hits

februar 2014

Hvorfor fikk Cristiano Ronaldo rødt kort?

Hvor mange kampers karantene får Cristiano Ronaldo?

 

Luis Aragonés døde, Real Betis vant for første gang siden oktober, Barcelona tapte hjemme for første gang på en evighet, og Atlético Madrid tok over tabelltoppen i La Liga for første gang på 18 år.

 

Likevel er det noe helt annet som tar nesten alt fokus i spansk sportspresse i dag.

 

Søndag kveld klokken 22.30 fikk Cristiano Ronaldo sitt fjerde røde kort i Real Madrid-karrieren. Det første kom mot Almería i desember 2009, da han fikk sitt andre gule kort for å sparke Juanma Ortíz etter en duell om ballen. Det andre kom mot Málaga halvannen måned senere for en albue på danske Patrick Jan Mtiliga. Det tredje kom i Copa del Rey-finalen mot Atlético Madrid i mai 2013 for en høy støvel i ansiktet på Gabi. De tre røde kortene førte til mye snakk og skriverier, men absolutt ingenting om man sammenligner med det røde kortet han fikk mot Athletic Bilbao i går kveld.

 

Veldig mange har spurt meg på Twitter om hvorfor han fikk rødt (altså, hva dommeren dømmer for), hvor mange kamper han får, om han må sone karantene mot Atlético Madrid i Copa del Rey onsdag kveld, hvorfor han i tillegg er innrapportert til forbundet for oppførselen i etterkant, og hvorfor Athletic Bilbao-spillerne slapp billigere unna.

 

Her kommer mine svar, litt mer utfyllende enn hva 140 tegn tillater det å være..

 

Hvorfor fikk Cristiano Ronaldo rødt kort?
I den offisielle dommerrapporten står det; "En el minuto 75 el jugador (7) Dos Santos Aveiro, Cristiano Ronaldo fue expulsado por el siguiente motivo: golpear con la mano en la cara de un contrario, estando el juego detenido". Kort oversatt på norsk; han får det røde kortet for et slag i ansiktet på en motspiller, da ballen var ute av spill. Og den siste setningen er det verdt å legge merke til. Da ballen var ute av spill.

 


På Twitter og i alle aviser er det Carlos Gurpegui som er nevnt som spilleren det går utover i aksjonen Cristiano Ronaldo skal ha blitt utvist for. Og la oss holde denne diskusjonen unna skuespill-/overspill-/pingle-varianten - det er faktisk en annen diskusjon. Cristiano Ronaldo vs Carlos Gurpegui skjer når det er spilt 29:02 av 2. omgang. Ballen er på vei ut av spill, over Marcelo, og er altså ikke ute av spill.



Fire sekunder senere, når det er spilt 29:06 av 2. omgang, oppstår en ny situasjon, og da er ballen ute av spill. Ander Iturraspe løper fem meter og oppsøker Cristiano Ronaldo med en provoserende dytt med brystkassa. Cristiano Ronaldo vs Ander Iturraspe utvikler seg så til en "bukkekamp" hvor hodene møtes, før portugiseren kommer med bevegelsen/aksjonen som dommer Ayza Gámez karakteriserer som et slag i ansiktet. 

 


I dommerrapporten som det er lagt ut bilde av like over, kan man også lese grunnen til at Ander Iturraspe fikk gult kort: "En el minuto 75 el jugador (8) Iturraspe Derteano, Ander fue amonestado por el siguiente motivo: encararse con un contrario, empujandole de forma temeraria, estando el juego detenido". Ander Iturraspe får altså det gule kortet for å "provosere/dytte i en opphetet manér".

 

Derfor får Cristiano Ronaldo rødt kort (slaget, eventuelt "slaget" for de som føler behovet for å korrigere), mens Ander Iturraspe bare får det gule (dytt/provokasjon).

 

Hvor mange kamper må Cristiano Ronaldo sone?
I utgangspunktet gir alle utvisninger i Spania én kamps karantene, i turneringen det røde kortet blir delt ut (han spiller altså mot Atlético Madrid i Copa del Rey - med mindre karantenen skulle bli på 4+ kamper. Ingenting tyder på det). Uansett om det er to billige gule som blir rødt, om det er direkte rødt for å frata motstanderen en åpenbar scoringsmulighet, eller om det er et direkte rødt for et kung-fu-spark i hodet på motstander (overdrevet eksempel).

 

Et par dager etter at serierunden er ferdigspilt samles dommerkomitéen i det spanske fotballforbundet og behandler alle dommerrapporter, kort og eventuelle anker fra klubbene.

 

I dette tilfellet (Cristiano Ronaldo) vil det røde kortet gi én kamps karantene, med mindre anken fra Real Madrid tas til følge. Likevel skriver de fleste at Cristiano Ronaldo risikerer tre kampers karantene. Hvorfor? La oss igjen se på dommerrapporten.

 

Under "OTRAS INCIDENCIAS" står det følgende: "Tras haber sido expulsado el dorsal 7 del Real Madrid CV, Cristiano Ronaldo dos Santos Aveiro, y mientras se retiraba del terreno de juego, se golpeó varias veces con la palma de la mano en la cara, dirigiendose al cuarto árbitro".

 

Cristiano Ronaldo er altså innrapportert til forbundet for oppførselen sin i etterkant av det røde kortet; rent konkret er det håndbevegelser rettet/adressert mot fjerdedommer - altså en form for gest som dommerkvartetten oppfatter som krenkende/provoserende/latterliggjørende.

 

De to foregående tilfellene hvor spillere er innrapportert til forbundet under dette punktet har endt med at spilleren har fått to kampers karantene. Sofiane Feghouli klappet hånlig mot fjerdedommer etter å ha fått rødt kort forrige sesong, og måtte dersom sone tre kamper totalt. Ett for det røde kortet, og to for oppførselen sin. Tidligere denne sesongen fikk Aritz Aduriz direkte rødt kort for det dommeren mente var et kvelertak på Levantes midtbanespiller Simão Mate. Det røde kortet ble trukket tilbake i etterkant fordi situasjonen som dommeren beskrev i dommerrapporten faktisk aldri fant sted - men Aduriz ble likevel suspendert i to kamper. Hvorfor? Han skjelte ut fjerdedommer på vei til garderoben.

 

Det er altså følgende scenarioer når det gjelder den eventuelle lengden på karantenen:

  • Tre kampers karantene. Ett for det røde, og to for oppførselen.
  • To kampers karantene. Det røde trekkes tilbake, men oppførselen straffes.
  • Én kamps karantene. Det røde står, og man ser bort fra oppførselen i etterkant.
  • Ingenting. Det røde trekkes tilbake, og man ser bort fra oppførselen i etterkant.

Slik er altså ståa kvelden før dommerkomitéen i fotballforbundet skal sette seg ned og diskutere/formalisere den eventuelle karantenen. Real Madrid har anket både det røde kortet og innrapporteringen av oppførselen. Hovedstadsklubben mener at det røde er feil, og håndbevegelsene i etterkant ikke er av provoserende art. At klubben anker er dog ikke en indikasjon på at kortet faktisk trekkes tilbake. Å klage/anke på kort er ganske vanlig i Spania, og det er ganske sjeldent at ankene faktisk tas til følge. Dommerkomitéen er en "rettsinstans" på sin egen måte, og man kan på mange måter sammenligne det med "ord mot ord" i en rettssak hvor politiet "kjemper mot" sivile.

 

Real Madrid - Villarreal, Getafe - Real Madrid og Real Madrid - Elche er de tre neste seriekampene. Jeg er ganske sikker på at Cristiano Ronaldo ikke spiller førstnevnte kamp, jeg heller mot at han heller ikke spiller Madrid-derbyet mot Getafe, men tror det er en mulighet for at han returnerer til Elche-kampen - i utgangspunktet den enkleste av de tre kommende seriekampene for Los Blancos.

 

Jeg skjønner altså godt at Madrid-fansen ser på morgendagen med et aldri så lite skeptisk blikk, spesielt om de mener at det røde kortet i utgangspunktet ikke skulle ha kommet. Med tre poeng opp til Atlético Madrid kan det faktisk vise seg skjebnesvangert å være uten verdens beste fotballspiller når Spanias 5. beste lag kommer på besøk kommende helg, og når neste bortekamp spilles på stadionet hvor de forrige sesong tapte 2-1.

PS1: Det skrives i kveld av Marca at dommer Ayza Gámez har endret dommerrapporten i etterkant. Det er bare tull. Jeg sjekket dommerapporten kun to minutter etter at den var publisert søndag kveld, og ingenting er endret. Dommerkomitéen har derimot bedt Ayze Gámez om ytterligere informasjon rundt det røde kortet, fordi de selv var usikre på om handlingen mot Gurpegui eller Iturraspe var den straffbare.

PS2: Bildene fra TV-kanalen Cuatro viser helt korrekt at fjerdedommer ikke så på/mot Cristiano Ronaldo da portugiseren gjorde de berømte håndbevegelsene. Assistentdommer står derimot i området Cristiano Ronaldo går/gestikulerer mot, så det foreligger tvil om det dreier seg om en formuleringsfeil av dommer Ayza Gámez i kamprapporten, eller om det hele er antagelser. En eventuell formuleringsfeil kan faktisk føre til at de to kampene Cristiano Ronaldo hadde fått for gesten, må trekkes tilbake fordi dommerrapporten unnviker fra sannheten.

 

Svaret kommer i morgen formiddag.

En hyllest til Luis Aragonés

For første gang siden 25. mai 1996 kunne Atlético Madrid innta tabelltoppen i La Liga. Dette var en historisk dag for klubben ved Manzanares' bredde. Supporternes ventetid var over. Diego Simeones fantastiske arbeid skulle nå sin foreløpige høyde. Etter å ha vært gode over lang tid, skulle Los Rojiblancos endelig få sin premie.

 

Det var likevel noen som var skeptiske. Atlético Madrid ville jo tross alt alltid være Atlético Madrid. Selv om de har hatt sin beste sesong noensinne, hadde de ikke nådd tabelltoppen i La Liga - to gylne sjanser til tross. Om de hadde vunnet borte mot Espanyol i oktober hadde de vært serieleder etter runde 9. Det endte med et selvmål av keeper Thibaut Courtois og tap 0-1. Om de hadde vunnet hjemme mot Sevilla i januar hadde de vært serieleder etter runde 20. Det endte med det første straffesparket imot for sesongen og uavgjort 1-1. Tendensen var klar. Atlético Madrid var veldig gode. Men fortsatt ikke gode nok.

Klokken nærmet seg 17.45. Det var litt over en time igjen til avspark. Gatene rundt Vicente Calderón yret av liv. Men det var stille. Merkelig stille. Man kunne spørre seg hvordan en så stor menneskemengde kunne lage så lite liv.

 

Spesielt om man så tilbake på hva som skjedde cirka 24 timer tidligere.

 

Da var en enda større menneskemengde på vei ut fra Camp Nou i Barcelona. De lagde enda mindre liv. Bortsett fra at en liten delegasjon fra Valencia hoppet, danset, sang og skrek, så det ut som at en begravelse nettopp hadde blitt avsluttet. For første gang siden september 2010 hadde et annet lag enn Real Madrid vunnet en seriekamp som bortelag på Camp Nou. For første gang siden mai 2012 kunne et annet lag enn Barcelona toppe tabellen i La Liga. For første gang siden mai 1996 kunne Atlético Madrid smykke seg med tittelen "best i Spania".

 

Nå var klokken snart 18.00. Inne på Vicente Calderón var det klart for en ny fotballkamp. Banemannen hadde nettopp satt opp det siste av fire hjørneflagg. Dommer Estrada Fernández gikk sin normale runde for å sjekke om nettene var frie for hull, og at det ikke var hengt opp bannere på tribunen som var i strid med lover og regler. Alt var som vanlig, men det var likevel noe annerledes. Stemningen var nedtrykt, fattet, lavmælt, alvorlig. Atlético Madrid-spillerne var ute på sin sedvanlige baneinspeksjon. De pratet lavt, alle mann. Pekte opp på et banner på tribunen. "Takk for alt, hvil i fred". David Villa gikk rundt alene for seg selv. Så ned i bakken. Så opp mot himmelen. Diego Costa er normalt hva man kalle en klovn i Atlético-miljøet. Ler, smiler, dytter vennskapelig på de andre, slår av en dårlig vits med sin brasilianske spansk. Nå vandret han rundt i midtsirkelen uten å si noe som helst. Dette var ikke anledningen til å være klovn.

 

For å komme fra garderoben og opp til gresset på Vicente Calderón, må man gå opp 15-20 trappetrinn. Like ved det øverste trinnet lå en utgave av søndagens Marca. BATACAZO DEL BARCELONA ("stor smell for Barcelona") stod med store bokstaver øverst på forsiden. Men det var ikke Barcelonas hjemmetap mot Valencia som var hovedsaken denne søndagen. Og for at et hjemmetap for Barcelona ikke skal pryde forsiden i Madrid-avisen dagen derpå, må det ha skjedd noe annet. Noe enormt. Og det var nettopp det som hadde skjedd.

 

Atlético Madrids andrevalg på høyrebacken, Javier Manquillo, plukket opp avisen. Bildet av en treningsoverdel i rødt viste seg. På ryggen stod det LUIS i gult. Ved siden av hang en fløyte. "CONTIGO CAMBIÓ TODO" stod skrevet i svart. "Med deg ble alt endret". "Adiós al míster que obró el milagro del fútbol español" stod skrevet med litt mindre skrift like under. "Farvel til treneren som bygget opp mirakelet i spansk fotball". Bildet var ganske enkelt, og virkemidlene var få. Likevel var det kanskje den sterkeste og mest spesielle forsiden til Marca siden EM-gullet ble feiret og beskrevet en sommerdag i juli 2012.


Luis Aragonés ble født 28. juli 1938. Luis Aragonés trakk sitt siste åndedrag 1. februar 2014. Mannen som ble fortsatt ble husket i Oviedo for sine fire mål i 60/61-sesongen. Mannen som ble stadig ble hyllet for sine tre sesonger som spiller, og to perioder som trener, i Real Betis. Mannen som også hadde vært trener i La Liga for Barcelona, Espanyol, Sevilla, Valencia, Real Oviedo og Mallorca. Mannen som ledet det spanske landslaget til sitt første trofé på 44 år. Mannen som samlet nasjonen til ett rike når det skulle spilles fotball. Mannen som tok den tøffe og upopulære avgjørelsen med å vrake Raúl til EM 2008. Mannen som gjorde det smått geniale trekket ved å flytte David Villa ut mot venstre på landslaget. Mannen som ga Fernando Torres debuten for Atlético Madrid som 17-åring i 2001 og syv år senere så læregutten bli matchvinner i EM-finalen mot Tyskland. Mannen som bygget det spanske landslaget rundt Xavi.

 

Men han var ikke mannen for Atlético Madrid. For Atlético Madrid var han selve legenden. Farsfiguren. Ledestjernen. Inspirasjonen. Ikonet. Referansen. 313 kamper og 150 mål i løpet av 11 år som spiller. 539 kamper i løpet av fire forskjellige perioder, syv troféer og et opprykk som trener for klubben. Spissen som scoret det første målet på Vicente Calderón en oktoberdag i 1966.

 

47 år og fire måneder senere kunne Atlético Madrid overta tabelltoppen i La Liga. For første gang på 18 år. Luis Aragonés var ikke til stede på Vicente Calderón. Men han var der likevel, og han hadde den beste utsikten av alle. I fugleperspektiv så han at stadionet sakte, men sikkert fylte seg opp. Nesten 50000 mennesker hadde kommet for å se Atlético Madrid få besøk av Real Sociedad, men hadde man spurt de fremmøtte hadde alle sagt at det ikke var den eneste grunnen til at de kom. Vanligvis bruker spanjoler fotballkamper for å koble av og få tankene over på noe annet enn økonomisk krise og stang ut på hjemmebane. Denne søndagen var fotballen vel så mye et påskudd for å kunne ta et siste farvel med Luis Aragonés.

 


Nede på gresset stod en gruppe på mellom 25 og 30 mennesker. En samling av Luis Aragonés' gamle lagkamerater, nærmeste venner og familie. I to rekker stod de med et stort tøystykke mellom dem. I rødt og hvitt var det malt på en gammel Atlético Madrid-drakt med "ARAGONÉS 8" på ryggen. Mellom 18.51 og 18.54 ble en video spilt på storskjermen med historiske bilder og videoer av Aragonés. Ikke et ord ble sagt. Ikke et øye var tørt. Et pianostykke ble spilt, og man kunne nesten ikke unngå å forestille seg at det var en engel som satt ved pianoet og spilte. Klokken 18.59 ble det holdt ett minutts stillhet på Vicente Calderón. Det er noe magisk ved at 50000 mennesker tier for å hylle. Det er noe magisk ved at 50000 mennesker er blanke i øynene og faste i blikket, med skjelvne lepper og rynket nese. Det er noe magisk ved at Diego Simeone og Germán Burgos, Atlético Madrids trener og assistent - som begge har et rykte på seg for å være knallharde, mafiainspirerte og usentimentale - står med tårer i øynene og må bite seg i leppa for ikke å felle en tåre. Det er noe magisk ved at La Liga 11. mestscorende spiller gjennom tidene plutselig viser seg som en av oss. David Villa er av kjøtt og blod han også.

 


Jeg fikk æren å kommentere denne kampen mellom Atlético Madrid og Real Sociedad på C More. Normalt pleier jeg å bygge opp og bygge opp og bygge opp mot kampstart for å være ordentlig tent og klar når ballen ruller for første gang, men jeg skal ærlig innrømme at jeg denne kvelden måtte bruke flere krefter på ikke å gråte "på lufta". Stunden var så gripende, så vakker, så sterk, så følelsesrik. Det var noe så utenom det vanlige, og forsterket inntrykket. Inntrykket av at dette var kvelden. Dette var kvelden Atlético Madrid endelig skulle vise at var gode nok. Dette var kvelden Atlético Madrid skulle overta tabelltoppen i La Liga. Dette var kvelden da Luis Aragonés skulle se på fra himmelen og med sin ånd geleide Los Rojiblancos til en stødig og imponerende seier.

 

Alt gikk som det skulle, måtte, burde. Det var riktig at David Villa scoret det første målet - en halvtime etter at Atlético Madrid-fansen hadde hyllet Aragonés ved å være stille de åtte første minuttene av kampen. Det var riktig at Diego Costa endelig skulle score sitt første seriemål i 2014. Det var riktig at João Miranda skulle krone sin perfekte sesong med sitt første seriemål for sesongen. Det var riktig at Diego Ribas scoret i comebacket for Atlético Madrid. Det var riktig at Atlético Madrid vant. Det var riktig at Atlético Madrid endelig var nummer 1. Og det var så fordømt riktig at det skjedde i Luis Aragonés' ånd - dagen etter at han tok sitt siste åndedrag.

 


CANAL+ hyllet Luis Aragonés ved å ha grafikken "LUIS ARAGONÉS 1938-2014" sammen med kanallogoen oppe til høyre på skjermen. Xavi skrev en hyllest i den spanske avisen El País. Det ble holdt ett minutts stillhet på alle fotballkamper i Spania. Marca hadde et eget bilag på 23 sider. Så godt som alle spanske fotballspillere skrev sin hyllest til Aragonés på Twitter. En av dem var Levante-spissen David Barral.

 

"At himmelen sikret seg Luis Aragonés markerer slutten på overgangsvinduet. Uten et snev av tvil den dyreste overgangen i fotballens historie. For alltid."

 

- David Barral, lørdag 1. februar 2014.

 

Jeg kjente deg ikke, Luis. Men takk for alt du gjorde for spansk fotball. Takk for at du startet den største oppturen til en fotballnasjon som aldri har stått sterkere. Takk for at du har vært med på å forme min store lidenskap.

 

Jeg kjente deg ikke, Luis. Men jeg kommer heller aldri til å glemme deg.