hits

11 scoringer som definerte 2014 i spansk fotball

David Villa, Spania-Australia:

Gull i 2008, gull i 2010, gull i 2012, fiasko i 2014. Etter tap mot Nederland og Chile var gruppespillets siste kamp mot Australia som et siste farvel å regne. Ikke bare i VM 2014, men for all tid i landslagssammenheng. Xavi Hernández ble sittende på benken, mens José Manuel Reina, Fernando Torres, Xabi Alonso og David Villa spilte sine siste minutter for det spanske landslaget. 36 minutter ut i kampen satte David Villa et verdig punktum for en fantastisk landslagskarriere med en herlig hælklakk, og det var ikke rent lite symbolikk i feiringen i etterkant. Ikke mindre enn ni ganger ble forbundslogoen kysset, og da han ble tatt av banen etter en knapp time klarte han ikke lenger å holde følelsene tilbake. 59 mål på 97 kamper, mestscorende spiller gjennom historien, toppscorer i EM 2008, fem scoringer og helt avgjørende i VM 2010. El Guaje, estoy de pie aplaudiendo.

 


Pablo Hernández, Atlético Madrid-Celta Vigo:

Noen ganger skjer det ting på en fotballbane som gjør at man nesten mister pusten. En av gangene det skjedde i 2014 var på Vicente Calderón i september. Etter mitt syn er kollega Magnar Kvalvik blant de flinkeste i klassen når det gjelder å være årvåken, å time når man kan komme med statistiske innstikk, historier og forklaringer, og ikke være "på ball". Da Pablo Hernández løftet venstrefoten bakover, med ryggen mot mål, i duell med Diego Godín, på en lang ball som hadde blitt transportert nesten 50 meter, var Kvalvik midt i en setning. Så overraskende, bardust og surrealistisk var scoringen. Og ja, Magnar, det var et eventyr av et mål.

 

 

Andrés Iniesta, Real Madrid-Barcelona:
For at ting skal kunne "ta av", må noe eller noen trykke på en bryter eller trigge en reaksjon som får dominobrikkene til å falle. Vårens El Clásico tok fullstendig av, og målet som startet showet var det aller vakreste. Piqué til Xavi, Xavi til Neymar, Neymar til Messi, Messi til Iniesta, Iniesta via tverrliggeren og til nettmaskene. Syv minutter ut i El Clásico nummer 227 i rekken fikk vi en første anelse om at kampen ville bli husket i mange år fremover. Etter dette fikk vi Benzema-scoring til 1-1, en ny Benzema-scoring til 2-1, Messi-scoring til 2-2, straffe og Cristiano-scoring til 3-2, Ramos-utvisning og Messi-scoring til 3-3, og til slutt en ny straffe og en ny Messi-scoring til 3-4. Syv scoringer, hat-trick, tre straffer, utvisning og to snuoperasjoner. El Clásico leverer hver bidige gang. Iniesta åpnet showet.

 

 

Jota Peloteiro, Eibar-Alavés:

23-åringen har aldri fått spille en eneste La Liga-kamp, men har like fullt en stor del av æren for at Eibar for første gang i klubbens historie spiser kirsebær med de store i 2014. Eibar var serieleder da Alavés kom på besøk til knøttlille Ipurúa i slutten av mai, og med seier ville de sikre opprykket. Det sies at da Jota Peloteiro flyttet fra Eibar til Brentford i sommer, tok han med seg det eneste vakre som fantes i byen; modellkjæresten Jessica Bueno. Da kan man i samme slengen si at dersom vakre Jessica Bueno skal portretteres i en fotballscoring, kan man vise frem det vakre målet som kjæresten scoret da han sikret Eibar opprykket til La Liga.

 

 

Cristiano Ronaldo, Bayern München-Real Madrid:

Når korthuset faller, faller det tungt. Vi kommer aldri til å glemme da Barcelona overhøvlet Real Madrid med 5-0 i november 2010. Bayern Münchens gulvvask (7-0) med Barcelona fra april 2013 ligger friskt i minnet. 2014 bød også på kamper hvor en storhet knocket en annen rett i gulvet. Under sommerens VM fikk vi servert Nederland-Spania 5-1 og Tyskland-Brasil 7-1, mens Real Madrid sørget for La Liga-revansje mot Bayern München i Champions League. Etter at Karim Benzema scoret det éne målet som kom i det første oppgjøret, trodde nok de aller fleste at spenningen rundt avansementet ville vare lenger enn en drøy halvtime på Allianz Arena. Sergio Ramos, Sergio Ramos igjen, Cristiano Ronaldo. 0-3 etter 34 minutter. Folk trodde ikke sine egne, og da man trodde at ydmykelsen ikke kunne bli større, vartet Cristiano Ronaldo opp med denne:

 

 

Diego Ribas, Barcelona-Atlético Madrid:
Brasilianeren var en magiker i store perioder fra 2006 til 2013, og forventningene var store blant Atlético Madrid-fansen da han ble leid inn på tampen av januarvinduet. Sett i retrospekt var det nok både 12 og 13 andre spillere som hadde en større innvirkning på Atlético Madrid-laget som vant La Liga og spilte finale i Champions League - men hadde det ikke vært for Diego Ribas er det ikke sikkert at Atlético Madrid hadde tatt seg til semifinale i sistnevnte turnering. 29-åringens rakkarysare av en kanonkule på Camp Nou i kvartfinalen fant passende nok sted 1. april. Var det egentlig en spøk?

 

 

Gabi, Atlético Madrid-Real Madrid:
Store anledninger krever store personligheter. El Derbi Madrileño har de to siste årene blitt en sådan anledning. Tidligere var det spanske hovedstadsderbyet som kattens lek med musen å regne, men under Diego Simeone har Atlético Madrid utrettet mirakler og fjernet demoner. I forkant av Atlético Madrid-Real Madrid i begynnelsen av mars hadde sistnevnte et forsprang på tre poeng, og alle var skjønt enige om at borteseier i El Derbi Madrileño ville bety takk og farvel til vertene i tittelkampen. Oppgjøret endte 2-2, og Atlético Madrid hang fortsatt med i racet som de til slutt vant - mye takket være en kaptein med stor K. Gabi, scenen er din.

 

 

Gareth Bale, Real Madrid-Barcelona:
Copa del Rey-finalen i april gikk uten Cristiano Ronaldo, og da Real Madrid behøvde det som mest, troppet Gareth Bale opp som ridder. Ángel Di María og Marc Bartra hadde scoret hvert sitt mål, og det så ut som at onsdagskvelden i Valencia skulle bli forlenget med 2x15 og kanskje også en straffesparkkonkurranse. Gareth Bale hadde dog kone og datter på tribunen, og som ansvarlig far kunne han ikke annet gjøre enn å sørge for at hans kjære kom seg tilbake til hotellrommet så tidlig som mulig. Med fem minutter igjen av ordinær tid fant han frem sjettegiret i maskinrommet, spilte ballen på ett touch forbi Marc Bartra, tok omveien opp på tribunen for å gi datteren en klem, løp inn igjen på banen noen sekunder senere, skar inn foran Bartra, og satte inn vinnermålet mellom beina på José Manuel Pinto.

 

 

Lionel Messi, Barcelona-Sevilla:
Vi visste alle at det kom til å skje, men vi lurte litt på når. Oktober? November? Desember? Den legendariske rekorden til Telmo Zarra, med 251 scoringer i La Liga, hadde stått siden 26. september 1954. 22.november 2014 ble rekorden slått av den 27 år gamle argentineren. 21972 dager senere. Sevilla fikk "æren" av å være offer for Messis rekordhunger. 21 minutter ut i kampen ble rekorden tangert med et glimrende frispark, og knappe tyve minutter før full tid kom scoring nummer 252. En typisk Messi-scoring. En verdig rekordscoring, og en verdig feiring i etterkant. Ved foten av 2015 lurer vi fortsatt bare på hvor langt det vil være opp til toppen av Messis rekordliste. Det eneste vi vet er at det er langt. Veldig langt.

 

 

Sergio Ramos, Atlético Madrid-Real Madrid:

Luka Modric løp ut mot cornerflagget. På tribunen stod Xabi Alonso og rev seg i håret av fortvilelse, håp og spenning. Cristian Rodríguez satt på benken med hodet begravet i egne hender, uten mulighet til å holde følelsene tilbake. Foldede hender. En stille bønn. Estádio da Luz holdt pusten. 60976 tilskuere. 22 spillere. 14 innbyttere. To trenerteam. 380 millioner TV-seere fra over 200 land verden over. Luka Modric gjorde seg klar. 92.45. To sekunder senere stiger Sergio Ramos til værs. João Miranda, Gabi, Juanfran Torres, Tiago Mendes, Koke og Diego Godín var alle i nærheten, men likevel langt unna. Ett sekund senere var 12 års ventetid over. Gareth Bale, Marcelo og Cristiano Ronaldo fikset biffen i ekstraomgangene, men det var Sergio Ramos som slaktet oksen.

 


Diego Godín, Barcelona-Atlético Madrid:

"Barcelona vant i 2005, Barcelona i 2006, Real Madrid i 2007, Real Madrid i 2008, Barcelona i 2009, Barcelona i 2010, Barcelona i 2011, Real Madrid i 2012, Barcelona i 2013 og Real Madrid i 2014. Det har vært et helt normalt fotballår i Spa... Hæ? Hva sier du? Var det ikke Real Madrid som vant i 2014? Å nei, sorry. My bad. Barcelona vant i 2014. Som sagt, det har vært et helt normalt fotballår i Spa.. Hæ?! Vant ikke Barcelona heller? Heh, du tuller.. Dette tror jeg ikke noe på!?"

 

Syv måneder senere er det fortsatt litt vanskelig å tro at det skjedde. Når kommer det frem at det hele er en spøk, liksom.. Det deilige er at det ikke er en spøk. Det deilige er at Hugo fikk juble. Det deilige er at hegemoniet ble brutt. Det deilige er at vinnermålet ble scoret i løvens hule, på Camp Nou. Det deilige er at vinnermålet ble scoret med hodet på en dødball. Det deilige er at Atlético Madrid vant La Liga i 2014.

 

Prinsen har kommet hjem for å bli konge

Juletiden er en tid for å feire Jesu fødsel. For Atlético Madrid-fansen har juletiden i 2014 handlet vel så mye om å håpe og tro at deres eget lille Jesusbarn skal komme tilbake.

 

Det økonomiske aspektet ved avtalen er ikke noe å juble for.

Det sportslige aspektet ved avtalen er trolig bare sådär.

Det følelsesmessig aspektet ved avtalen derimot, det er ubetalelig for Atlético Madrid.

 

El Niño (barnet) har kommet tilbake. Fernando Torres har kommet hjem, og alle Atlético Madrid-supportere jubler hemningsløst. Det begynte med rykter. De samme ryktene som har kommet i hvert eneste overgangsvindu siden 2010. Men det var noe annet denne gangen. Innholdet var skrevet med mer tyngde, av troverdige journalister, med forklaringer og grunner som var logiske. Antonio Ruiz, Iñaki Diaz-Guerra, Matías Prats og Javier Matallanas. Én etter én meldte de hva Atlético Madrid-supportere verden rundt ventet på.

 

Det er ikke bare blant supporterne i Madrid at Fernando Torres har en spesiell plass i hjertet. Torres er hva Francesco Totti er for Roma-fansen. Torres er hva Paolo Maldini var og er for Milan-fansen. Torres er hva Frode Lafton er for Hønefoss-fansen. Torres er hva Steven Gerrard er for liverpool-fansen. Totti, Maldini, Lafton og Gerrard skiller seg likevel fra Torres. Torres dro. Det gjorde ikke de andre. Atlético Madrid-fansen har fått oppleve sorgen da han dro. Nå får de også oppleve ekstasen når han kommer tilbake.

 

20. mars 1984 kom Fernando Torres til jorden. Født i Fuenlabrada, en av Madrids mange forsteder, ble han Atlético Madrid-supporter etter påvirkning av sin bestefar, og som 11-åring ble han innlemmet i klubbens ungdomsavdeling. Han ble tidlig ansett som det største talentet på evigheter, og innad i klubben gikk det gjetord om den blonde gutten med det raske steget. Han debuterte på A-laget som 17-åring, rykket opp til La Liga som 18-åring, ble kaptein som 19-åring, scoret sitt første landslagsmål som 20-åring, herjet på Camp Nou mot Barcelona som 21-åring, scoret sitt første VM-mål som 22-åring, og forlot barndomsklubben som 23-åring.

 

4. juli 2007 reiste han. 29. desember 2014 kommer han tilbake. 2735 dager senere. 273 dager etter at Luis Aragonés tok et siste farvel. At man kan gange 273 med 10 og få 2730 dager, er helt sikkert tilfeldig.

 



Fernando Torres vil for evig og alltid være en helt for det fotballinteresserte Spania fordi han scoret det viktigste målet i landets fotballhistorie en søndagskveld i Wien i slutten av juni 2008. Men lenge før den tid var han høyt respektert og godt likt av supportere av alle lag. Torres har den samme auraen og utstrålingen som Iker Casillas og Carles Puyol. Real Madrid-supportere har et brekningsforhold til de aller fleste spillere som har akslet den rødhvite drakten noen kilometer lenger sør i byen, men ikke til Torres. Der er det respekt og beundring. Det forteller nesten like mye om Torres som tre mesterskapstitler og 256 mål på 678 kamper som profesjonell fotballspiller.

 

Dette blogginnlegget skulle egentlig ikke handle så mye om det sportslige aspektet ved avtalen, men etter mange Twitter-spørsmål og meninger de siste dagene kan det være greit med noen vurderinger.

 

  • Fernando Torres kommer ikke til Atlético Madrid for å være førstevalg eller å bli toppscorer. Torres' ambisjon vil selvsagt være å bli best mulig og hjelpe mest mulig, men han vet at det ikke er statusen hans ved ankomst. Mandzukic og Griezmann er først i køen, men konkurranse er sunt - og kampprogrammet vil være knallhardt de neste månedene.
  • Atlético Madrid gjør dette mest av alt av sentimentale årsaker. Troppen styrkes i form av at valgmulighet nummer tre er en helt (Torres) og ikke en flopp (Arrivederci Cerci). Det allerede knallsterke miljøet i garderoben blir enda bedre, en ny ledertype kommer inn, og Atlético Madrid-ånden styrkes i det som har vært det mest suksessrike året i klubben siden 1996.
  • Noe av den institusjonelle uroen som har vært rundt klubben den siste måneden vil forsvinne. Ultrasbråket kan jobbes med i det stille, mens Torres' hjemkomst snur fokuset til noe positivt.
  • Torres har vært inne i en ond spiral fotballmessig siden vinteren 2011. En spiral han ikke har klart å komme seg ut av, og som sannsynligvis aldri helt vil slippe taket. Men av alle verdens fotballklubber er det én klubb som har en høyere prosentvis mulighet til å kunne, og ville, hjelpe ham; Atlético Madrid. Han var elsket i Liverpool, og han fikk mer støtte i Chelsea enn hva statistikkene hans tilsa at han burde ha fått. De to engelske klubbene vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet hans. Men de blir aldri Atlético Madrid.
  • Professor Ortega, Germán Burgos og Diego Simeone er det trehodede, snille monsteret som skal forvalte fysikken og egenskapene til Fernando Torres. De to sistnevnte er såpass velkjente nå at de ikke trenger noen videre beskrivelse, men dere skal og bør vite at det er nettopp Burgos og Simeone som har vært de største pådriverne for å hente hjem Torres. De har en plan, og planen skal iverksettes og optimaliseres via Profe Ortega, Atlético Madrids fysiske trener som utretter mirakler etter mirakler med sitt (opp)treningsopplegg. For to måneder siden fikk Ortega spørsmålet om hvilken spiller han hadde latt seg imponere mest av i løpet av sine 16 år som fysisk trener. Svaret var Fernando Torres.

Fernando Torres er prinsen som forlot slottet for å utforske og erobre verden. De første årene av eventyret var fantastiske. Skinnende sol, rene stier uten hindre, formtopp, kjærlighet ved første blikk. Midtveis i eventyret stod han foran et veivalg, og i søken etter mer suksess endret han kurs mot venstre i stedet for å holde stien mot høyre. Raskt kom regnet, gjengrodd mark, skader, hjertesorg. Etter syv og et halvt års vandring står prinsen igjen foran broen ved vollgraven utenfor Vicente Calderón - klar for å bli konge i eget kongerike.

 

Om det så blir 15 minutter eller 15 scoringer for Atlético Madrid i 2015, vil Fernando Torres elskes, forgudes og dyrkes av fansen - og for en som fulgte Torres tett i Atlético-årene fra 2001 til 2007, og enda tettere for La Selección under EM 2008, VM 2010 og EM 2012, skal det bli usannsynlig deilig å se ham smile igjen.

 

Har du forresten lagt merke til Fernando Torres' tatovering på den venstre armen? Der står det "Fernando" skrevet på Tengwar, språket som er oppfunnet av og brukt i bøkene til J. R. R. Tolkien. Torres er nemlig en stor beundrer av forfatteren, og favorittbøkene er Ringenes herre-triologien.

 

27. desember 2014 ble ringen sluttet for Fernando Torres.

 

Barnet har returnert.

- Ja, jeg er bekymret

For snart tre uker siden skrev jeg dette blogginnlegget. Etter å ha vært på plass for å se Real Sociedad i aksjon mot Levante på Ciutat de Valencia, fjernet det den éne prosenten av tvil som fantes rundt problemstillingen. Carlos Vela er og blir den viktigste spilleren for David Moyes, og det kommer til syne like godt når mexikaneren ikke er med, som når han faktisk er med. I dag var han skadet. Det er ikke sunt, det er grunn til bekymring, og det er grunn til å spille spørsmålet om Real Sociedad har blitt for avhengige av Carlos Vela, og om det behøves flere målscorere i troppen.


Så jeg gjorde det..

- Ja, det bekymrer meg. Vi må score flere mål, og vi må score fra flere områder på banen. I dag var vi uten han som antageligvis er vår beste målscorer, Carlos Vela. Vi visste at det ville gjøre ting vanskeligere for oss. Jeg synes vi burde ha scoret mer, jeg synes mye av det oppbyggende spillet vårt var bra, men vi fikk ikke til den siste avslutningen.

Jeg fikk en følelse av at Moyes var glad for at spørsmålet kom. Han var i hvert fall glad for at det kom på engelsk. Det er en dårlig skjult hemmelighet at skotten ønsker å forsterke laget offensivt, men han trenger å overbevise presidenten om at investeringen er verdt det. Jo mer fokus det blir på det, jo større er sjansen for at La Real tør å bevege seg ut på markedet.

Til forskjell fra 2011/2012, 2012/2013 og 2013/2014, er Carlos Vela forventet å gjøre stort sett hele jobben alene i 2014/2015. I de tre foregående sesongene hadde Real Sociedad en annen spiller med x-faktor, teknikk og hurtighet i tillegg til Vela; Antoine Griezmann. I deres første sesong sammen scoret de 20 mål. I deres andre sesong sammen scoret de 25 mål. Forrige sesong ga de seg ikke før de hadde scoret 43 ganger. I sommer reiste 22 av scoringene til Atlético Madrid. Tilbake har Carlos Vela stått med hele ansvaret.


Et ansvar han har tatt. Et ansvar han har forvaltet og behandlet bedre enn hva de aller fleste andre fotballspillerne ville ha klart. En formdupp i september og oktober til tross; denne sesongen har Carlos Vela startet 12 kamper, scoret seks mål, slått to målgivende pasninger og fremprovosert 21 gule kort - derav tre som har ført til utvisning. Historien viser dog at Real Sociedad trenger to slike typer for å oppleve suksess. Hvem glemmer Nihat/Kovacevic i 2002/2003, da La Real ble nummer to? Satrústegui/López Ufarte var radarparet da de ble seriemestere i 1981/1982. Bakero/Loren skapte magien i 1987/1988.

 

Alfred Finnbogason har scoret to mål på 15 kamper etter overgangen fra nederlandsk fotball. De to scoringene kom hjemme mot Real Oviedo fra nivå tre i spansk fotball. Imanol Agirretxe har scoret to mål på 16 kamper. Chori Castro har scoret ett mål på 17 kamper. Pablo Hervías har scoret ett mål på åtte kamper. Sistnevnte er riktignok bare 21 år gammel, og kommer til å bidra i store mengder for San Sebastián-klubben i mange år fremover om utviklingen blir som forventet, men ikke allerede denne sesongen.

 

En annen side av saken for Real Sociedad anno 2014/2015 er at de savner Antoine Griezmann. Det gjør de. Samtidig er spillersalg en realitet, og nødvendighet, for de fleste spanske klubber i disse dager. Slik har det vært i mange år allerede, og det kommer til å være slik også i de kommende årene. Ansvaret faller derfor ofte på det sportslige utvalget, og i alle hovedsak sportsdirektøren, som må finne erstattere som gjør savnet mindre, eller i beste fall borte. Real Sociedads sportsdirektør er tidligere nevnte Loren - en av to nøkkelfigurer offensivt for La Real i 1987/1988. Han burde vite.

 

På dette området gjorde ikke Real Sociedad en god nok jobb i sommer.

 

Det betyr at oppgaven blir enda viktigere i januar. David Moyes kommer fra klubber med langt større kjøpekraft enn Real Sociedad, og derfor blir det enda viktigere å treffe riktig hvis man først tør å bruke midler.

 

Jordan Rhodes, Adnan Januzaj og Jack Rodwell er alle nevnt de siste dagene. Det blir neppe noen av dem. Real Sociedad har ikke midler nok til å signere slike spillere. Det som derimot virker logisk, og sannsynlig, er at en eventuell signering kommer fra England. Det er det eneste markedet David Moyes kjenner godt til. Om det er den riktige måten å gjøre det på? Historien viser mange dårlige eksempler i så måte, men Carlos Vela er faktisk ett av unntakene.

 

Etter syv kamper under David Moyes' ledelse har Real Sociedad bokført to seire (én av dem mot Real Oviedo i Copa del Rey), fire uavgjorte og ett tap. De har scoret syv mål, og sluppet inn seks. Ikke så aller verst, om man ser slik på det. Ikke spesielt bra, om man ser på motstanderne. Fem av syv kamper er spilt mot lag som ligger bak dem på tabellen. To av dem mot lag fra to divisjoner under.

 

I dag skulle de riktignok ha tatt alle de tre poengene, men de ble bokstavelig talt straffet på overtid.

 

Jeg er uansett neppe den eneste som sitter med en følelse av at dagens kamp hadde blitt avgjort tidligere om Carlos Vela hadde spilt.

 

Jeg vet at David Moyes føler det slik.

Tilfeldighetenes spill

Klokken var 20.39 denne søndagskvelden. 84 minutter var unnagjort av oppgjøret mellom Atlético Madrid og Villarreal. 0-0. Hjemmelaget hadde vært best, og hatt flest sjanser, men den kanskje aller største var det gjestene som hadde skapt, og brent. Mario Mandzukic hadde fått en scoring annullert, trolig feilaktig. Diego Simeone vandret frem og tilbake inne i sin tekniske sone. Marcelino var 15 meter unna, og viftet med hendene. Han instruerte spillerne som om han trakk i marionettetråder, og bare ventet på det avgjørende øyeblikket.

 

Marcelino hadde aldri vunnet som trener på Vicente Calderón. Han hadde vært der med Recreativo Huelva i 2006. Tatt ledelsen, men stått igjen uten poeng til slutt. Han hadde vært der med Racing Santander, og fått passet påskrevet med 0-4. Klubbens største tap under hans ledelse. Han hadde vært der med Real Zaragoza, og tapt 2-1. Han hadde vært der med Sevilla, spilt 0-0 og falt utenfor Champions League-plassene. Forrige sesong var han der med Villarreal, og tapte 0-1. Da scoret Raúl García et mål som i ni av ni andre tilfeller ville ha blitt annullert for frispark. Denne tiende gangen lot dommeren det passere.

 

Marcelino hadde noe uoppgjort med Atlético Madrid og Vicente Calderón. Han var dog ikke den eneste.


13. mai 2012 er en dato som får enhver Villarreal-supporter til å grøsse. Det er den gule delegasjonens 9. april. Villarreal - Atlético Madrid. Siste serierunde i La Liga 2011/2012. Fem lag kjempet for å unngå nedrykk. Sporting Gijón var ett av dem, men de ble tidlig hektet av etter at Málaga hadde tatt ledelsen i deres kamp. Det betød ikke bare exit for La Liga-tilværelsen til Sporting Gijón, men også at Atlético Madrid ikke lenger hadde mulighet til å ta den ettertraktede 4. plassen på tabellen, som de kjempet om med nettopp Málaga. Likevel gikk Atlético Madrid hen og vant på El Madrigal, og etter en rekke av surrealistiske hendelser stod Villarreal igjen med halen mellom beina, armen i fatle og begge beina gipset hele veien opp. Segunda División stod ikke lenger bare og stirret dem i hvitøyet, men hadde klistret seg fast til øyeeplet som en irriterende kontaktlinse. Dette var ikke en hvilken som helst kontaktlinse heller. Alt man så var et svart hull. Avgrunnen. Segunda División. Det klissete limet man for alt i verden ikke kunne tråkke i.

 

Villarreal rykket ned. Atlético Madrid maktet ikke å ta 4. plassen. Det var to skuffende lag, og lettantennelige gnister tok full fyr i området like utenfor de to lags garderober. Eye of the tiger var Diego Godín. Uruguayaneren ble hentet til spansk fotball av nettopp Villarreal sommeren 2007, og ble solgt videre til Atlético Madrid i 2010. Den samme ruten som Diego Forlán hadde valgt tre somre i forveien. Man skulle tro at Godín var ulykkelig over at klubben som ga ham sjansen, som hentet ham fra Uruguay, hadde rykket ned. I stedet hisset han på seg både visepresident, sportsdirektør og flere spillere ved å komme med upassende kommentarer og seiersdans i garderoben, og sikkerhetsvakter måtte gå mellom for at det ikke skulle utvikle seg enda mer.

Det er ikke mer enn syv spillere igjen i dagens tropp som var med på å rykke ned til Segunda División (Mateo Musacchio, Rubén Cani, Hernán Pérez, Mario Gaspar, Moi Gómez, Bruno Soriano og Jaume Costa), men vær du sikker på at de nyankomne har blitt fortalt en historie eller to fra denne søndagskvelden.

 

En annen historie mange snakket om i forkant av kampen var fra 26. oktober 2011. Racing Club spilte hjemme mot Lanús. I det 84. spilleminuttet kom en umyndig liten guttevalp inn. Hans navn var Luciano Vietto. Treneren som satte ham innpå var Diego Simeone. Tre måneder senere signerte Diego Simeone for Atlético Madrid. To år og ni måneder senere signerte Luciano Vietto for Villarreal. Tre år og 49 dager senere møttes de igjen.

 

Og vi vet jo alle at fotballen er slik at historier fortelles hver eneste serierunde, og at det gjerne er det mest "tilfeldige" som inntreffer.

 

Kanskje var det tilfeldig at det var Bruno Soriano som stjal ballen og initierte kontringen.. Kanskje var det tilfeldig at det var Moi Gómez som dro seg unna oppasseren sin og slo den målgivende pasningen.. Kanskje var det tilfeldig at det var Luciano Vietto som scoret vinnermålet, og påførte Diego Simeone sitt første nederlag på hjemmebane i 2014, i det 84. spilleminuttet.. Kanskje var det tilfeldig at det var Diego Godín som ble rundlurt i forkant av scoringen..

 

Tja..

 

Min mor lærte meg tidlig at det ikke finnes noen tilfeldigheter..

 

Det var i hvert fall ikke tilfeldig at det var Jaume Costa som jublet mest sammen med matchvinneren.

Almería-Real Madrid 1-4 (Verza-Isco, Bale, Cristiano 2), Getafe-Barcelona 0-0, Valencia-Rayo Vallecano 3-0 (Feghouli 2, Piatti), Córdoba-Levante 0-0, Málaga-Celta Vigo 1-0 (Samuel García), Espanyol-Granada 2-1 (Caicedo, Stuani-El-Arabi), Sevilla-Eibar 0-0, Atlético Madrid-Villarreal 0-1 (Vietto), Real Sociedad-Athletic Club 1-1 (Vela-De Marcos), Deportivo La Coruña-Elche 1-0 (Fariña).

 

Toppscorere:

25. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

13. Lionel Messi (Barcelona)

11. Neymar (Barcelona)

10. Carlos Bacca (Sevilla)

8. Karim Benzema (Real Madrid)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

7. Gareth Bale (Real Madrid)
6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

6. Mario Mandzukic (Atlético Madrid)

6. Christian Stuani (Espanyol)

6. Carlos Vela (Real Sociedad)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

8. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

7. Koke (Atlético Madrid)

7. Denis Cheryshev (Villarreal)

7. Toni Kroos (Real Madrid)

7. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Xabi Prieto (Real Sociedad)

5. Luis Suárez (Barcelona)

 

Onsdag kveld er det Copa del Rey-kamper, og det samme er det torsdag kveld. Tirsdagens fire Copa del Rey-kamper inneholdt intet mindre enn 24 scoringer, så det kan være verdt å få med seg! 2014s siste serierunde spilles kommende helg, og den store godbiten er Athletic Club-Atlético Madrid.

 

Personlig vender jeg snuten til Valencia-traktene fredag morgen, og bivåner både Levante-Real Sociedad, Villarreal-Deportivo La Coruña og Elche-Málaga. Vi snakkes!

To umulige som gjør det umulige mulig

Knoll og tott er på'n igjen. Siden sommeren 2009 har Cristiano Ronaldo og Lionel Messi pirret, irritert, inspirert og spilt hverandre til nye høyder, og det virker ikke som at toppen er nådd. Ikke en gang i nærheten. Helg inn og helg ut, midtuke etter midtuke, forbløffer de oss med nye rekorder, milepæler og scoringer.

 

Av og til må vi rett og slett bare ta en liten pause, lene oss tilbake, nyte og være takknemlige. Glem rivaliseringen for en liten stund. Er du Barcelona-supporter? Forsøk å være glad for at Cristiano Ronaldo gjør Lionel Messi til en bedre fotballspiller. Er du Real Madrid-supporter? Forsøk å være glad for at Lionel Messi gjør Cristiano Ronaldo til en bedre fotballspiller. Er det lett? Nei. Men gi det et forsøk.

 

Siden Cristiano Ronaldo ankom den spanske hovedstaden i 2009, er dette status for ham og Lionel Messi:
Cristiano: 267 kamper og 285 mål totalt. 178 kamper og 200 mål i La Liga.

Messi: 283 kamper og 294 mål totalt. 182 kamper og 202 mål i La Liga.

Dersom den ene spiller kamp lørdag og den andre spiller kamp søndag, kan du banne på at den personlige målsetningen for "søndagsspilleren" er å score minst like mange mål som "lørdagsspilleren". Det er en av grunnene til at de bøtter inn så avsindig mange mål som de gjør. Først og fremst er det et vanvittig talent. Dernest utallige treningstimer og utvikling. En tredje viktig faktor er at de har fantastiske lagkamerater, og at de er en soleklar #1 innad i laget. De tar straffer og frispark, de er som oftest adressat på de avgjørende pasningene på den siste tredjedelen, og de er ledestjerne og sjef.

 

Disse kvalitetene og privilegiene er det dog mange som har hatt før dem. Pelé, Diego Maradona, Johan Cruyff, Gerd Müller, Ronaldinho, Zinedine Zidane og mange flere. Fantastiske fotballspillere, men de manglet alle en hovedrival som spilte for erkefienden, i samme serie, som trigget konkurranselysten til det ekstraordinære. En motpart som helg etter helg gjorde at de presset det aller beste ut av hverandre, for å unngå at scoringsrekorden glapp, eller at forspranget opp til den andre ble for stort.

 

 

  • Lionel Messi har rekorden for antall scoringer i én og samme La Liga-sesong med 50. Cristiano Ronaldo står med 23 mål etter 14 serierunder i 2014/2015. Vi vet alle hva som trigger ham resten av sesongen.
  • Messi ble Pichichi i La Liga 09/10 med 34 mål. Cristiano Ronaldo ble Pichichi i 10/11 med 40. 11/12 og 12/13 var det Messi med henholdsvis 50 og 46. Forrige sesong var det Cristiano med 31. Til nå denne sesongen er Cristiano (23) og Messi (13) nummer én og to på toppscorerlisten.
  • Lørdag kveld scoret Cristiano Ronaldo sitt 27. hattrick som Real Madrid-spiller. Søndag ettermiddag ruslet Lionel Messi ut på Camp Nou og ordnet hattrick nummer 29 i Barcelona-drakt. Telmo Zarra har rekorden med 31. Spørsmål er ikke om, men når den blir slått. Og av hvem.
  • El Clásico er verdens største og beste klubbkamp. Ingen har scoret flere mål i El Clásico enn Lionel Messi med 21, fordelt over 29 kamper (0,72 i snitt). Cristiano Ronaldo har 14 mål på 22 kamper (0,64 i snitt).
  • Verdens beste fotballspiller i 2008? Cristiano Ronaldo. 2009? Lionel Messi. 2010? Lionel Messi. 2011? Lionel Messi. 2012? Lionel Messi. 2013? Cristiano Ronaldo. 2014? Cristiano Ronaldo, Lionel Messi eller Manuel Neuer.
  • Toppscorer i europeisk fotball og vinner av Gullstøvelen? Cristiano Ronaldo i 07/08, 10/11 og 13/14. Lionel Messi i 09/10, 11/12 og 12/13.
  • De syv siste sesongene har en av disse to blitt toppscorer i Champions League. Lionel Messi i 08/09, 09/10, 10/11 og 11/12, Cristiano Ronaldo i 07/08, 12/13 og 13/14. Forrige sesong smadret sågar portugiseren rekorden for antall mål i én og samme Champions League-sesong med 17. Til nå denne sesongen står de med syv (Messi) og fire (Cristiano) mål.
  • Totalt har Lionel Messi scoret 74 mål i verdens gjeveste klubbturnering. Cristiano Ronaldo har scoret 71 mål. De er nummer én og to (delt med Raúl) på listen gjennom alle tider.


I kveld spiller Real Madrid og Cristiano Ronaldo hjemme mot Ludogorets i Champions League. På de aller fleste områder er kampen helt uten betydning for hjemmelaget. De har allerede vunnet gruppen. Likevel snakker alle i og rundt Madrid om kampen som en viktig sådan. Dels fordi man jakter verdensrekorden i antall strake seire (24, Real Madrid står for øyeblikket med 18), dels fordi Cristiano Ronaldo jakter Lionel Messi.

 

Slik vil det bare fortsette. Heldigvis. Selv er jeg glad og takknemlig for at jeg får lov til å oppleve to så store profiler på én og samme gang. Det er vi som lever nå som får lov til det. Det skjedde ikke på 50-tallet. Ikke på 60-tallet. Ikke på 70-tallet. Ikke på 80-tallet. Ikke på 90-tallet. På slutten av det første tiåret i dette millenniet så vi konturene av noe stort, og i det nåværende tiåret har duellen blitt tatt til nye høyder hver eneste uke.

 

Denne uken blir intet unntak. Mot Ludogorets i kveld vil Real Madrid og Cristiano Ronaldo jakte Lionel Messis Champions League-rekord. I morgen kveld vil Barcelona og Lionel Messi entre banen mot PSG med to mål for øyet; gruppeseier og å øke avstanden til Cristiano Ronaldo. Fredag kveld spiller Real Madrid og Cristiano Ronaldo borte mot Almería med mål om å forlenge seiersrekken og nærme seg La Liga-rekorden til Lionel Messi. Dagen etterpå spiller Barcelona og Lionel Messi borte mot Getafe. Da skal Cristianos prestasjoner fra kvelden i forveien overgås.

 

Disse to kamphanene er faktisk så ekstreme at det for meg vil fremstå som en overraskelse om verken Cristiano Ronaldo eller Lionel Messi scorer et nytt hattrick denne uken. Ludogorets, PSG, Almería og Getafe vet alle hva som kommer, men det er umulig å stoppe dem.

 

Og sånn går nå dagan og ukan. Heldigvis!

 

Elche-Atlético Madrid 0-2 (Giménez, Mandzukic), Athletic Club-Córdoba 0-1 (Ghilas), Real Madrid-Celta Vigo 3-0 (Cristiano 3), Deportivo La Coruña-Málaga 0-1 (Sergi Darder), Rayo Vallecano-Sevilla 0-1 (Bacca), Barcelona-Espanyol 5-1 (Messi 3, Piqué, Pedro-Sergio García), Villarreal-Real Sociedad 4-0 (selvmål, Cheryshev, Moi Gómez 2), Granada-Valencia 1-1 (Success-Negredo), Eibar-Almería 5-2 (Piovaccari, Saúl Berjón, Albentosa, Raúl Navas, Capa-Soriano, Édgar Méndez), Levante-Getafe 1-1 (Martins-Yoda).

 

Toppscorere:

23. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

13. Lionel Messi (Barcelona)

11. Neymar (Barcelona)

10. Carlos Bacca (Sevilla)

8. Karim Benzema (Real Madrid)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

6. Gareth Bale (Real Madrid)
6. Mario Mandzukic (Atlético Madrid)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

8. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

7. Koke (Atlético Madrid)

7. Denis Cheryshev (Villarreal)

6. Toni Kroos (Real Madrid)

5. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Xabi Prieto (Real Sociedad)

5. Luis Suárez (Barcelona)

 

Denne uken spilles de siste kampene i gruppespillet i Champions League og Europa League. Real Madrids hjemmekamp mot Ludogorets tirsdag kveld er den eneste kampen uten betydning siden Los Blancos blir gruppevinner uansett resultat, men en Cristiano Ronaldo i storform jakter Lionel Messis scoringsrekord. Atlético Madrid er allerede klare for 8-delsfinale, og blir også gruppevinner dersom de unngår å tape med to eller flere mål borte mot Juventus. Barcelona avslutter hjemme mot PSG, og med seier på Camp Nou vinner de også gruppa, mens det holder med ett poeng for Athletic Club hjemme mot BATE Borisov for å ta 3. plassen i gruppa og kvalifisere seg for Europa League.

Torsdag skal Villarreal og Sevilla i aksjon, og begge kampene er av betydning for de spanske lagene. Villarreal sikrer avansement med poeng borte mot Apollon Limassol, mens en seier vil gi dem gruppeseieren dersom Borussia Mönchengladbach avgir poeng hjemme mot Zürich. Det samme gjelder også for Sevilla hjemme mot Rijeka, mens Feyenoord vil avgjøre om de blir gruppevinner eller ei borte mot Standard Liege.