11 scoringer som definerte 2014 i spansk fotball

David Villa, Spania-Australia:

Gull i 2008, gull i 2010, gull i 2012, fiasko i 2014. Etter tap mot Nederland og Chile var gruppespillets siste kamp mot Australia som et siste farvel å regne. Ikke bare i VM 2014, men for all tid i landslagssammenheng. Xavi Hernández ble sittende på benken, mens José Manuel Reina, Fernando Torres, Xabi Alonso og David Villa spilte sine siste minutter for det spanske landslaget. 36 minutter ut i kampen satte David Villa et verdig punktum for en fantastisk landslagskarriere med en herlig hælklakk, og det var ikke rent lite symbolikk i feiringen i etterkant. Ikke mindre enn ni ganger ble forbundslogoen kysset, og da han ble tatt av banen etter en knapp time klarte han ikke lenger å holde følelsene tilbake. 59 mål på 97 kamper, mestscorende spiller gjennom historien, toppscorer i EM 2008, fem scoringer og helt avgjørende i VM 2010. El Guaje, estoy de pie aplaudiendo.

 


Pablo Hernández, Atlético Madrid-Celta Vigo:

Noen ganger skjer det ting på en fotballbane som gjør at man nesten mister pusten. En av gangene det skjedde i 2014 var på Vicente Calderón i september. Etter mitt syn er kollega Magnar Kvalvik blant de flinkeste i klassen når det gjelder å være årvåken, å time når man kan komme med statistiske innstikk, historier og forklaringer, og ikke være "på ball". Da Pablo Hernández løftet venstrefoten bakover, med ryggen mot mål, i duell med Diego Godín, på en lang ball som hadde blitt transportert nesten 50 meter, var Kvalvik midt i en setning. Så overraskende, bardust og surrealistisk var scoringen. Og ja, Magnar, det var et eventyr av et mål.

 

 

Andrés Iniesta, Real Madrid-Barcelona:
For at ting skal kunne "ta av", må noe eller noen trykke på en bryter eller trigge en reaksjon som får dominobrikkene til å falle. Vårens El Clásico tok fullstendig av, og målet som startet showet var det aller vakreste. Piqué til Xavi, Xavi til Neymar, Neymar til Messi, Messi til Iniesta, Iniesta via tverrliggeren og til nettmaskene. Syv minutter ut i El Clásico nummer 227 i rekken fikk vi en første anelse om at kampen ville bli husket i mange år fremover. Etter dette fikk vi Benzema-scoring til 1-1, en ny Benzema-scoring til 2-1, Messi-scoring til 2-2, straffe og Cristiano-scoring til 3-2, Ramos-utvisning og Messi-scoring til 3-3, og til slutt en ny straffe og en ny Messi-scoring til 3-4. Syv scoringer, hat-trick, tre straffer, utvisning og to snuoperasjoner. El Clásico leverer hver bidige gang. Iniesta åpnet showet.

 

 

Jota Peloteiro, Eibar-Alavés:

23-åringen har aldri fått spille en eneste La Liga-kamp, men har like fullt en stor del av æren for at Eibar for første gang i klubbens historie spiser kirsebær med de store i 2014. Eibar var serieleder da Alavés kom på besøk til knøttlille Ipurúa i slutten av mai, og med seier ville de sikre opprykket. Det sies at da Jota Peloteiro flyttet fra Eibar til Brentford i sommer, tok han med seg det eneste vakre som fantes i byen; modellkjæresten Jessica Bueno. Da kan man i samme slengen si at dersom vakre Jessica Bueno skal portretteres i en fotballscoring, kan man vise frem det vakre målet som kjæresten scoret da han sikret Eibar opprykket til La Liga.

 

 

Cristiano Ronaldo, Bayern München-Real Madrid:

Når korthuset faller, faller det tungt. Vi kommer aldri til å glemme da Barcelona overhøvlet Real Madrid med 5-0 i november 2010. Bayern Münchens gulvvask (7-0) med Barcelona fra april 2013 ligger friskt i minnet. 2014 bød også på kamper hvor en storhet knocket en annen rett i gulvet. Under sommerens VM fikk vi servert Nederland-Spania 5-1 og Tyskland-Brasil 7-1, mens Real Madrid sørget for La Liga-revansje mot Bayern München i Champions League. Etter at Karim Benzema scoret det éne målet som kom i det første oppgjøret, trodde nok de aller fleste at spenningen rundt avansementet ville vare lenger enn en drøy halvtime på Allianz Arena. Sergio Ramos, Sergio Ramos igjen, Cristiano Ronaldo. 0-3 etter 34 minutter. Folk trodde ikke sine egne, og da man trodde at ydmykelsen ikke kunne bli større, vartet Cristiano Ronaldo opp med denne:

 

 

Diego Ribas, Barcelona-Atlético Madrid:
Brasilianeren var en magiker i store perioder fra 2006 til 2013, og forventningene var store blant Atlético Madrid-fansen da han ble leid inn på tampen av januarvinduet. Sett i retrospekt var det nok både 12 og 13 andre spillere som hadde en større innvirkning på Atlético Madrid-laget som vant La Liga og spilte finale i Champions League - men hadde det ikke vært for Diego Ribas er det ikke sikkert at Atlético Madrid hadde tatt seg til semifinale i sistnevnte turnering. 29-åringens rakkarysare av en kanonkule på Camp Nou i kvartfinalen fant passende nok sted 1. april. Var det egentlig en spøk?

 

 

Gabi, Atlético Madrid-Real Madrid:
Store anledninger krever store personligheter. El Derbi Madrileño har de to siste årene blitt en sådan anledning. Tidligere var det spanske hovedstadsderbyet som kattens lek med musen å regne, men under Diego Simeone har Atlético Madrid utrettet mirakler og fjernet demoner. I forkant av Atlético Madrid-Real Madrid i begynnelsen av mars hadde sistnevnte et forsprang på tre poeng, og alle var skjønt enige om at borteseier i El Derbi Madrileño ville bety takk og farvel til vertene i tittelkampen. Oppgjøret endte 2-2, og Atlético Madrid hang fortsatt med i racet som de til slutt vant - mye takket være en kaptein med stor K. Gabi, scenen er din.

 

 

Gareth Bale, Real Madrid-Barcelona:
Copa del Rey-finalen i april gikk uten Cristiano Ronaldo, og da Real Madrid behøvde det som mest, troppet Gareth Bale opp som ridder. Ángel Di María og Marc Bartra hadde scoret hvert sitt mål, og det så ut som at onsdagskvelden i Valencia skulle bli forlenget med 2x15 og kanskje også en straffesparkkonkurranse. Gareth Bale hadde dog kone og datter på tribunen, og som ansvarlig far kunne han ikke annet gjøre enn å sørge for at hans kjære kom seg tilbake til hotellrommet så tidlig som mulig. Med fem minutter igjen av ordinær tid fant han frem sjettegiret i maskinrommet, spilte ballen på ett touch forbi Marc Bartra, tok omveien opp på tribunen for å gi datteren en klem, løp inn igjen på banen noen sekunder senere, skar inn foran Bartra, og satte inn vinnermålet mellom beina på José Manuel Pinto.

 

 

Lionel Messi, Barcelona-Sevilla:
Vi visste alle at det kom til å skje, men vi lurte litt på når. Oktober? November? Desember? Den legendariske rekorden til Telmo Zarra, med 251 scoringer i La Liga, hadde stått siden 26. september 1954. 22.november 2014 ble rekorden slått av den 27 år gamle argentineren. 21972 dager senere. Sevilla fikk "æren" av å være offer for Messis rekordhunger. 21 minutter ut i kampen ble rekorden tangert med et glimrende frispark, og knappe tyve minutter før full tid kom scoring nummer 252. En typisk Messi-scoring. En verdig rekordscoring, og en verdig feiring i etterkant. Ved foten av 2015 lurer vi fortsatt bare på hvor langt det vil være opp til toppen av Messis rekordliste. Det eneste vi vet er at det er langt. Veldig langt.

 

 

Sergio Ramos, Atlético Madrid-Real Madrid:

Luka Modric løp ut mot cornerflagget. På tribunen stod Xabi Alonso og rev seg i håret av fortvilelse, håp og spenning. Cristian Rodríguez satt på benken med hodet begravet i egne hender, uten mulighet til å holde følelsene tilbake. Foldede hender. En stille bønn. Estádio da Luz holdt pusten. 60976 tilskuere. 22 spillere. 14 innbyttere. To trenerteam. 380 millioner TV-seere fra over 200 land verden over. Luka Modric gjorde seg klar. 92.45. To sekunder senere stiger Sergio Ramos til værs. João Miranda, Gabi, Juanfran Torres, Tiago Mendes, Koke og Diego Godín var alle i nærheten, men likevel langt unna. Ett sekund senere var 12 års ventetid over. Gareth Bale, Marcelo og Cristiano Ronaldo fikset biffen i ekstraomgangene, men det var Sergio Ramos som slaktet oksen.

 


Diego Godín, Barcelona-Atlético Madrid:

"Barcelona vant i 2005, Barcelona i 2006, Real Madrid i 2007, Real Madrid i 2008, Barcelona i 2009, Barcelona i 2010, Barcelona i 2011, Real Madrid i 2012, Barcelona i 2013 og Real Madrid i 2014. Det har vært et helt normalt fotballår i Spa... Hæ? Hva sier du? Var det ikke Real Madrid som vant i 2014? Å nei, sorry. My bad. Barcelona vant i 2014. Som sagt, det har vært et helt normalt fotballår i Spa.. Hæ?! Vant ikke Barcelona heller? Heh, du tuller.. Dette tror jeg ikke noe på!?"

 

Syv måneder senere er det fortsatt litt vanskelig å tro at det skjedde. Når kommer det frem at det hele er en spøk, liksom.. Det deilige er at det ikke er en spøk. Det deilige er at Hugo fikk juble. Det deilige er at hegemoniet ble brutt. Det deilige er at vinnermålet ble scoret i løvens hule, på Camp Nou. Det deilige er at vinnermålet ble scoret med hodet på en dødball. Det deilige er at Atlético Madrid vant La Liga i 2014.

 

Prinsen har kommet hjem for å bli konge

Juletiden er en tid for å feire Jesu fødsel. For Atlético Madrid-fansen har juletiden i 2014 handlet vel så mye om å håpe og tro at deres eget lille Jesusbarn skal komme tilbake.

 

Det økonomiske aspektet ved avtalen er ikke noe å juble for.

Det sportslige aspektet ved avtalen er trolig bare sådär.

Det følelsesmessig aspektet ved avtalen derimot, det er ubetalelig for Atlético Madrid.

 

El Niño (barnet) har kommet tilbake. Fernando Torres har kommet hjem, og alle Atlético Madrid-supportere jubler hemningsløst. Det begynte med rykter. De samme ryktene som har kommet i hvert eneste overgangsvindu siden 2010. Men det var noe annet denne gangen. Innholdet var skrevet med mer tyngde, av troverdige journalister, med forklaringer og grunner som var logiske. Antonio Ruiz, Iñaki Diaz-Guerra, Matías Prats og Javier Matallanas. Én etter én meldte de hva Atlético Madrid-supportere verden rundt ventet på.

 

Det er ikke bare blant supporterne i Madrid at Fernando Torres har en spesiell plass i hjertet. Torres er hva Francesco Totti er for Roma-fansen. Torres er hva Paolo Maldini var og er for Milan-fansen. Torres er hva Frode Lafton er for Hønefoss-fansen. Torres er hva Steven Gerrard er for liverpool-fansen. Totti, Maldini, Lafton og Gerrard skiller seg likevel fra Torres. Torres dro. Det gjorde ikke de andre. Atlético Madrid-fansen har fått oppleve sorgen da han dro. Nå får de også oppleve ekstasen når han kommer tilbake.

 

20. mars 1984 kom Fernando Torres til jorden. Født i Fuenlabrada, en av Madrids mange forsteder, ble han Atlético Madrid-supporter etter påvirkning av sin bestefar, og som 11-åring ble han innlemmet i klubbens ungdomsavdeling. Han ble tidlig ansett som det største talentet på evigheter, og innad i klubben gikk det gjetord om den blonde gutten med det raske steget. Han debuterte på A-laget som 17-åring, rykket opp til La Liga som 18-åring, ble kaptein som 19-åring, scoret sitt første landslagsmål som 20-åring, herjet på Camp Nou mot Barcelona som 21-åring, scoret sitt første VM-mål som 22-åring, og forlot barndomsklubben som 23-åring.

 

4. juli 2007 reiste han. 29. desember 2014 kommer han tilbake. 2735 dager senere. 273 dager etter at Luis Aragonés tok et siste farvel. At man kan gange 273 med 10 og få 2730 dager, er helt sikkert tilfeldig.

 



Fernando Torres vil for evig og alltid være en helt for det fotballinteresserte Spania fordi han scoret det viktigste målet i landets fotballhistorie en søndagskveld i Wien i slutten av juni 2008. Men lenge før den tid var han høyt respektert og godt likt av supportere av alle lag. Torres har den samme auraen og utstrålingen som Iker Casillas og Carles Puyol. Real Madrid-supportere har et brekningsforhold til de aller fleste spillere som har akslet den rødhvite drakten noen kilometer lenger sør i byen, men ikke til Torres. Der er det respekt og beundring. Det forteller nesten like mye om Torres som tre mesterskapstitler og 256 mål på 678 kamper som profesjonell fotballspiller.

 

Dette blogginnlegget skulle egentlig ikke handle så mye om det sportslige aspektet ved avtalen, men etter mange Twitter-spørsmål og meninger de siste dagene kan det være greit med noen vurderinger.

 

  • Fernando Torres kommer ikke til Atlético Madrid for å være førstevalg eller å bli toppscorer. Torres' ambisjon vil selvsagt være å bli best mulig og hjelpe mest mulig, men han vet at det ikke er statusen hans ved ankomst. Mandzukic og Griezmann er først i køen, men konkurranse er sunt - og kampprogrammet vil være knallhardt de neste månedene.
  • Atlético Madrid gjør dette mest av alt av sentimentale årsaker. Troppen styrkes i form av at valgmulighet nummer tre er en helt (Torres) og ikke en flopp (Arrivederci Cerci). Det allerede knallsterke miljøet i garderoben blir enda bedre, en ny ledertype kommer inn, og Atlético Madrid-ånden styrkes i det som har vært det mest suksessrike året i klubben siden 1996.
  • Noe av den institusjonelle uroen som har vært rundt klubben den siste måneden vil forsvinne. Ultrasbråket kan jobbes med i det stille, mens Torres' hjemkomst snur fokuset til noe positivt.
  • Torres har vært inne i en ond spiral fotballmessig siden vinteren 2011. En spiral han ikke har klart å komme seg ut av, og som sannsynligvis aldri helt vil slippe taket. Men av alle verdens fotballklubber er det én klubb som har en høyere prosentvis mulighet til å kunne, og ville, hjelpe ham; Atlético Madrid. Han var elsket i Liverpool, og han fikk mer støtte i Chelsea enn hva statistikkene hans tilsa at han burde ha fått. De to engelske klubbene vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet hans. Men de blir aldri Atlético Madrid.
  • Professor Ortega, Germán Burgos og Diego Simeone er det trehodede, snille monsteret som skal forvalte fysikken og egenskapene til Fernando Torres. De to sistnevnte er såpass velkjente nå at de ikke trenger noen videre beskrivelse, men dere skal og bør vite at det er nettopp Burgos og Simeone som har vært de største pådriverne for å hente hjem Torres. De har en plan, og planen skal iverksettes og optimaliseres via Profe Ortega, Atlético Madrids fysiske trener som utretter mirakler etter mirakler med sitt (opp)treningsopplegg. For to måneder siden fikk Ortega spørsmålet om hvilken spiller han hadde latt seg imponere mest av i løpet av sine 16 år som fysisk trener. Svaret var Fernando Torres.

Fernando Torres er prinsen som forlot slottet for å utforske og erobre verden. De første årene av eventyret var fantastiske. Skinnende sol, rene stier uten hindre, formtopp, kjærlighet ved første blikk. Midtveis i eventyret stod han foran et veivalg, og i søken etter mer suksess endret han kurs mot venstre i stedet for å holde stien mot høyre. Raskt kom regnet, gjengrodd mark, skader, hjertesorg. Etter syv og et halvt års vandring står prinsen igjen foran broen ved vollgraven utenfor Vicente Calderón - klar for å bli konge i eget kongerike.

 

Om det så blir 15 minutter eller 15 scoringer for Atlético Madrid i 2015, vil Fernando Torres elskes, forgudes og dyrkes av fansen - og for en som fulgte Torres tett i Atlético-årene fra 2001 til 2007, og enda tettere for La Selección under EM 2008, VM 2010 og EM 2012, skal det bli usannsynlig deilig å se ham smile igjen.

 

Har du forresten lagt merke til Fernando Torres' tatovering på den venstre armen? Der står det "Fernando" skrevet på Tengwar, språket som er oppfunnet av og brukt i bøkene til J. R. R. Tolkien. Torres er nemlig en stor beundrer av forfatteren, og favorittbøkene er Ringenes herre-triologien.

 

27. desember 2014 ble ringen sluttet for Fernando Torres.

 

Barnet har returnert.

- Ja, jeg er bekymret

For snart tre uker siden skrev jeg dette blogginnlegget. Etter å ha vært på plass for å se Real Sociedad i aksjon mot Levante på Ciutat de Valencia, fjernet det den éne prosenten av tvil som fantes rundt problemstillingen. Carlos Vela er og blir den viktigste spilleren for David Moyes, og det kommer til syne like godt når mexikaneren ikke er med, som når han faktisk er med. I dag var han skadet. Det er ikke sunt, det er grunn til bekymring, og det er grunn til å spille spørsmålet om Real Sociedad har blitt for avhengige av Carlos Vela, og om det behøves flere målscorere i troppen.


Så jeg gjorde det..

- Ja, det bekymrer meg. Vi må score flere mål, og vi må score fra flere områder på banen. I dag var vi uten han som antageligvis er vår beste målscorer, Carlos Vela. Vi visste at det ville gjøre ting vanskeligere for oss. Jeg synes vi burde ha scoret mer, jeg synes mye av det oppbyggende spillet vårt var bra, men vi fikk ikke til den siste avslutningen.

Jeg fikk en følelse av at Moyes var glad for at spørsmålet kom. Han var i hvert fall glad for at det kom på engelsk. Det er en dårlig skjult hemmelighet at skotten ønsker å forsterke laget offensivt, men han trenger å overbevise presidenten om at investeringen er verdt det. Jo mer fokus det blir på det, jo større er sjansen for at La Real tør å bevege seg ut på markedet.

Til forskjell fra 2011/2012, 2012/2013 og 2013/2014, er Carlos Vela forventet å gjøre stort sett hele jobben alene i 2014/2015. I de tre foregående sesongene hadde Real Sociedad en annen spiller med x-faktor, teknikk og hurtighet i tillegg til Vela; Antoine Griezmann. I deres første sesong sammen scoret de 20 mål. I deres andre sesong sammen scoret de 25 mål. Forrige sesong ga de seg ikke før de hadde scoret 43 ganger. I sommer reiste 22 av scoringene til Atlético Madrid. Tilbake har Carlos Vela stått med hele ansvaret.


Et ansvar han har tatt. Et ansvar han har forvaltet og behandlet bedre enn hva de aller fleste andre fotballspillerne ville ha klart. En formdupp i september og oktober til tross; denne sesongen har Carlos Vela startet 12 kamper, scoret seks mål, slått to målgivende pasninger og fremprovosert 21 gule kort - derav tre som har ført til utvisning. Historien viser dog at Real Sociedad trenger to slike typer for å oppleve suksess. Hvem glemmer Nihat/Kovacevic i 2002/2003, da La Real ble nummer to? Satrústegui/López Ufarte var radarparet da de ble seriemestere i 1981/1982. Bakero/Loren skapte magien i 1987/1988.

 

Alfred Finnbogason har scoret to mål på 15 kamper etter overgangen fra nederlandsk fotball. De to scoringene kom hjemme mot Real Oviedo fra nivå tre i spansk fotball. Imanol Agirretxe har scoret to mål på 16 kamper. Chori Castro har scoret ett mål på 17 kamper. Pablo Hervías har scoret ett mål på åtte kamper. Sistnevnte er riktignok bare 21 år gammel, og kommer til å bidra i store mengder for San Sebastián-klubben i mange år fremover om utviklingen blir som forventet, men ikke allerede denne sesongen.

 

En annen side av saken for Real Sociedad anno 2014/2015 er at de savner Antoine Griezmann. Det gjør de. Samtidig er spillersalg en realitet, og nødvendighet, for de fleste spanske klubber i disse dager. Slik har det vært i mange år allerede, og det kommer til å være slik også i de kommende årene. Ansvaret faller derfor ofte på det sportslige utvalget, og i alle hovedsak sportsdirektøren, som må finne erstattere som gjør savnet mindre, eller i beste fall borte. Real Sociedads sportsdirektør er tidligere nevnte Loren - en av to nøkkelfigurer offensivt for La Real i 1987/1988. Han burde vite.

 

På dette området gjorde ikke Real Sociedad en god nok jobb i sommer.

 

Det betyr at oppgaven blir enda viktigere i januar. David Moyes kommer fra klubber med langt større kjøpekraft enn Real Sociedad, og derfor blir det enda viktigere å treffe riktig hvis man først tør å bruke midler.

 

Jordan Rhodes, Adnan Januzaj og Jack Rodwell er alle nevnt de siste dagene. Det blir neppe noen av dem. Real Sociedad har ikke midler nok til å signere slike spillere. Det som derimot virker logisk, og sannsynlig, er at en eventuell signering kommer fra England. Det er det eneste markedet David Moyes kjenner godt til. Om det er den riktige måten å gjøre det på? Historien viser mange dårlige eksempler i så måte, men Carlos Vela er faktisk ett av unntakene.

 

Etter syv kamper under David Moyes' ledelse har Real Sociedad bokført to seire (én av dem mot Real Oviedo i Copa del Rey), fire uavgjorte og ett tap. De har scoret syv mål, og sluppet inn seks. Ikke så aller verst, om man ser slik på det. Ikke spesielt bra, om man ser på motstanderne. Fem av syv kamper er spilt mot lag som ligger bak dem på tabellen. To av dem mot lag fra to divisjoner under.

 

I dag skulle de riktignok ha tatt alle de tre poengene, men de ble bokstavelig talt straffet på overtid.

 

Jeg er uansett neppe den eneste som sitter med en følelse av at dagens kamp hadde blitt avgjort tidligere om Carlos Vela hadde spilt.

 

Jeg vet at David Moyes føler det slik.

Tilfeldighetenes spill

Klokken var 20.39 denne søndagskvelden. 84 minutter var unnagjort av oppgjøret mellom Atlético Madrid og Villarreal. 0-0. Hjemmelaget hadde vært best, og hatt flest sjanser, men den kanskje aller største var det gjestene som hadde skapt, og brent. Mario Mandzukic hadde fått en scoring annullert, trolig feilaktig. Diego Simeone vandret frem og tilbake inne i sin tekniske sone. Marcelino var 15 meter unna, og viftet med hendene. Han instruerte spillerne som om han trakk i marionettetråder, og bare ventet på det avgjørende øyeblikket.

 

Marcelino hadde aldri vunnet som trener på Vicente Calderón. Han hadde vært der med Recreativo Huelva i 2006. Tatt ledelsen, men stått igjen uten poeng til slutt. Han hadde vært der med Racing Santander, og fått passet påskrevet med 0-4. Klubbens største tap under hans ledelse. Han hadde vært der med Real Zaragoza, og tapt 2-1. Han hadde vært der med Sevilla, spilt 0-0 og falt utenfor Champions League-plassene. Forrige sesong var han der med Villarreal, og tapte 0-1. Da scoret Raúl García et mål som i ni av ni andre tilfeller ville ha blitt annullert for frispark. Denne tiende gangen lot dommeren det passere.

 

Marcelino hadde noe uoppgjort med Atlético Madrid og Vicente Calderón. Han var dog ikke den eneste.


13. mai 2012 er en dato som får enhver Villarreal-supporter til å grøsse. Det er den gule delegasjonens 9. april. Villarreal - Atlético Madrid. Siste serierunde i La Liga 2011/2012. Fem lag kjempet for å unngå nedrykk. Sporting Gijón var ett av dem, men de ble tidlig hektet av etter at Málaga hadde tatt ledelsen i deres kamp. Det betød ikke bare exit for La Liga-tilværelsen til Sporting Gijón, men også at Atlético Madrid ikke lenger hadde mulighet til å ta den ettertraktede 4. plassen på tabellen, som de kjempet om med nettopp Málaga. Likevel gikk Atlético Madrid hen og vant på El Madrigal, og etter en rekke av surrealistiske hendelser stod Villarreal igjen med halen mellom beina, armen i fatle og begge beina gipset hele veien opp. Segunda División stod ikke lenger bare og stirret dem i hvitøyet, men hadde klistret seg fast til øyeeplet som en irriterende kontaktlinse. Dette var ikke en hvilken som helst kontaktlinse heller. Alt man så var et svart hull. Avgrunnen. Segunda División. Det klissete limet man for alt i verden ikke kunne tråkke i.

 

Villarreal rykket ned. Atlético Madrid maktet ikke å ta 4. plassen. Det var to skuffende lag, og lettantennelige gnister tok full fyr i området like utenfor de to lags garderober. Eye of the tiger var Diego Godín. Uruguayaneren ble hentet til spansk fotball av nettopp Villarreal sommeren 2007, og ble solgt videre til Atlético Madrid i 2010. Den samme ruten som Diego Forlán hadde valgt tre somre i forveien. Man skulle tro at Godín var ulykkelig over at klubben som ga ham sjansen, som hentet ham fra Uruguay, hadde rykket ned. I stedet hisset han på seg både visepresident, sportsdirektør og flere spillere ved å komme med upassende kommentarer og seiersdans i garderoben, og sikkerhetsvakter måtte gå mellom for at det ikke skulle utvikle seg enda mer.

Det er ikke mer enn syv spillere igjen i dagens tropp som var med på å rykke ned til Segunda División (Mateo Musacchio, Rubén Cani, Hernán Pérez, Mario Gaspar, Moi Gómez, Bruno Soriano og Jaume Costa), men vær du sikker på at de nyankomne har blitt fortalt en historie eller to fra denne søndagskvelden.

 

En annen historie mange snakket om i forkant av kampen var fra 26. oktober 2011. Racing Club spilte hjemme mot Lanús. I det 84. spilleminuttet kom en umyndig liten guttevalp inn. Hans navn var Luciano Vietto. Treneren som satte ham innpå var Diego Simeone. Tre måneder senere signerte Diego Simeone for Atlético Madrid. To år og ni måneder senere signerte Luciano Vietto for Villarreal. Tre år og 49 dager senere møttes de igjen.

 

Og vi vet jo alle at fotballen er slik at historier fortelles hver eneste serierunde, og at det gjerne er det mest "tilfeldige" som inntreffer.

 

Kanskje var det tilfeldig at det var Bruno Soriano som stjal ballen og initierte kontringen.. Kanskje var det tilfeldig at det var Moi Gómez som dro seg unna oppasseren sin og slo den målgivende pasningen.. Kanskje var det tilfeldig at det var Luciano Vietto som scoret vinnermålet, og påførte Diego Simeone sitt første nederlag på hjemmebane i 2014, i det 84. spilleminuttet.. Kanskje var det tilfeldig at det var Diego Godín som ble rundlurt i forkant av scoringen..

 

Tja..

 

Min mor lærte meg tidlig at det ikke finnes noen tilfeldigheter..

 

Det var i hvert fall ikke tilfeldig at det var Jaume Costa som jublet mest sammen med matchvinneren.

Almería-Real Madrid 1-4 (Verza-Isco, Bale, Cristiano 2), Getafe-Barcelona 0-0, Valencia-Rayo Vallecano 3-0 (Feghouli 2, Piatti), Córdoba-Levante 0-0, Málaga-Celta Vigo 1-0 (Samuel García), Espanyol-Granada 2-1 (Caicedo, Stuani-El-Arabi), Sevilla-Eibar 0-0, Atlético Madrid-Villarreal 0-1 (Vietto), Real Sociedad-Athletic Club 1-1 (Vela-De Marcos), Deportivo La Coruña-Elche 1-0 (Fariña).

 

Toppscorere:

25. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

13. Lionel Messi (Barcelona)

11. Neymar (Barcelona)

10. Carlos Bacca (Sevilla)

8. Karim Benzema (Real Madrid)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

7. Gareth Bale (Real Madrid)
6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

6. Mario Mandzukic (Atlético Madrid)

6. Christian Stuani (Espanyol)

6. Carlos Vela (Real Sociedad)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

8. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

7. Koke (Atlético Madrid)

7. Denis Cheryshev (Villarreal)

7. Toni Kroos (Real Madrid)

7. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Xabi Prieto (Real Sociedad)

5. Luis Suárez (Barcelona)

 

Onsdag kveld er det Copa del Rey-kamper, og det samme er det torsdag kveld. Tirsdagens fire Copa del Rey-kamper inneholdt intet mindre enn 24 scoringer, så det kan være verdt å få med seg! 2014s siste serierunde spilles kommende helg, og den store godbiten er Athletic Club-Atlético Madrid.

 

Personlig vender jeg snuten til Valencia-traktene fredag morgen, og bivåner både Levante-Real Sociedad, Villarreal-Deportivo La Coruña og Elche-Málaga. Vi snakkes!

To umulige som gjør det umulige mulig

Knoll og tott er på'n igjen. Siden sommeren 2009 har Cristiano Ronaldo og Lionel Messi pirret, irritert, inspirert og spilt hverandre til nye høyder, og det virker ikke som at toppen er nådd. Ikke en gang i nærheten. Helg inn og helg ut, midtuke etter midtuke, forbløffer de oss med nye rekorder, milepæler og scoringer.

 

Av og til må vi rett og slett bare ta en liten pause, lene oss tilbake, nyte og være takknemlige. Glem rivaliseringen for en liten stund. Er du Barcelona-supporter? Forsøk å være glad for at Cristiano Ronaldo gjør Lionel Messi til en bedre fotballspiller. Er du Real Madrid-supporter? Forsøk å være glad for at Lionel Messi gjør Cristiano Ronaldo til en bedre fotballspiller. Er det lett? Nei. Men gi det et forsøk.

 

Siden Cristiano Ronaldo ankom den spanske hovedstaden i 2009, er dette status for ham og Lionel Messi:
Cristiano: 267 kamper og 285 mål totalt. 178 kamper og 200 mål i La Liga.

Messi: 283 kamper og 294 mål totalt. 182 kamper og 202 mål i La Liga.

Dersom den ene spiller kamp lørdag og den andre spiller kamp søndag, kan du banne på at den personlige målsetningen for "søndagsspilleren" er å score minst like mange mål som "lørdagsspilleren". Det er en av grunnene til at de bøtter inn så avsindig mange mål som de gjør. Først og fremst er det et vanvittig talent. Dernest utallige treningstimer og utvikling. En tredje viktig faktor er at de har fantastiske lagkamerater, og at de er en soleklar #1 innad i laget. De tar straffer og frispark, de er som oftest adressat på de avgjørende pasningene på den siste tredjedelen, og de er ledestjerne og sjef.

 

Disse kvalitetene og privilegiene er det dog mange som har hatt før dem. Pelé, Diego Maradona, Johan Cruyff, Gerd Müller, Ronaldinho, Zinedine Zidane og mange flere. Fantastiske fotballspillere, men de manglet alle en hovedrival som spilte for erkefienden, i samme serie, som trigget konkurranselysten til det ekstraordinære. En motpart som helg etter helg gjorde at de presset det aller beste ut av hverandre, for å unngå at scoringsrekorden glapp, eller at forspranget opp til den andre ble for stort.

 

 

  • Lionel Messi har rekorden for antall scoringer i én og samme La Liga-sesong med 50. Cristiano Ronaldo står med 23 mål etter 14 serierunder i 2014/2015. Vi vet alle hva som trigger ham resten av sesongen.
  • Messi ble Pichichi i La Liga 09/10 med 34 mål. Cristiano Ronaldo ble Pichichi i 10/11 med 40. 11/12 og 12/13 var det Messi med henholdsvis 50 og 46. Forrige sesong var det Cristiano med 31. Til nå denne sesongen er Cristiano (23) og Messi (13) nummer én og to på toppscorerlisten.
  • Lørdag kveld scoret Cristiano Ronaldo sitt 27. hattrick som Real Madrid-spiller. Søndag ettermiddag ruslet Lionel Messi ut på Camp Nou og ordnet hattrick nummer 29 i Barcelona-drakt. Telmo Zarra har rekorden med 31. Spørsmål er ikke om, men når den blir slått. Og av hvem.
  • El Clásico er verdens største og beste klubbkamp. Ingen har scoret flere mål i El Clásico enn Lionel Messi med 21, fordelt over 29 kamper (0,72 i snitt). Cristiano Ronaldo har 14 mål på 22 kamper (0,64 i snitt).
  • Verdens beste fotballspiller i 2008? Cristiano Ronaldo. 2009? Lionel Messi. 2010? Lionel Messi. 2011? Lionel Messi. 2012? Lionel Messi. 2013? Cristiano Ronaldo. 2014? Cristiano Ronaldo, Lionel Messi eller Manuel Neuer.
  • Toppscorer i europeisk fotball og vinner av Gullstøvelen? Cristiano Ronaldo i 07/08, 10/11 og 13/14. Lionel Messi i 09/10, 11/12 og 12/13.
  • De syv siste sesongene har en av disse to blitt toppscorer i Champions League. Lionel Messi i 08/09, 09/10, 10/11 og 11/12, Cristiano Ronaldo i 07/08, 12/13 og 13/14. Forrige sesong smadret sågar portugiseren rekorden for antall mål i én og samme Champions League-sesong med 17. Til nå denne sesongen står de med syv (Messi) og fire (Cristiano) mål.
  • Totalt har Lionel Messi scoret 74 mål i verdens gjeveste klubbturnering. Cristiano Ronaldo har scoret 71 mål. De er nummer én og to (delt med Raúl) på listen gjennom alle tider.


I kveld spiller Real Madrid og Cristiano Ronaldo hjemme mot Ludogorets i Champions League. På de aller fleste områder er kampen helt uten betydning for hjemmelaget. De har allerede vunnet gruppen. Likevel snakker alle i og rundt Madrid om kampen som en viktig sådan. Dels fordi man jakter verdensrekorden i antall strake seire (24, Real Madrid står for øyeblikket med 18), dels fordi Cristiano Ronaldo jakter Lionel Messi.

 

Slik vil det bare fortsette. Heldigvis. Selv er jeg glad og takknemlig for at jeg får lov til å oppleve to så store profiler på én og samme gang. Det er vi som lever nå som får lov til det. Det skjedde ikke på 50-tallet. Ikke på 60-tallet. Ikke på 70-tallet. Ikke på 80-tallet. Ikke på 90-tallet. På slutten av det første tiåret i dette millenniet så vi konturene av noe stort, og i det nåværende tiåret har duellen blitt tatt til nye høyder hver eneste uke.

 

Denne uken blir intet unntak. Mot Ludogorets i kveld vil Real Madrid og Cristiano Ronaldo jakte Lionel Messis Champions League-rekord. I morgen kveld vil Barcelona og Lionel Messi entre banen mot PSG med to mål for øyet; gruppeseier og å øke avstanden til Cristiano Ronaldo. Fredag kveld spiller Real Madrid og Cristiano Ronaldo borte mot Almería med mål om å forlenge seiersrekken og nærme seg La Liga-rekorden til Lionel Messi. Dagen etterpå spiller Barcelona og Lionel Messi borte mot Getafe. Da skal Cristianos prestasjoner fra kvelden i forveien overgås.

 

Disse to kamphanene er faktisk så ekstreme at det for meg vil fremstå som en overraskelse om verken Cristiano Ronaldo eller Lionel Messi scorer et nytt hattrick denne uken. Ludogorets, PSG, Almería og Getafe vet alle hva som kommer, men det er umulig å stoppe dem.

 

Og sånn går nå dagan og ukan. Heldigvis!

 

Elche-Atlético Madrid 0-2 (Giménez, Mandzukic), Athletic Club-Córdoba 0-1 (Ghilas), Real Madrid-Celta Vigo 3-0 (Cristiano 3), Deportivo La Coruña-Málaga 0-1 (Sergi Darder), Rayo Vallecano-Sevilla 0-1 (Bacca), Barcelona-Espanyol 5-1 (Messi 3, Piqué, Pedro-Sergio García), Villarreal-Real Sociedad 4-0 (selvmål, Cheryshev, Moi Gómez 2), Granada-Valencia 1-1 (Success-Negredo), Eibar-Almería 5-2 (Piovaccari, Saúl Berjón, Albentosa, Raúl Navas, Capa-Soriano, Édgar Méndez), Levante-Getafe 1-1 (Martins-Yoda).

 

Toppscorere:

23. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

13. Lionel Messi (Barcelona)

11. Neymar (Barcelona)

10. Carlos Bacca (Sevilla)

8. Karim Benzema (Real Madrid)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

6. Gareth Bale (Real Madrid)
6. Mario Mandzukic (Atlético Madrid)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

8. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

7. Koke (Atlético Madrid)

7. Denis Cheryshev (Villarreal)

6. Toni Kroos (Real Madrid)

5. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Xabi Prieto (Real Sociedad)

5. Luis Suárez (Barcelona)

 

Denne uken spilles de siste kampene i gruppespillet i Champions League og Europa League. Real Madrids hjemmekamp mot Ludogorets tirsdag kveld er den eneste kampen uten betydning siden Los Blancos blir gruppevinner uansett resultat, men en Cristiano Ronaldo i storform jakter Lionel Messis scoringsrekord. Atlético Madrid er allerede klare for 8-delsfinale, og blir også gruppevinner dersom de unngår å tape med to eller flere mål borte mot Juventus. Barcelona avslutter hjemme mot PSG, og med seier på Camp Nou vinner de også gruppa, mens det holder med ett poeng for Athletic Club hjemme mot BATE Borisov for å ta 3. plassen i gruppa og kvalifisere seg for Europa League.

Torsdag skal Villarreal og Sevilla i aksjon, og begge kampene er av betydning for de spanske lagene. Villarreal sikrer avansement med poeng borte mot Apollon Limassol, mens en seier vil gi dem gruppeseieren dersom Borussia Mönchengladbach avgir poeng hjemme mot Zürich. Det samme gjelder også for Sevilla hjemme mot Rijeka, mens Feyenoord vil avgjøre om de blir gruppevinner eller ei borte mot Standard Liege.

Dette er din viktigste mann, Moyes

Fredagens hattrick er bare en av mange grunner til at Carlos Vela blir en nøkkelfigur for David Moyes i Real Sociedad.

 

Skepsis. Spørsmål. Mangel på logikk. Frynsete rykte. Det var mange negative betraktninger rundt Real Sociedads ansettelse av David Moyes som trener, og jeg skal ærlig innrømme at det var de røde, og ikke de blå, tankene som svirret rundt i hodet mitt da bekreftelsen kom mandag 10. november.

 

Likevel fikk jeg aldri helt lysten eller viljen til å skrive en blogg om det. På Twitter oppfordret jeg likevel følgerne mine til å komme med spørsmålet og tips til hva et blogginnlegg eventuelt kunne handle om. Blogginnlegget kom aldri. Det beklager jeg. Men det kommer noen tanker nå. Jeg har hatt lyst til å få ting litt på avstand. Stå på utsiden og betrakte, for deretter å skrive ned noen ord, i stedet for å spå og fable uten helt å vite hva som var i vente.

 

Det eneste jeg vel uttalte var at dette kom til å bli et kultursjokk både for Real Sociedad og David Moyes, og at det var mange utfordringer som lå foran ham. Språk, miljø, kultur, fotballfilosofi, lynne, reiser, avsparkstidspunkter. Egentlig det aller meste. Idretten er lik, men det aller meste rundt er forskjellig fra hvordan David Moyes er vant med ting fra England og Premier League.

 

David Moyes overtok et lag som over forholdsvis lang tid hadde underprestert. 1-3-6 på de 10 første kampene resulterte i en plass under streken, og i forkant av dette hadde de røket ut av Europa League mot russiske Krasnodar. Mannskapet var, og er fortsatt, topp 7-materiale, og til slutt måtte det uunngåelige skje; Jagoba Arrasate fikk sparken. Oppførselen, innstillingen og viljen til Real Sociedad-spillerne i de tre siste kampene under hans ledelse vitnet nesten mer om mytteri enn om manglende kvalitet, noe som på mange måter ble bekreftet da de som trenerløse beseiret Atlético Madrid hjemme på Anoeta 9. november.

 

På dette tidspunktet hadde samtalene mellom Real Sociedad og David Moyes allerede foregått en stund. Skotten brukte dog ganske lang tid på å bestemme seg, fordi "det var en avgjørelse som krevde lang betenkningstid". 51-åringens rykte var ikke det beste etter fadeseoppholdet i Manchester United, og hans neste trenerjobb kunne bli make or break for hans videre karriere. Moyes har sågar bekreftet flere ganger at han hadde fått tilbud fra andre Premier League-klubber, men at han hadde takket høflig nei.

 

Mandag 10. november kom bekreftelsen. Med bekreftelsen kom morsomheter, dommedagsprofetier, statistikker og negative rekorder rekende på en fjøl. Mentalt var jeg like dømmende og korttenkt som de fleste andre. Fotball er ferskvare, og man husker det siste best. Logisk. Men skal (nesten) én sesong i én klubb tilintetgjøre prestasjonene over en 11-årsperiode i en annen klubb?

 

Selvsagt skal den ikke det. Spesielt relevant er det heller ikke, med tanke på at Real Sociedad ligner mye mer på Everton enn Manchester United, på alle mulige områder. I Everton var Moyes flink til å gjøre mye ut av lite (i engelsk målestokk, vel og merke), klubben satset forholdsvis hardt på unge talenter fra egne rekker, og stram, defensiv organisering var en av hovedingrediensene under Moyes' suksessopphold hos The Toffees. 10 av de 11 sesongene i forveien hadde Everton endt på nedre halvdel av tabellen. Under David Moyes skjedde det kun i to av 11 sesonger.

 

Real Sociedad er ikke en klubb som skal vinne titler. Supporterne har ingen reelle håp om sølvtøy, presidenten snakker ikke om mulige troféer i talene sine, og det er ikke krise om de ikke spiller i Champions League. Sånn sett er forventningene ganske lave, men Real Sociedad er likevel en tradisjonsrik klubb som ikke lar seg pille på nesen. La Real er stolt av sin måte å spille fotball og drive klubb, og det skal spilles på underholdende vis med mange egenproduserte spillere. De to foregående sesongene var Real Sociedad både titt og ofte en estetisk nytelse å se på, og denne sesongen har 17 av 23 spillere en fortid i klubbens ungdomsavdeling.

 

Det er altså prestasjonene på banen som er problemet for Real Sociedad. Forutsetningene er der. Stallen er topp 7-materiale, supporterne er meget fornøyde med den høye andelen av lokale, egne spillere - ispedd utenlandske spillere med høy stjerne blant fansen. Den beste, og mest populære av dem alle, har ikke overraskende vist seg å bli den viktigste også for David Moyes - både på og utenfor banen.


Carlos Vela. I den første sesongen i San Sebastián ble det 12 mål på 37 kamper. I sesong nummer to ble det 14 mål på 37 kamper. Forrige sesong stoppet han på 21 mål på 52 kamper. I tillegg noterte han seg for 13 målgivende pasninger i La Liga, og var et konstant uromoment for motstanderne. "Uromoment" er kanskje en betegnelse som kastes litt løst rundt omkring for å beskrive spillere, men Carlos Vela er virkelig en pest og plage å møte. Forrige sesong fremprovoserte han 40 gule og fire røde kort. På 13 kamper denne sesongen er han allerede oppe i 19 gule og to røde kort.

 

Det har betydd seks kamper hvor Real Sociedad har spilt med en mann mer på banen, og det er 59 spillere som har løpt rundt på banen med et gult kort hengende over seg. Det er vanskelig, kanskje sågar umulig, å måle effekten av slikt med tanke på valg disse 59 spillerne har måttet ta (takle eller ikke takle, reservere seg litt i enkelte dueller, unngå å oppsøke visse situasjoner), men at det er positivt for Real Sociedad er et ubestridt faktum.

 

I likhet med Real Sociedad har ikke Carlos Vela fått vise seg fra sin beste side til nå denne sesongen. Jeg uthever til nå, og jeg kunne gjerne ha like ha skrevet at Carlos Vela ikke viste seg fra sin beste side frem til den første uken i november. I kampene mot Atlético Madrid, Deportivo La Coruña og Elche har mexicaneren vært banens beste spiller, og i to av kampene har han blitt matchvinner og helt avgjørende. For fire dager siden scoret han 1-0 med hodet etter tre minutter, la på til 2-0 med et løp i bakrom og en kald avslutning alene med keeper, og fastsatte sluttresultatet på en god, gammeldags tupp kort tid etter pause.

 

Utenfor banen er han også en nyttig hjelper for David Moyes. Carlos Vela har bodd i London, og vet hvor David Moyes kommer fra, og hva er vant til. Carlos Vela kjenner Premier League. Carlos Vela kjenner La Liga. At han i tillegg behersker det engelske språket er en soleklar fordel, som Moyes vet å utnytte seg av. Han og Esteban Granero hjelper ofte til med oversettelse på treningsfeltet, og er ofte mottaker og viderebringer av beskjeder fra benken underveis i kampene.


Det trengs.

Under Moyes' første pressekonferanse som ny Real Sociedad-trener sa han "Sociedad" da han refererte til klubben for første gang. En liten papirbit og melding senere ble det sagt "La Real", på korrekt vis. En liten, men viktig detalj.

I trenerdebuten mot Deportivo La Coruña på Riazor ropte David Moyes gjentatte ganger etter "Stefano". I Real Sociedad er det ingen som heter Stefano, ei heller er det noen med det kallenavnet i troppen. I ettertid viste det seg å være Esteban Granero (sitt nye kallenavn?).

Da Chori Castro i løpet av samme kamp skulle få beskjed om å holde mer bredde på venstrekanten, måtte Moyes ha hjelp til å identifisere ham. Heldigvis har 51-åringen med seg en medhjelper/tolk/assistent ved navn Erik Britos, som fungerer på samme måte som José Mourinho under Bobby Robsons tid i Barcelona.


Real Sociedad hadde sluppet inn mål i 11 av 11 seriekamper før David Moyes entret manesjen. Hans to første kamper har endt 0-0 og 3-0. Første hjemmekamp mot Elche ble til slutt en suksess for David Moyes. Takket være stram defensiv organisering, og Carlos Vela.

 

Men det er nå de store testene kommer. Tre av Real Sociedads fire neste seriekamper er borte mot Villarreal, hjemme mot Athletic Club i baskerderbyet, og hjemme mot Barcelona.

 

Da trengs det strammere defensiv organisering enn noen gang tidligere. Og en Carlos Vela i storform.

 

Real Sociedad-Elche 3-0 (Vela 3), Getafe-Athletic Club 1-2 (Lafita-San José, Beñat), Espanyol-Levante 2-1 (Caicedo, Sergio García-Morales), Málaga-Real Madrid 1-2 (Santa Cruz-Benzema, Bale), Celta Vigo-Eibar 0-1 (Manu Del Moral), Atlético Madrid-Deportivo La Coruña 2-0 (Saúl Ñíguez, Arda Turan), Sevilla-Granada 5-1 (Bacca 2, Banega, Mbia, Gameiro-El-Arabi), Córdoba-Villarreal 0-2 (Vietto, Uche), Valencia-Barcelona 0-1 (Busquets), Almería-Rayo Vallecano 0-1 (Kakuta).

 

Toppscorere:

20. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

11. Neymar (Barcelona)

10. Lionel Messi (Barcelona)

9. Carlos Bacca (Sevilla)

8. Karim Benzema (Real Madrid)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

6. Gareth Bale (Real Madrid)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

8. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

7. Koke (Atlético Madrid)

6. Toni Kroos (Real Madrid)

6. Denis Cheryshev (Villarreal)

5. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Xabi Prieto (Real Sociedad)

 

Spansk fotball ruller godt om dagen, og i løpet av tirsdag, onsdag, torsdag og fredag skal det spilles intet mindre enn 16 kamper i Copa del Rey. Til helgen er La Liga tilbake, og høydepunktet er El Derbi Barceloní mellom Barcelona og Espanyol søndag klokken 17.00, med studiosending på C More fra klokken 16.30.

Visca!

Fantastiske Rayo Vallecano

- Det gjør oss stolt at Rayo ikke bare tenker på fotball, men også på menneskene rundt som virkelig behøver det.

 

- Jeg føler stolthet overfor laget, treneren, fansen og spillerne.

 

- Jeg er virkelig stolt av dem.

 

Dette sa tre Rayo Vallecano-supportere til spanske CANAL+ på vei inn til Estadio de Vallecas i forkant av Rayo Vallecano - Celta Vigo søndag formiddag. Hadde man spurt tre andre mennesker, hadde de svart akkurat det samme.

 

Inne på stadion var det som vanlig god stemning, og som alltid når Rayo Vallecano spiller, var tribunene fulle av bannere og slogans. Les mer om Rayo Vallecano-fansens påfunn her. Denne gangen var ikke budskapene bragt med humor, skråblikk eller sarkasme. Denne gangen var budskapet like klinkende klart som det var skrevet.

 

#Carmensequeda (Carmen skal bli)
"El rayismo contra los desahucios" (Rayismo mot utkastelser)
"Los desahucios de un estado enfermo, la solidaridad de un barrio obrero" (utkastelser av en syk stat, solidaritet av et arbeiderklassestrøk)

Carmen er 85 år gammel, og ett av mange ofre av den spanske økonomien. For mange år siden ble hun satt som kausjonist for huslånet til en av sønnene sine. Et huslån denne sønnen ikke lenger klarer å håndtere fordi han har mistet jobben sin. De siste 50 årene har hun bodd i en leilighet i Calle Sierra de Palomeras, cirka fem kilometer unna Estadio de Vallecas. Inntil forrige uke. Da kom innkreverne fra staten på døra, og gjorde Carmen husløs og hjelpeløs.

Så kom lørdag. Da kom Paco Jémez inn i Rayo Vallecanos presserom med et ansiktsuttrykk av langt mer alvorlig karakter enn normalt.

 

- Vi er alle i en vanskelig situasjon i dette landet. Det er mange familier der ute som har det veldig vanskelig, og jeg tror at det aller verste øyeblikket som finnes for en familie er når noen tar fra dem hjemmet sitt. Spesielt i dette tilfellet. Nå snakker jeg om en dame på 85 år, som har hjulpet sønnen sin hele livet, som nå har mistet hjemmet sitt.


Paco trenger en liten pause, før han fortsetter..

- Det er noe å tenke på. Noe å reflektere over. Vi (Rayo) kan dessverre ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe denne damen. Ikke bare jeg, ikke bare støtteapparatet, ikke bare klubben - inkludert spillerne, som var de første som tok initiativet. Vi strekker ut en hjelpende hånd, og vil hjelpe henne med et sted å bo, hjelpe henne til å leve et ordentlig liv, slik at hun ikke føler seg helt alene.

 

I timene og dagene etter spredte historien seg som ild i tørt gress. The Guardian, Gazzetta dello Sport, USA Today, NBC, Olé. Medier i land over hele verden plukket opp historien, og dagen etter skulle Rayo Vallecano altså møte Celta Vigo.

 

Definisjonen av karma er ifølge store norske leksikon:
"Grunntanken er at alle handlinger følges av et resultat".

Dagen etter at Paco Jémez og Rayo Vallecano fortalte Carmens historie, vant de 1-0 over Celta Vigo. Scoringen var ganske tilfeldig og heldig, mens Celta Vigo brant og brant. Michael Krohn-Dehli traff stolpen, Gustavo Daniel Cabral traff tverrliggeren og Rayo-keeper Cristian Álvarez leverte flere gode redninger.

Man skulle nesten tro at de fortjente hellet de hadde fått utdelt.

1-0 betød at Rayo hadde tatt sine første poeng på over en måned, men etter kampen var det ikke matchvinneren, tre poeng eller seier de ville snakke om. Én etter én kom de ut av garderoben. Først kaptein Roberto Trashorras, så Tito, deretter Nacho Martínez. Antonio Amaya og Javier Aquino også. Alle hilste på Mario og Hernán, to av nevøene til Carmen. Sesongkortholdere på Estadio de Vallecas, stoltere enn noen gang av klubben og spillerne sine.

Athletic Club-Espanyol 3-1 (Aduriz, Viguera, Iturraspe-Víctor Sánchez), Atlético Madrid-Málaga 3-1 (Tiago, Griezmann, Godín-Santa Cruz), Eibar-Real Madrid 0-4 (James Rodríguez, Cristiano 2, Benzema), Barcelona-Sevilla 5-1 (Messi 3, Neymar, Rakitic-selvmål), Deportivo La Coruña-Real Sociedad 0-0, Rayo Vallecano-Celta Vigo 1-0 (Bueno), Levante-Valencia 2-1 (Víctor Casadesús, Morales-Parejo), Elche-Córdoba 2-2 (Lombán, Jonathas-Fidel, Fede Cartabia), Villarreal-Getafe 2-1 (Mario, Gerard Moreno-Lacen), Granada-Almería 0-0.

 

Toppscorere:

20. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

11. Neymar (Barcelona)

10. Lionel Messi (Barcelona)

7. Carlos Bacca (Sevilla)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

7. Karim Benzema (Real Madrid)

6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

7. Koke (Atlético Madrid)

6. Toni Kroos (Real Madrid)

5. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

5. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Denis Cheryshev (Villarreal)

 

I kveld skal Barcelona fortsette jakten på gruppeseieren i Champions League borte mot APOEL Nicosia, mens Athletic Club spiller en viktig bortekamp mot Shakhtar Donetsk i kampen om nå Europa League-sluttspillet. I morgen kan Atlético Madrid sikre avansement med seier mot Olympiakos, mens Real Madrid og Cristiano Ronaldo jakter nye scoringer borte mot Basel. Torsdag kan både Villarreal og Sevilla sikre sluttspillsplass mot henholdsvis Borussia Münchengladbach og Feyenoord. Neste serierundes høydepunkt er utvilsomt Valencia-Barcelona søndag klokken 21.00, med studiosending på C More Fotball HD fra klokken 20.30.

Sees!

Der ingen skulle tru at nokon kunne spele fotball

Jeg har vært i Barcelona, Bilbao, Palma, Alicante, Gijón, Jerez de la Frontera, San Sebastián, Cádiz, Sevilla, Málaga, Huelva, Madrid, Valencia, Vila-Real, Castellón de la Plana og Zaragoza. Flotte byer, med Bilbao og Cádiz som små personlige favoritter, men for en liten stund ble de alle parenteser da jeg i slutten av september gikk ut av en buss og tok mine første steg i Eibar, Spanias 280. største by, hvor SD Eibar holder til.

F*cking Eibar. Jeg er helt sikker på at regissøren av F*cking Åmål var på inspirasjonsreise i denne schizofrene baskiske byen. Det er snart to måneder siden jeg og kollega Magnar Kvalvik var i Eibar, og jeg har fortsatt ikke klart å avgjøre om jeg synes byen er sjarmerende og fascinerende, eller rett og slett bare dritstygg. Trolig er sannheten midt i mellom, på samme måte som at byen er trykket ned i et dalsøkke mellom tre åskammer, midt mellom Bilbao og San Sebastián.

Oppover en av disse åskammene slynger det seg en vei med navn Mandiola Balle Aldea. Oppover en av disse åskammene kunne man en mandagskveld i slutten av mai se en 26 år gammel mann på joggetur. Scenen var som tatt ut av en film. Det regnet, selvsagt. Det var i ferd med å bli mørkt. Ingen biler eller andre mennesker å se. Men i denne historien kom det ikke en mann med Skrik-maske, øks eller motorsag. Nei, dette er en fin historie. Dette er historien om Jon Errasti.

Jon Errasti er den eneste Eibar-spilleren som er født i Eibar. Han er en ekte eibarrés, og den eneste av sorten. 26-åringen er vokst opp mellom fjell og daler, Ego-elven og børsemakere. Da han ble født i juni 1988 hadde SD Eibar nettopp rykket opp til nivå to i spansk fotball for andre gang i klubbens historie. Der ble de værende helt til 2006. Men da var ikke Jon Errasti å se noe sted i Eibar. I et halvt år hadde han tatt buss en drøy halvtime til San Sebastián for å trene med Real Sociedad. Nå hadde overgangen blitt gjort permanent.

Som så mange andre hadde Jon Errasti funnet ut at å forlate Eibar var nøkkelen til å kunne lykkes som fotballspiller. Som 15-åring ble han en del av Zubieta, Real Sociedads ungdomsakademi, og han vokste seg etter hvert frem til å bli kaptein for Real Sociedad B på nivå tre i det spanske seriesystemet. Han fikk dog ikke kontrakt med A-laget da kontrakten gikk ut sommeren 2012, og var veldig nære å takke ja til en overgang til USA og Philadelphia. Men det var én ting som stoppet ham. En telefon fra Gaizka Garitano, Eibars nyansatte trener.

39 år gamle Garitano spilte fire sesonger for Eibar mellom 2001 og 2005, og var det store forbildet for Jon Errasti. I 2001, 2002 og første halvdel av 2003 var nemlig Errasti en lovende midtbanespiller i Eibars beskjedne ungdomsavdeling, og man kunne jevnlig høre ham si at han skulle bli like god som Garitano. Det var den beskjedne drømmen, og det nøkterne målet han hadde satt seg.

Veiene deres hadde krysset i Real Sociedad også. Historien ville ha det til at Garitano ble hentet til La Real sommeren 2005, med Errasti som en av de mest lovende i Real Sociedads ungdomsavdeling. Helten og forbildet hadde fulgt etter Jon. Spille sammen fikk de aldri, men igjen fikk Jon se på nært hold hvordan Gaizka tenkte og utførte spillet sitt. Gaizka Garitano ble aldri en ordentlig stjerne i spansk fotball. Ingen landskamper, ingen troféer. Men han hadde hjerte, kløkt, vilje og innsats, og alle så på Garitano som et fremtidig treneremne. Da kontrakten med Real Sociedad gikk ut sommeren 2008, var hans siste replikk til Jon at de skulle møtes igjen som trener og spiller.

Gaizka så mye av seg selv i Jon. Lidenskapen. Viljen til å ofre tenner og bloddråper for å få det éne poenget, som kanskje ikke betyr noe som helst på tabellen, men som betyr alt for selvfølelsen, selvtilliten og identiteten. Gaizka fikk rett. Mot slutten av juni 2012 ble de to gjenforent. Som trener og spiller. Eibar hadde rykket ned til Segunda B tre år tidligere, og hadde blitt nummer 2, 1 og 3 i sin avdeling de tre siste sesongene. Opprykket hadde de snublet fra seg i playoff hvert år.

Tilbake i Mandiola Balle Aldea har 26-åringen nå stoppet opp ved en utkikkspost over byen. Mørket har kommet inn over dalen og sveipet unna nesten alle fargene i byen. Borte er de hvite kalkuttakene, de rubinfargede og smått falleferdige industribyggene langs Ego, de oransje byggeområdene og de grå satellittmottakerne på hvert eneste blokktak. Borte. Nå er de gule gatelysene, det store grønne skiltet på toppen av El Corte Inglés, og det hvite flomlyset på Ipurúa, fargene som ligger på fargepalettet.

Jon liker egentlig Eibar best når det er mørkt. Da blir stoltheten enda sterkere av å se Ipurúa lyse opp himmelen rundt seg, akkurat slik hans og lagets prestasjoner har lyst opp en hel by, et helt samfunn de siste to og et halvt årene.

- Vi har svettet, løpt, spydd, blødd og ofret mye for å komme dit vi er i dag. Denne gjengen har aldri stått fremst i køen. Vi har vært tålmodige. Vi har ventet på vår tur, og vi vet at vi er her på lånt tid. Men denne tiden skal vi nyte. Å få besøk av Real Madrid er noe helt spesielt. De er alt vi ikke er, og vi er alt de ikke er. Men når kampen sparkes i gang på lørdag er det 11 mot 11. Én ball, to mål, 22 spillere. Det er det herlige med fotball. To forskjellige verdener møtes. David mot Goliat, forklarte Errasti på lokalradioen.

Sommeren 2013 rykket Eibar opp fra Segunda B til Segunda División. Ni av spillerne i dagens Eibar-stall var med på opprykket. Laget ble tippet som dumpekandidat på nivå to. De hadde det minste stadionet, det laveste budsjettet og den minst rutinerte treneren. Men de hadde den største viljen, det største hjertet og den beste treneren. Alle forhåndstips ble gjort til skamme, og søndag 25. mai 2014 ble et nytt fotballmirakel til i spansk fotball - åtte dager etter at Atlético Madrid hadde blitt seriemester på Camp Nou.

Eibar hadde vunnet Segunda División, og for første gang skulle de spise kirsebær med de store. Skal man male et bilde av Sociedad Deportivo Eibar, må man nøye seg med restene som man finner bakerst i et slitt malerlokale. Et knekt staffeli, en brukt palett og et lerret med frynsete kanter. Malingen har størknet i tillegg, men om man behandler det lenge nok, med verdighet og kjærlighet, kan man til slutt lage kunst av det.

Forresten..

Kan du fortelle meg hva Arendal, Bergen, Bodø, Drammen, Fredrikstad, Hamar, Haugesund, Kristiansand, Moss, Oslo, Porsgrunn, Sandefjord, Sandnes, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Tønsberg og Ålesund har til felles?
Det bor flere mennesker der enn i Eibar.
Kan du fortelle meg hva samtlige 16 klubber i Tippeligaen 2014 har til felles?
De har en stadion som rommer flere mennesker enn Ipurúa.

Fotballklubben lever likevel sine glade dager, og får sine minutter i rampelyset. Vanligvis får kampreferatene til Eibar en plass mellom annonser og værmelding i riksmediene. Nå behandles de som en av de store. De har gått fra å møte B-lagene til Real Sociedad og Athletic Club, til å møte Real Madrid, Barcelona og Atlético Madrid. I morgen kommer førstnevnte på besøk til Eibar, og aldri tidligere har en klubbkamp i spansk fotball blitt spilt mellom lag med større forskjeller.

Real Madrid har vunnet La Liga i 1932, 1933, 1954, 1955, 1957, 1958, 1961, 1962, 1963, 1964, 1965, 1967, 1968, 1969, 1972, 1975, 1976, 1978, 1979, 1980, 1968, 1987, 1988, 1989, 1990, 1995, 1997, 2001, 2003, 2007, 2008 og 2012. De har vunnet Copa del Rey i 1905, 1906, 1907, 1908, 1917, 1934, 1936, 1946, 1947, 1962, 1970, 1974, 1975, 1980, 1982, 1989, 1993, 2011 og 2014. De har vunnet Supercopa de España/Copa Eva Duarte i 1947, 1988, 1989, 1990, 1993, 1997, 2001, 2003, 2008 og 2012. De har vunnet Copa de la Liga i 1985. De har vunnet serievinnercupen/Champions League i 1956, 1957, 1958, 1959, 1960, 1966, 1998, 2000, 2002 og 2014. De har vunnet UEFA-cupen i 1985 og 1986. De har vunnet UEFA Super Cup i 2002 og 2014, og de har vunnet Intercontinental Cup i 1960, 1998 og 2002.

Eibar har vunnet Segunda División én gang.

Den foregående halvannen uken har Iker Casillas, Raphaël Varane, Pepe, Sergio Ramos, Sami Khedira, Cristiano Ronaldo, Toni Kroos, Karim Benzema, James Rodríguez, Gareth Bale, Keylor Navas, Javier Hernández, Daniel Carvajal, Luka Modric og Isco representert sine respektive landslag som Real Madrid-spillere.

Eibar hadde 23 av 23 mann tilgjengelig på trening på mandag.

Real Madrid har 540.000.000 euro i budsjett for 2014/2015. Eibar har 16.000.000 euro.

Real Madrid kommer fra den spanske hovedstaden hvor 3.200.000 mennesker bor. Real Madrid spiller hjemmekampene på Santiago Bernabéu som rommer 81.044 mennesker. Real Madrid trener på Valdebebas, treningsanlegget som er 1,2 millioner kvadratmeter stort og blant annet huser helsesenter, sandvolleyballbaner, 12 treningsbaner og et stadion som har plass til like mange tilskuere som Ipurúa. Real Madrid signerte tidligere denne uken en avtale med Microsoft verdt over 200 millioner norske kroner. Real Madrid var klubben til Alfredo Di Stéfano, Ferenc Puskas, Fernando Hierro og Raúl González. Real Madrid trenes av Carlo Ancelotti.

Eibar kommer fra Baskerlands 15. største by med 27.000 innbyggere. Eibar spiller hjemmekampene på Ipurúa som rommer 6.000 mennesker. Eibar trener på et bittelite treningsfelt i Bergara. Eibars forrige inngåtte sponsoravtale var med Euskatel, og er neppe verdt mer enn én million. Eibar har hatt Xabi Alonso og David Silva i stallen, på et sesonglangt utlån. Eibar trenes av Gaizka Garitano.

I juni 2012 stod Gaizka Garitano overfor sin største oppgave. Foran ham lå et rammeverk i mange deler, slitte strenger i en umuligusknute, tangenter flytende på bordet. Litt etter litt har han reparert, regulert og justert, med fingerferdighet, nøyaktighet og tålmodighet. Nå har Eibar blitt et velfungerende, stemt piano, og Garitano komponerer et nytt mesterstykke hver eneste helg.

I Eibar spiller alle for én og én for alle. De er alle like mye verdt, men som i alle andre fotballklubber er det en rangstige og en enighet om hvem som drar lasset.

Den viktigste av dem alle er Jon Errasti.

I morgen møter han og de andre Eibar-spillerne Real Madrid, for første gang i historien i seriesammenheng. Kampen starter klokken 18.00, men C More har studio allerede fra 15.30, på dette oppgjøret og Atlético Madrid - Málaga.

Kilder: Diario Vasco, ETB, Marca, The Guardian.

Dette er din dag, Nolito

"Buenos dias. La lista es la siguiente: Casillas.. Iker Casillas, Kiko Casilla, David de Gea.. Y como jugadores del campo; Juanfran, Azpilicueta, Piqué, Albiol, Bartra, Sergio Ramos, Bernat, Jordi Alba, Busquets, Camacho (del Málaga), Koke, Fàbregas, Isco, Cazorla, Pedro, Callejón, Nolito, Morata, Raúl García y Alcácer."

 

Det er en ganske normal fredag formiddag på Las Rozas, hvor det spanske fotballforbundet holder til og trener i forkant av kvalifiseringskamper og treningskamper. Vicente del Bosque har nettopp avslørt hvilke 23 spillere som er tatt ut til kampene mot Hviterussland og Tyskland. I Torino, Málaga, Napoli og Vigo sitter fire spillere og mottar det glade budskapet på radio. Álvaro Morata, Nacho Camacho, José Callejón og Nolito har fått sin første A-landslagsinnkallelse. Morata har nesten 40 aldersbestemte landskamper, og ble toppscorer i U21-EM i 2013. Nacho Camacho var "det neste store" da han var kaptein for Spania U17 som vant EM og ble nummer 2 i VM i 2007. José Callejón hadde også spilt, og scoret, for det spanske U21-landslaget. Alle hadde tilbrakt en god del tid på Las Rozas allerede. Men ikke Nolito.

Kort tid etter at landslagsuttaket var kjent, vartet Celta Vigo opp med en pressekonferanse med Nolito som eneste representant. Smilende, rørt, stolt og glad. - Dette er en drøm som går i oppfyllelse. Jeg måtte ta en liten timeout før jeg møtte opp her. Samle tankene. Wow...

 

Manuel Agudo Durán tok ikke den raskeste og enkleste veien til topps. Langt derifra. Det har vært sportslige og personlige nedturer, omveier, store hinder i veien, avslag, vraking og skuffelser. Allerede som spedbarn kom det første tegnet. Moren hadde ikke alltid hatt den beste dømmekraften, og overlot ansvaret for Nolito til sine foreldre mens hun sonet en fengselsdom. Faren var over alle hauger. Mor og far ble byttet ut med bestemor og bestefar. Dolores og Manuel var de som lærte ham manerer, som videreførte sine verdier til ham, som ga ham mat på tallerkenen, som ga ham muligheten til å bli fotballspiller.

 

Oppveksten i Sanlúcar de Barrameda var ikke fylt av rikdom og muligheter, men heller ikke fattigdom og en følelse av å sitte fast. Bestefaren ble viktigere og viktigere for Nolito for hver dag som gikk, og om man noen gang spurte Nolito om hvem som lærte ham det og det, hvem som ga ham muligheten til det og det, hvem som kjørte han hit og dit, var svaret alltid det samme; mi padre. Det samme svaret de fleste spanske barn ville gi deg, men betydningen var ikke den samme. Manuel var ikke en far for Nolito. Han var den beste faren Nolito kunne ha. Bestefar.

Manuel kjøpte de første fotballskoene og den første fotballen til Nolito. Manuel var den som alltid hvisket ham i øret at han kunne bli så god han bare ville om han bare jobbet hardt nok. Manuel var alltid den som pushet ham til å yte det lille ekstra. Manuel kjørte ham til trening og kamp. Han sørget også for at Barcelona-sympatiene gikk i arv fra bestefar til guttunge, og at dét var gulroten som skulle drive Nolito fremover og oppover. Han skulle bli profesjonell fotballspiller for Barcelona.


- Av og til har jeg savnet å ha en mor og far på lik linje med de andre, men for meg har det alltid vært naturlig å kalle besteforeldrene mine for mine foreldre. Det er den eneste realiteten jeg kjenner til. Det er de som har utdannet meg som person. Det er takket være dem at jeg er den jeg er. De har lært meg å smile når livet er bra, og de har lært meg å jobbe hardt og beholde troen når livet ikke har vært like bra. Jeg ville ikke ha vært foruten nedturene jeg har opplevd. Nedturene har formet meg som person, og som fotballspiller.

Algaida de Sanlúcar og Atlético Sanluqueño var de to første klubbene Nolito spilte for, men med et seniorlag på nivå fire var det ikke optimalt å bli værende i hjembyen for å jakte drømmen. Drømmen om å kunne yte tilbake til familien som hadde gitt ham alt. Som 16-åring forlot han besteforeldrene, og flyttet til Valencia og klubbens ungdomsakademi. Oppholdet gjorde at han vokste som person, men ikke som fotballspiller. Han tok et langt steg mot å bli en selvstendig voksen person, men forble på stedet hvil med ballen i beina.

 

Turen gikk dermed videre til Écija. Nærmere familien i Sanlúcar de Barrameda, men et steg ned rent fotballmessig. Écija Balompié spilte på nivå tre i det spanske seriesystemet, og klubbens storhetstid var på midten av 90-tallet da de spilte to sesonger i Segunda División. Rafael Gordillo, Salva Ballesta og Pepe Mel hadde alle hatt korte opphold i klubben i løpet av sine karrierer, men å kalle klubben for et springbrett på veien videre til større klubber var å ta ganske hardt i. Nolito imponerte dog såpass i løpet av sine to sesonger på San Pablo (han scoret blant annet da Real Madrid kom på besøk i Copa del Rey), at hans første delmål, og bestefarens store drøm, ble en realitet. Telefonen fra Barcelona kom. Sommeren 2008 flyttet han til La Masía.

Han var 22 år gammel da han flyttet til Barcelona. Han spilte sammen med fem år yngre Thiago Alcántara, tre år yngre Alberto Botía, to år yngre Jeffrén Suárez, to år yngre Sergio Busquets og ett år yngre Pedro Rodríguez. Han hadde ikke tiden på sin side, men under Luis Enrique som trener tok han likevel steg som var så store at det på et tidspunkt var stor uenighet mellom Pep Guardiola og resten av trenerteamet om de skulle gi det aldrende talentet muligheten eller ikke. Det første, og eneste målet, han scoret for A-laget var hjemme mot Ceuta i Copa del Rey i november 2010. Et typisk Nolito-mål. Med rappe steg, høy frekvens, god teknikk og flott avslutningsteknikk. Lagkameratene stormet til. Publikum jublet og klappet. Nolito pekte opp. Tenkte på bestefaren. Dessverre pekte han ikke opp på tribunen, men opp på himmelen. 

 

Manuel ble gammel nok til å oppleve at barnebarnet signerte og debuterte for klubben som hadde vært favorittklubben hans siden han var i marinen som ung voksen, men han ble ikke gammel nok til å se ham score sitt første mål for A-laget. Hvert eneste mål Nolito har scoret siden desember 2008 har blitt dedisert til Manuel. Samtlige 50 scoringer.


Nolito slo aldri helt gjennom i Barcelona, og hele karrieren stod egentlig litt i stand by mellom 2009 og 2013. 12 mål på 35 kamper for Benfica i 2011/2012 var bra, men ikke mer. 17 kamper og tre mål for Granada i 2012/2013 var ikke nok til at Andalucía-laget ønsket å benytte seg av kjøpsopsjonen, men redningen skulle likevel komme. Om Manuel var farsfiguren i livet, og det var han, var Luis Enrique som en far for ham på fotballbanen. Lucho ga ham muligheten i Barcelona, og Lucho var den som ga ham en ny sjanse da ting så vanskelig ut sommeren 2013.

 

Nolito og Luis Enrique skrev under for Celta Vigo foran 2013/2014-sesongen, og utviklingen gikk hånd i hånd. Ting ble bedre og bedre etter hvert som tiden gikk, og i løpet av de 10 siste kampene scoret Nolito ni mål, deriblant to scoringer i tre kamper på rad mot Almería, Valladolid og Osasuna. Den sterke sesongen gikk ikke upåaktet hen for noen av dem. Luis Enrique ble tilbudt jobben i Barcelona, og tok den. Nolito fikk fremlagt en gullkantet avtale fra en Premier League-klubb, men tok den ikke.

Det har aldri blitt offisielt bekreftet hvilken klubb som gikk all in for Nolito i august, men mye tyder på at det var Everton. 28-åringen herjet nemlig med laget fra Goodison Park i en treningskamp hvor Celta Vigo vant 3-1, og Nolito scoret alle målene. I et radiointervju på Al Primer Toque forklarte Nolito hvorfor han ikke fulgte i fotsporene til Jesús Navas, Álvaro Negredo, Juan Mata, Diego Costa og Roberto Soldado - for å nevne noen.

 

- Det regner mye der. Det er kaldt, og maten smaker dårlig. Neida, fra spøk til alvor; hovedgrunnen er at jeg trives utrolig godt der hvor jeg er nå. Hvorfor skal jeg endre på noe når det går bra? Jeg tjener nok penger til å fø familien min. Jeg kommer fra en ganske fattig familie, så jeg krever ikke så mye i utgangspunktet. Grådighet river posen.

 

Nolito gjorde trolig det riktige. Vi får dog aldri vite hvordan et eventuelt Premier League-opphold hadde forløpt, men vi vet godt hvordan sesongen har vært til nå for Celta Vigo. Nolito ble kåret til månedens spiller i La Liga i september, og har notert seg for fem scoringer og fem målgivende pasninger på 11 kamper. Av samtlige spillere i La Liga er det ingen som egenhendig har skaffet flere poeng til sitt lag med sine scoringer i 2014/2015.

Historien vil gjerne ha det slik at personer med sterke relasjoner møtes igjen og igjen og igjen, uansett hvor mye ting forandrer seg i den enkeltes liv. 1. november møttes Luis Enrique og Nolito igjen på Camp Nou. Barcelona - Celta Vigo 0-1. Joaquín Larrivey scoret målet, men det var Nolito som fremprovoserte en feil av Daniel Alves, og det var Nolito som sendte sin argentinske lagkamerat alene gjennom mot Claudio Bravo med en genial hælklakk som satte Jérémy Mathieu og Sergio Busquets sjakk matt.

 

Et øyeblikks magi, men ingen tilfeldighet. Slike hælklakker har kjennetegnet Nolito som spiller helt fra han ble plassert på en parkett i Sanlúcar de Barrameda som 7-åring. Futsal med eldre gutter i ung alder ga ham råskapen, teknikken og trippestegene som gjør at han ligner en blanding av Santi Cazorla og Luis Suárez. Hvem som fikk ham til å begynne med futsal, lurer du kanskje på? Nei, det gjør du jo selvsagt ikke. Du vet at det var Manuel. Bestefaren. Den beste faren.

 

I kveld møtes Spania og Tyskland på Balaidos i Vigo. Det er selvsagt i Vigo kampen spilles. Hjemmebanen til Celta Vigo. Hjemmebanen til Nolito. Der skal han få sin landslagsdebut for Spania. Hele familien vil være til stede. Kona, datteren, bestemoren, fetterne og kusinene. Og den beste plassen av alle vil bestefaren ha. Han vil titte ned fra himmelens første benkerad og være stoltere enn noen gang.

 

"Den rikeste er ikke den som har mest, men den som behøver minst" - Nolito.


Kilder: Sid Lowe (The Guardian), La Voz de Galicia, Al Primer Toque, Mundo Deportivo, Moi Celeste, Faro de Vigo.

- Vi er i den syvende himmel, kompis..

Lorena og Juan er et kjærestepar i sin beste alder. De er litt over 30 år, bor i sentrum av Málaga, har mange venner, begge er i jobb, og fritiden brukes på forskjellige aktiviteter. Mandag kveld er det kunst som står i fokus, onsdag er det dansetime, torsdag spiser de alltid middag på La Reserva del Pastor sammen med venner, og fredag er fast kulturkveld når det er forestilling på Teatro Cervantes. Helgene tar de som de kommer. På vei hjem fra Jane Monheit-konsert fredag kveld går de over Puente de la Rosaleda, og får fotballstadion på sin høyre side.

 

Kø. Mange mennesker. Hva skjer? Juan vet at det ikke er Málaga-kamp i kveld. Han er sånn noenlunde gjennomsnittlig fotballinteressert. Kanskje litt under snittet når han tenker seg om. Han vet at Nordin Amrabat er den store stjernen, at Nacho Camacho ble tatt ut på landslaget for første gang tidligere denne dagen, og at forventningene ikke var allverdens denne sesongen. De ser på rekken av mennesker, blir nysgjerrige, og går bort til en kar med Málaga-drakt.

 

- Hva er det som skjer her i kveld?
- Det er ingenting som skjer i kveld. Jeg står i kø for å få billetter til kampen i morgen.
- I morgen.. Jeg trodde vi skulle møte Real Madrid først i slutten av måneden?
- Ja, det stemmer. Først Atlético Madrid borte, så Real Madrid hjemme. Det blir to tøffe kamper.
- Men vi har jo allerede spilt her mot Barcelona. Er det Sevilla vi møter da?
- Nei, Eibar.

- Eibar?

- Ja.

- Eibar?!
- Hehe, ja. Byen er jo i fyr og flamme om dagen!

 

Juan er som sagt ikke kjempeinteressert i fotball. Han får med seg det viktigste, tror han, men har åpenbart ikke fulgt nok med i det siste. Det har gått litt nedover med interessen og nyhetsstrømmen etter at Jorge, en god kollega, ble permittert og ikke lenger kunne oppdatere ham.

 

Juan og Lorena lar seg lett rive med, utadvendte og eventyrlystne som de er. De bestemmer seg for å kjøpe billetter de også. En knapp halvtime senere har de kommet 40 meter nærmere billettluken, og blitt mye klokere på hva som skjer i Málaga Club de Fútbol om dagen.

 

- Denne gløden og interessen som vi er omringet av nå, har jeg ikke opplevd siden vi spilte i Champions League. Vi er sultefôret på suksess. Vi fikk en smak av glitter og toppkamp da, vi var oppe og snuste på troféer. Vi fikk smake på maten fra en Michelin-restaurant, og har vært sultne siden. Den følelsen lengter vi etter. Hver eneste seier er en fest nå. Og når vi har fire på rad.. Faen.. Vi er den syvende himmel, kompis.

 

Øynene lyser opp. Kroppsspråket oser entusiasme. Det er en evig kamp mellom tunge og hode for å holde tritt med lysten. Denne aldrende mannen, vi vet fortsatt ikke navnet hans, snakker på innpust og utpust, og på et tidspunkt bekymrer Lorena seg for både blodtrykk og hjerterytme. Det har gått tre kvarter, og nå er det endelig deres tur.


- Nå har dere flaks.

- Ja?
- Det er tre billetter igjen.

- Er det utsolgt?

- Ja, enten kjøper dere de tre billettene som er igjen, eller så vil noen av de som står bak dere gjøre det. Tre billetter er alt som er igjen.

- Vi tar dem! Er du gal..

 

Slukøret måtte flere titalls personer innse at de hadde kommet for sent til festen. Juan og Lorena derimot, de skulle på sin første fotballkamp. I løpet av seansen hadde de blitt matet med informasjon, nyttig og unyttig, så de visste hva de gikk til. Málaga hadde vunnet fire strake kamper, og kunne tangere klubbrekorden neste kveld. Granada, Córdoba, Rayo Vallecano og Real Sociedad hadde forsøkt, men alle lå strødd på gressmatten ved siste pipeblås. 2-1, 2-1, 4-0 og 1-0. Jérémy Toulalan, Isco, Martín Demichelis og Santi Cazorla er byttet ut med Nacho Camacho, Nordin Amrabat, Juanmi og Sergio Sánchez.

 

Overdrevet for oss utenforstående og nøytrale? Så definitivt. Forståelig at Málaga-folket suger såpass hardt på karamellen at til og med papiret går ned i gapet? Så definitivt.

 

Å være tidlig ute er ikke noe som faller spanjoler naturlig. Våre venner i 30-årene følger normen, og finner plassene sine 10 minutter før kampstart. 21.50. Flomlys, tifo bak det ene målet, kjempestemning. La Rosaleda fylles mer og mer for hvert minutt som går. Lagoppstillingene annonseres over høyttalerne. Juan har gjort hjemmeleksene sine, og biter seg merke i at navnet til Sergio Sánchez ikke ropes opp.

 

- Var ikke han en av de beste?

- Jo, men han er skadet i dag. Vi mangler tre av våre beste menn i forsvaret i dag.

- Oi, det høres ikke bra ut.

- Nei. Rosales, høyrebacken, har spilt alle kampene. Antunes, venstrebacken, har spilt alle kampene når han har vært tilgjengelig. Og Sergio Sánchez, en av de to stopperne, han ble faktisk nevnt i forbindelse med landslaget etter kampen mot Real Sociedad.

- Amrabat spiller heldigvis, da..

- Ja, heldigvis. Han har vært fantastisk de siste kampene.

 

Kampen er i gang. Stemningen er god. To minutter ut i kampen får Eibar frispark ikke langt fra sidelinjen hvor våre tre musketerer sitter.

 

- Dette kan bli farlig. Eibar er et krigerlag. Mye hjerte, mye vilje. De scorer ganske mye på dødball, sier mannen fra køen.

 

Saúl Berjón slår et godt frispark inn i feltet, Eibar-spillerne løper mot Carlos Kameni som løpske godstog, og Raúl Navas får satt hodet på ballen. Scoring. Nei, annullert!

 

- Der var vi heldige.. Men vi har hatt en god del flyt i de siste kampene, og det sies jo at slikt ikke er tilfeldig. Gode lag har flyt og marginer, nærmest unnskylder kømannen seg med.

 

Kampen bølger frem og tilbake. Eibar er godt forberedt på hva som møter dem. Málaga får ikke gasspedalen ordentlig i gang når mulighetene byr seg, og sjansene kommer bare i ny og ne. Juanmi skyter over, Boka tester skuddfoten uten hell, Miguel Torres header like utenfor. Nordin Amrabat får ikke til like mye som normalt.

 

- Angeleri, en av de nye som kommer inn i dag, har faktisk fått rødt kort i de tre siste kampene han har spilt, blir Juan fortalt - like etter at argentineren har blitt meid ned av Eibars høyreback Lillo.

 

Gult kort. Kampens første.

 

- En av hovedgrunnene til at vi er i så god form om dagen er at vi har kunnet stille med det samme lag i flere kamper på rad. Spesielt bakover på banen har vi fått selvtillit av den grunn. Men i dag er altså tre av fire ute i forsvaret. Boka var god for 10 år siden, Angeleri blir utvist hver eneste gang, og Miguel Torres.. Vel, han spilte knapt i Olympiakos forrige sesong.

 

Sidemannen snakker nå med en nervøs og bekymret undertone. Det hadde jo egentlig vært typisk Málaga å snuble i denne kampen. De trives egentlig ikke spesielt godt med å være favoritter, og det var de i dag. Favoritter. En av fansens store favoritter er kaptein Weligton. Han har vært i klubben siden 2007. Det føles som at han alltid har vært der. Han var der da de spilte i Segunda División, han var der da de rykket opp, han var der da de spilte i Champions League, og han var der i kveld. Men han var ikke alltid på riktig sted. Etter 41 minutter blir han dratt litt for langt over mot sin venstre, og kan dermed ikke forhindre at Mikel Arruabarrena utnytter en tabbe fra Miguel Torres.

 

- Hva var det jeg sa, sukkes det fra venstre.

 

Stadion er stille i 10 sekunder. Eller, ikke helt stille. En gjeng baskere oppe i hjørnet jubler, danser seiersdansen og glemmer alt vondt i verden for et øyeblikk. Så våkner stadion igjen. Miguel Torres river seg i håret, faller ned på gresset, men ligger der kun i et brøkdels sekund. Opp igjen. Opp på hesten. Det er over en omgang igjen. Det kan virke som at scoringen har blitt annullert, men den har ikke det. La Rosaleda synger. La Rosaleda rister. La Rosaleda dytter laget fremover.

 

Ved pause er det derimot spredt piping mot lagene når de går i garderoben. En beskjed om at selv om laget støttes, forventes det mer etter pause. Men det ble ikke bedring med det første. Eibar skaper den første sjansen. Saúl Berjón viser frem venstrefoten etter en stygg feilpasning av Juanmi, men Carlos Kameni henger med i svingene. Kanskje var det dét som skulle til for at de skulle våkne?

 

Juanmi er i hvert fall full av revansjelyst i det han stiger til værs og utduellerer langt mer robuste og bebyggede Raúl Navas. Samuel García fanger stussen, legger ballen til rette på ett touch, fyrer av fra 18 meter og tvinger frem en retur. Juanmi er først på, får kontroll på ballen og banker inn utligningen. Tre mann løper inn i målet for å hente ballen. Málaga er ikke fornøyd med ett mål og ett poeng.

 

- Herregud! For en stemning, hvilket vell av følelser, roper Lorena. Hun lar seg fascinere av 50 år gamle menn som kaster fuglefrø i luften i ren glede, menn i 20-årene som klemmer og kysser vilt fremmede, bestemødre som spretter opp fra stolene.

 

Sidemannen er mye mer stille nå enn tidligere i kampen. Klokken går. Tiden er i ferd med å renne ut. Kun én gang tidligere har Málaga vunnet fem strake kamper i La Liga. Nå er de nære å klare det igjen. Én scoring er alt som skal til. Samuel García bommer. Nacho Camacho treffer ikke mål, Samu Castillejo får bare corner. Det deles ut kort etter kort. Eibar er også farlig frempå. Ricardo Horta har kommet inn, og tvinger Eibar-keeper Xabi Irureta i aksjon.

 

- Amrabat.. Du må melde deg på!

- Trekk innover, Luis!

- Kom igjen da, Marcos!

 

Kømannen har våknet. Supporterne bak målet synger. Men det ser ikke ut til å hjelpe noe som helst. 87 minutter er spilt. Det går mot slutten. Det går mot 1-1. Javi Lara har ballen inne på egen halvdel, og settes under press av Samu Castillejo. Nordin Amrabat stormer hjelpende til. Gjenvinning høyt i banen. La Rosaleda klamrer seg til hvert eneste lille halmstrå det er mulig å gripe fast i. Málaga kommer tre mot fire. Amrabat fører ball, tupper ballen videre til Ricardo Horta, Luis Alberto er neste spiller med ballberøring. Eibar har rukket å få fire mann til bak ballen, men det er Málaga som har momentet.

 

Én pasning, ett touch, én hands, ett fløytesignal, ett straffespark, ett jubelbrøl.

 

Maaange sekunder å vente....

 

Ett spark, ett mål, en seier, tre poeng. Fem strake seire, og deres beste sesongstart etter 11 kamper noensinne.

 

Tilleggstiden blir en eneste stor fest. Fansen synger. Alle står. Alle hopper. Sidemannen også, så klart. Navnet hans fikk de aldri. Men det er ikke så nøye. Minnene vil alltid være der.

 

Juan og Lorena har blitt hektet. Neste hjemmekamp er mot Real Madrid. Mandag formiddag stod de igjen i kø utenfor La Rosaleda. Den kampen skal de ikke gå glipp av.

 

Córdoba-Deportivo La Coruña 0-0, Almería-Barcelona 1-2 (Thievy-Neymar, Jordi Alba), Getafe-Elche 0-0, Real Madrid-Rayo Vallecano 5-1 (Bale, Ramos, Kroos, Benzema, Cristiano-Bueno), Celta Vigo-Granada 0-0, Málaga-Eibar 2-1 (Juanmi, Amrabat-Arruabarrena), Sevilla-Levante 1-1 (Vitolo-Víctor Casadesús), Espanyol-Villarreal 1-1 (Colotto-Mario Gaspar), Valencia-Athletic Club 0-0, Real Sociedad-Atlético Madrid 2-1 (Vela, Agirretxe-Mandzukic).

 

Toppscorere:

Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 18

Neymar (Barcelona) 10

Lionel Messi (Barcelona) 7

Carlos Bacca (Sevilla) 7

Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 7

Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 6

Karim Benzema (Real Madrid) 6

 

Målgivende pasninger:

Lionel Messi (Barcelona) 8

Koke (Atlético Madrid) 6

Toni Kroos (Real Madrid) 6

Karim Benzema (Real Madrid) 5

Nolito (Celta Vigo) 5

Pablo Piatti (Valencia) 5

Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 5

Isco (Real Madrid) 5

 

Landslagsopphold! På lørdag spiller Spania hjemmekamp mot Hviterussland i Huelva, og tre dager senere får de besøk av verdensmester Tyskland i Vigo. Neste serierunde spilles 21-24. november, og da er Barcelona-Sevilla, Atlético Madrid-Málaga og sjarmtrollet Eibar mot giganten Real Madrid høydepunktene.

David mot Goliat har sjeldent vært mer passende!

hits