hits

april 2014

Gåsehud og tårer på en kaffebar i Madrid

- Unnskyld, vet du hvor man får tak i en slik drakt?

Det skal ikke mer til enn et uskyldig spørsmål før man plutselig sitter i en lang og til dels alvorlig, men samtidig veldig hyggelig og givende samtale. Solen skinner i Madrid. I horisonten kan man se et fly på vei inn for landing på Barajas. Noen mennesker haster forbi, og har det tilsynelatende veldig travelt. Menn i dress, damer i kjoler, politimenn i uniform, biler, gatemusikanter. Alle skal hver sin vei, og alle har sin historie. Mannen jeg ble kjent med satt alene på en stol utenfor en av Madrids mange kaffebarer, med en gammel Atlético Madrid-drakt på seg. Jeg satt meg ned et par stoler bortenfor med min americano og Marca, og tenkte egentlig ikke noe mer over sidemannen før noen minutter senere.

"I ånden til Luis Aragonés" stod det skrevet i Spanias største sportsavis, med hentydning til Atlético Madrids semifinale mot Chelsea. Da slo det meg. Der var det jeg hadde sett en lignende drakt før. Bildene av Luis Aragonés i sin storhetstid jobbet seg frem fra en avsidesliggende krok i hjernen. Jeg ble smått nysgjerrig, og kjente at jeg hadde veldig lyst på en slik. Om jeg var heldig, kunne mannen fortelle meg hvor han hadde kjøpt den. Så jeg stilte spørsmålet. Jeg ikke fikk svaret før en god stund etterpå, men minuttene i mellomtiden ga meg langt mer enn hva jeg kunne forestille meg.

- Nei, beklager. Og du får ikke kjøpe denne av meg. Ikke for en million.

- Er den så spesiell?

- Ja. Det er det viktigste jeg eier, sammen med huset, bilen og disse.

Han viser frem to sesongkort. Atlético Madrid, Vicente Calderón. Jøss, en ordentlig fotballfrelst kar, rekker jeg å tenke. Så spør han meg om jeg skal på kampen. Jeg forteller at jeg skal på kampen, og at det blir stort å oppleve et fullsatt Vicente Calderón for andre gang på halvannen måned. Jeg forteller at jeg jobber med spansk fotball langt oppe i kalde Norge, og at jeg kommenterte El Derbi Madrileño i begynnelsen av mars. Jeg erkjenner gjerne at jeg var litt stolt i dét jeg så at han sperret opp øynene, og spurte om jeg skulle kommentere kampen i kveld også.

- I dag er jeg bare turist. Og litt supporter. Jeg holder jo med Villarreal, det er det som er laget mitt i Spania. Men jeg er veldig fascinert av Atlético Madrid om dagen. Jeg håper de vinner både Champions League og La Liga, for jeg er en som liker at underdogen slår seg oppover og nedkjemper de store.

- Hehe, jeg merker jo på deg nå at du er fra et annet land, og ikke Spania. Her i Madrid er man delt i to. Real Madrid-fansen går rundt og er livredde for at den lille, irriterende, lutfattige broren nedi gata skal ta serietittelen fra dem. Og Atlético Madrid-fansen lever sine glade dager. Jeg har vært Atlético Madrid-supporter siden begynnelsen av 90-tallet, men det var først på høsten i 1996 jeg kjøpte sesongkort. Siden har jeg har vært på nesten alle kampene.

- 1996? Da det ble seriegull?

- Ja..

Han stopper opp, og tar en pause. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre. Jeg ser på ham at han blir betenkt. Alvorlig. Han biter seg i leppa, og fortsetter.

- Det er egentlig positivt, men jeg må fortsatt ha noen sekunder på å samle tankene når jeg prater om det.

- Prater om hva da?

Jo mer vi pratet sammen, jo mer forstod jeg at de simple tingene jeg fortalte var av ganske så akademisk og liten betydning sammenlignet med hva som kom ut av hans munn. Han hadde virkelig en historie å fortelle. Noe som rører ved en. Ikke ord som egentlig bare danner to stereotyper som langt fra forteller en sannhet. Han var ikke bare en mann med en historie. Han virket frisk, oppegående, klok, dannet. Han snakket sakte for at jeg skulle forstå hva han sa. Spansken min er fortsatt ikke slik at "turbospansk" går rett inn og setter seg bak øret, og av og til måtte han ty til engelsk for at jeg skulle forstå.

- Vet du hva Neptuno er?

- Ja, jeg tror det. Er ikke det stedet hvor Atlético Madrid-supporterne feirer når de vinner titler?

- Korrekt. I 1996 jobbet jeg i kommunen. Det gikk ikke så bra for meg på den tiden, så jeg måtte ta til takke med det som kom til meg. Sikkerhetsvakt, gatefeier, kjedelige oppdrag. Men hver dag var forskjellig. Og én dag forandret alt seg. Og den dagen var søndag 26. mai.

26. mai høres i mine øyne ut som noe som kunne sammenfalle med dagen Atlético Madrid vant seriegullet, så jeg spør om det stemmer.

- Nesten. Dagen etterpå. Tidlig, tidlig på morgenen. Vi var mange på jobb denne dagen. Langt flere enn normalt. Mange kvartaler i byen så ut som en orkan hadde streifet gjennom. Og tilbake. Og gjennom en gang til. Jeg skulle egentlig til Parque del Retiro for å rydde, men jeg spurte om å få bytte meg til Neptuno. Det var det nærmeste jeg kom feiring av seriegullet. Sjefen sa nei, men jeg ga faen. Han fikk heller bli litt sur. Jeg skulle til Neptuno.

- For å rydde?

- Ja. Det var jobben min den dagen. Da vi kom frem fant vi ut at det kanskje var litt vanskeligere enn først antatt. Det var fortsatt tusenvis av supportere i gatene. Om vi plukket opp fire ølbokser, lå det fire nye der ti minutter etterpå. Så vi satte oss like godt ned på en benk og nøt livet et øyeblikk. Hvis man ikke har det så bra selv, så funker det av og til å se at andre har det bra. Det hjalp meg i den perioden av livet. Hvis de kan ha det bra, hvorfor kan ikke jeg få det bra med tiden? De sang, de hoiet, de danset. Menn, kvinner, barn, voksne, eldre, svarte, hvite, alle. Og Antonio. Papá.

Nå ble han stille igjen.

- Papá? Din far?

- Jeg trodde først at jeg så ham på andre siden av gaten, men det var vanskelig å få et godt nok bilde av ham. Det var horder av folk mellom oss. Vanskelig å feste blikket. Og jeg hadde ikke sett ham på nesten seks år heller. Folk forandrer seg litt i løpet av seks år. Så forsvant han. Jeg kunne ikke se ham.

- Men du var sikker på at det var ham?

- Ikke akkurat da, men noen sekunder senere hørte jeg at noen sa navnet mitt. Jeg så til min venstre side. Der satt kollegaen min med en cola langt opp i ganen. Jeg så til min høyre side. Og der stod han. Papá.

Ny pause. Nå sa jeg ingenting. Ville bare vite mer. Hvorfor hadde de ikke sett hverandre på så lenge, og hvorfor bet han seg i leppa hver gang han nevnte sin far?

- Det var en teit krangel mellom en far som ville sin sønn sitt beste, og en sønn på vei oppover som ville gå sine egne veier, ta sine egne valg, og vise at han var blitt voksen. Han hadde rett. Selvfølgelig hadde han rett. Men jeg var for feig, for sta og for dum til å vite bedre.

Mannen i Atlético Madrid-drakt har gått fra å sitte komfortabelt med beina i kors til å sitte på tippen av stolen. Ivrig. Litt for ivrig, så jeg må be ham om å snakke litt saktere, slik at jeg kan skjønne mer av hva han sier.

- Beklager, noen ganger tar engasjementet litt overhånd. Uansett, jeg skal gjøre historien kort. Vi kranglet så busta føyk, sa ting til hverandre som vi ikke mente, og det endte med at vi ikke snakket sammen på seks år. Frem til denne dagen. Det var papá som gjorde meg til Atlético Madrid-supporter da jeg var liten. Jeg skulle egentlig være et annet sted denne dagen, men hadde insistert på å dra til Neptuno. Papá skulle egentlig ha vært på jobb, men han ville heller feire seriegullet en dag til. Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Jeg tror på skjebnen. Dette var vår mulighet til å få skværet opp, og starte på nytt med blanke ark. Vi pratet sammen i mange timer. Han fortalte at det var tungt å leve uten sin eneste sønn. Jeg fortalte at veien jeg valgte gikk til helvete, og at han hadde hatt rett hele tiden. Vi fant egentlig fort ut at vi trengte hverandre. Mamá døde da jeg var liten. Så der satt vi. Vi lo, vi gråt, vi spøkte, vi fortalte. Og vi hadde fortsatt Atlético Madrid-kjærligheten til felles. "Du skulle ha vært der i går", sa han til meg. "Vicente Calderón var helt magisk. Som jeg aldri før har opplevd den". Så der og da lovet vi hverandre at vi skulle gå på hjemmekampene sammen helt til Atlético Madrid igjen vant serien.

- Bedre sjanse enn nå får dere vel aldri?

Spørsmålet er jo egentlig ganske så relevant og for så vidt korrekt, men akkurat i dét ordene glapp ut av munnen min, slo det meg at det kanskje ikke var det rette spørsmålet likevel.

- Vel..

Nei. Det var ikke det rette spørsmålet. Jeg skjønte jo egentlig hvor det bar, når jeg nå ser på det i retrospekt. Rent instinktivt tok jeg en lite drag av kaffen, som var blitt kald for lenge siden.

- Ser du det som står skrevet der? "Utsolgt på Vicente Calderón". Tja, i ordets rette forstand har de nok rett når de skriver det, men alle setene er ikke opptatt i kveld. Ikke rent fysisk. Setet ved siden av meg er tomt, foruten denne.

Han tar tak i drakten han har på seg, og forteller at faren døde for et par uker siden. Plutselig og uventet. Det kom som et sjokk, uten forvarsel.

- Vi hadde våre faste rutiner før kamp. Vi bodde begge litt utenfor sentrum av byen, mellom Getafe og Atlético Madrid - for å bruke fotballen som eksempel. Villaverde. Tre timer før kampstart tok vi toget til Pirámides, spaserte nedover Paseo de las Acacias, kjøpte aviser på kiosken ved rundkjøringen, stoppet og tok en kaffe langs Calle Alejandro Dumas, og gikk mot stadion én time før kamp. Papá likte å få med seg oppvarmingen. Da fulgte han alltid godt med, for å se hvem som var "på" og ikke. Han noterte med penn og papir, men under Diego Simeones tid som trener hadde han aldri sett en eneste spiller som ikke var "på" under oppvarmingen. Bortsett fra Diego Costa, da. Men det er hans måte å gjøre seg klar på. Han tuller og tøyser, men er alltid klar for kamp uansett. Papá var helt sikker på at Atlético Madrid kom til å vinne serien denne sesongen. Han sa det senest dagen før han gikk bort.

- Jeg skjønner jo nå hvorfor drakten er så spesiell for deg...


Jeg forsøker å vekte mine ord med nøyaktighet.

- Papá tok det veldig tungt da Luis Aragonés gikk bort tidligere i år, for han ville så gjerne at han skulle få være med hele veien på Atlético Madrids opptur. Klart, fire cuptitler de fire siste årene hjelper jo veldig på, men et La Liga-gull vil gjøre alle fiaskosesongene verdt det. Turen til Segunda, de ydmykende nederlagene mot Real Madrid, stempelet som taperklubb. Alt feies under teppet hvis Atlético Madrid vinner La Liga. Jeg er helt sikker på at Luis Aragonés står i joggedressen sin der oppe (peker på himmelen) og fekter med armer og bein for å mane Atlético Madrid videre, og ikke langt unna sitter papá med penn og papir.

Han smiler nå. Jeg sier at jeg er veldig lei meg for at faren hans har gått bort, og at det var veldig trist å høre.

- Hva tror du da? Du som er kommentator bør jo kunne dette!

- Hehe.. Tja, hadde det bare vært så enkelt. Jeg tror faktisk at Atlético Madrid vinner. Og det sier jeg ikke bare fordi jeg prater med deg nå. De tre neste kampene mot Valencia, Levante og Málaga kan fort ende med ni poeng, og da er jobben gjort før siste serierunde.

- Du aner neppe hvor mye jeg ønsker at du har rett. Noen vil kanskje mene at det vil være enda råere å vinne den siste og avgjørende kampen på bortebane mot Barcelona, men jeg håper så inderlig at kampen mot Málaga på Vicente Calderón blir den avgjørende.

Dumme meg stiller nok et spørsmål som egentlig har et svar som sier seg selv.

- Åh, hvorfor det?

- Fordi da kan jeg og papá ta toget til Pirámides og spasere til Vicente Calderón en siste gang, sette meg ned på setet mitt og legge drakten på setet ved siden av, og ta turen til Neptuno etter kampen, vel vitende om at alt er i boks. At ringen er sluttet. At Atlético Madrid endelig klarte det. Og at vi klarte det sammen, slik som vi lovet hverandre at vi skulle for 18 år siden.

- Fantastisk. Men kan jeg spørre hvorfor du forteller meg dette? Jeg er jo tross alt bare en nordmann du ikke kjenner.

- Noen ganger er det enklere å åpne seg for folk man ikke kjenner. Og fordelen med å prate til og med deg er at du ikke stiller dumme spørsmål. Hva heter du?

- Petter.

- Jeg heter Hugo. Hyggelig å treffe deg.

Så der satt jeg. På en kaffebar i Madrid. Med tårer i øynene og gåsehud som nesten strakk seg til Valencia.

La Liga er best, punktum.

Jeg har blitt fortalt at man ikke skal sette punktum i en overskrift. Jeg har også blitt fortalt at det kun er to gode lag i Spania.

Tre fantastiske kvelder. Champions League-tirsdag, Champions League-onsdag, Europa League-torsdag. Felles for dem alle er høy kvalitet, mengder av dramatikk, eksempler på hvorfor vi elsker denne sporten, og spanske jubelscener. På tirsdag avanserte Real Madrid til semifinalen i Champions League, dagen derpå fulgte Atlético Madrid etter, og i kveld gikk også Sevilla og Valencia videre til semifinalen i en UEFA-turnering.

Å måle ligaer opp mot hverandre er en kilde til både diskusjon og irritasjon, men det de fleste enes om er at det eneste virkelig parameteret man kan måle etter er hvordan lagene presterer i europacupene - de eneste turneringene hvor lag fra en liga møter lag fra en annen liga. Resultatene har vært preget av en tendens de siste årene, men etter denne uken er det i mine øyne befestet en gang for alle; anno 2014 er La Liga og Spania fullstendig dominerende hva angår bredde i europeisk fotball - nær sagt uansett hva som skjer videre i turneringen.

* Fire av åtte lag i de fire semifinalene i Champions League og Europa League er fra La Liga.
* Fire av syv spanske lag har tatt seg til semifinalen i sin respektive turnering.
* To av de tre andre spanske lagene er eliminert av et annet lag fra Spania. Real Sociedad er unntaket.

Forrige sesong var Málaga noen få overtidsminutter fra en semifinaleplass i Champions League mot laget som til slutt gikk til finalen. Da var de Spanias sjette beste lag. Sesongen i forveien gikk Athletic Bilbao, daværende sesongs 10. beste lag i Spania, til finalen i Europa League etter å ha tatt seg forbi blant annet Manchester United og Sporting Lisboa. Finalen ble tapt mot Atlético Madrid. De fleste har nå fått med seg at de er spanske. Og gode. De vant ikke bare Europa League i 11/12, men også i 09/10. Nå er de det eneste laget som ikke har tapt en kamp i inneværende sesongs Champions League. Sevilla mistet Geoffrey Kondogbia, Álvaro Negredo, Gary Medel og Jesús Navas sommeren 2013, men er nå i semifinalen i Europa League etter 4-2 mot Porto. Valencia vaker rundt på midten av tabellen i La Liga, og er i semifinalen i Europa League etter å ha blitt det første laget i Europa Leagues historie som avanserte etter å ha tapt første oppgjør med tre mål. Grunnen til at Barcelona, i manges øyne ett av Europas tre beste lag, ikke lenger er med i Champions League, heter Atlético Madrid. Grunnen til at den soleklare tabelljumboen i La Liga, Real Betis, ikke lenger er med i Europa League, heter Sevilla.

Athletic Bilbao, Atlético Madrid, Barcelona, Málaga, Real Madrid, Sevilla og Valencia. Syv forskjellige lag med minimum kvartfinale i Europa de tre siste sesongene. Hvordan det spanske landslaget har gjort det de siste mesterskapene vet alle svaret på. EM-gull, VM-gull, EM-gull. Kommende generasjon, U21-landslaget, har vunnet de to siste EM-sluttspillene i 2011 og 2013. Paco Alcácer, som i kveld scoret hat-trick for Valencia, var ikke med i forrige U21-tropp, bare så det er sagt. U19-landslaget har vunnet to av de tre siste EM-sluttspillene. Og det verste/beste er at jeg sitter med et inntrykk av at den kommende spanske generasjonen med fotballspillere er den mest lovende noen gang. Jeg kunne ha fortsatt med argumenter i mange avsnitt til.

Å foretrekke en annen liga grunnet favorittlag, måten man ønsker/foretrekker at fotballen skal spilles, tradisjon etc, er helt greit. 100% greit. Men akkurat nå er det ingen som kan overbevise meg om at kvaliteten i en annen liga er høyere enn i La Liga. Ingen.

En ellevill bunnstrid

Det er lett å la seg rive med i gullstriden i La Liga om dagen. Real Madrid og Barcelona har fått en ny lekekamerat, en irriterende sådan, og ingenting er bedre for La Liga enn nettopp dét. Men midt i gullrushet er det lett å glemme at det finnes lag, spillere og supportere som har en helt annen hverdag - kampen om overlevelse og fornyet kontrakt. Bunnstriden i Spania svikter sjeldent eller aldri, og 13/14-sesongen skiller seg ikke fra de foregående.

2012/2013: Ingen lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden. To poeng mellom nummer 17 og nummer 20. Nummer 17, 19 og 20 rykket ned.
2011/2012: Kun ett lag var klar for nedrykk foran den siste serierunden. Totalt fem lag kunne bli nummer 18 og 19. Nummer 16, 19 og 20 rykket ned.
2010/2011: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, men til gjengjeld kunne seks lag bli nummer 18. Nummer 17, 19 og 20 rykket ned.
2009/2010: Ingen lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, og fem lag kjempet for å unngå plass 18-20. Nummer 16, 18 og 20 rykket ned.
2008/2009: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, men til gjengjeld kunne fem lag bli nummer 18. Nummer 16, 19 og 20 rykket ned.
2007/2008: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, men til gjengjeld kunne fire lag bli nummer 18. Nummer 18, 19 og 20 rykket ned.
2006/2007: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, men til gjengjeld kunne tre lag bli nummer 18. Nummer 18, 19 og 20 rykket ned.
2005/2006: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, og to lag spilte for å unngå den siste nedrykksplassen. Nummer 18, 19 og 20 rykket ned.
2004/2005: To lag var klare for nedrykk foran den siste serierunden, og to lag spilte for å unngå den siste nedrykksplassen. Nummer 18, 19 og 20 rykket ned.
2003/2004: Ett lag var klar for nedrykk foran den siste serierunden. Tre lag kjempet om 17. plassen som sikret ny kontrakt. Nummer 18, 19 og 20 rykket ned.
2002/2003: Done and dusted etter serierunde 36.

Man må altså 11 sesonger tilbake i tid for å finne forrige utgave av La Liga hvor det var klappet og klart med tanke på nedrykk foran den siste og avgjørende serierunden, og tendensen er at kampen om overlevelse blir mer og mer dramatisk for hvert år som går. De siste syv sesongene har alle vært regelrett elleville i bunnstriden, og 2013/2014 ser ut til å kunne bli minst like spennende.

11. Málaga 38 (ATH, VIL, GET, ELC, ATM, LEV).
To av topplagene, to direkte konkurrenter.
12. Rayo Vallecano 36 (ESP, BET, GRA, ATH, VIL, GET).
Ett topplag, to direkte konkurrenter.
13. Celta Vigo 36 (RSO, ALM, VAD, OSA, RMA, VAL).
Ett topplag, tre direkte konkurrenter.
14. Elche 35 (VAL, ATM, LEV, MLG, BAR, SEV).
Tre topplag, en direkte konkurrent.
15. Granada 34 (BAR, SEV, RAY, RSO, ALM, VAD).
To topplag, tre direkte konkurrenter.
16. Osasuna 33 (VAD, VAL, RMA, CEL, ESP, BET).
Ett topplag, to direkte konkurrenter.
17. Valladolid 31 (OSA, CEL, ESP, RMA, BET, GRA).
Ett topplag, tre direkte konkurrenter.
18. Getafe 31 (ATM, LEV, MLG, BAR, SEV, RAY).
Tre topplag, to direkte konkurrenter.
19. Almería 30 (RMA, CEL, ESP, BET, GRA, ATH).
To topplag, to direkte konkurrenter.
20. Betis 22 (SEV, RAY, RSO, ALM, VAD, OSA).
Ett topplag, fire direkte konkurrenter.

Málaga er etter alt å dømme sikret, men de fem neste kampene deres er mot lag som alle har noe å spille for. Det skal ikke mer enn en svak rekke til, og plutselig er de igjen i fare. Real Betis er etter alt å dømme (99% sikkert), men jeg tar dem likevel med i oversikten over - egentlig mest for å poengtere at de likevel sitter med en stor nøkkel i innspurten. Med tap i søndagens byderby mot Sevilla må det mer enn påskemirakler til for at Real Betis skal beholde plassen, og da får vi fort en situasjon hvor Rayo Vallecano, Almería, Valladolid og Osasuna møter et lag som allerede er i Segunda División, både i teori og i hodet. Hver eneste serierunde fremover inneholder minst ett oppgjør hvor begge lag i skrivende stund er involvert i nedrykksstriden:

Serierunde 33: Osasuna-Valladolid.
Serierunde 34: Almería-Celta Vigo.
Serierunde 35: Getafe-Málaga, Granada-Rayo, Celta Vigo-Valladolid.
Serierunde 36: Málaga-Elche, Osasuna-Celta Vigo.
Serierunde 37: Granada-Almería.
Serierunde 38: Rayo Vallecano-Getafe, Valladolid-Granada.

Hvem rykker ned?
Jeg tror som sagt at Real Betis er ferdig. Jeg tror også at Getafe får det for tøft. Det har vært det svakeste laget i La Liga de siste 4-5 månedene, og har i mine øyne det vanskeligste gjenværende programmet - sammen med Elche. Serieleder Atlético Madrid kommer på besøk, de skal selv til Barcelona, og Champions League-jagende Sevllla venter uken etter. I tillegg møter de direkte konkurrenter i to av de tre andre kampene, og det er kun bortekampen mot Levante neste helg som spilles mot en motstander som på en eller annen måte ikke har kniven på strupen. Ser man på Elches motstandere, har man både Atlético Madrid og Barcelona, i tillegg til Champions League-jagende Sevilla. Kommende serierunde møter de regionrival Valencia på bortebane, og de har nedrykksrival Málaga på bortebane. Igjen er Levante en motstander de kan håpe på tre poeng mot, i likhet med Getafe.

Det enkleste programmet har nok Rayo Vallecano og Osasuna, som begge har tre kamper mot lag som etter alt å dømme er ferdigspilte på det tidspunktet (henholdsvis Espanyol/Betis/Villarreal og Valencia/Espanyol/Real Betis). Det dårligste utgangspunktet har Almería, som seks serierunder før slutt ligger nest sist - poenget bak Getafe og Valladolid. Allerede lørdag kveld møter de Real Madrid, og da kan flere av konkurrentene meget vel dra ytterligere fra. Neste helg skal de til Balaídos og møte et Celta Vigo-lag som med alt å dømme sikrer fornyet kontrakt med seier, og i siste serierunde møter de et Athletic Bilbao-lag som da kan sikre 4. plassen og spill i neste sesongs Champions League.

Som dere ser; ekstremt mye hvis-om-atte-dersom-atte. Plutselig har Athletic Bilbao sikret 4. plassen to runder før slutt, og møter Almería uten noe som helst å spille for. Plutselig er seriegullet avgjort etter runde 36, og Málaga og Elche møter henholdsvis Atlético Madrid og Barcelona som er ferdigspilte. Uansett, fullt av dramatikk og spenning kommer det til å bli, og alt kan følges på C More og @petterveland på Twitter.

Jeg faller uansett ned på at Real Betis, Almería og Getafe må ta den tunge turen ned til Segunda División søndag 18. mai.

55012 mot 11

Hva kan man ta seg til når man sitter i et fly i 10000 meters høyde? Å twitre at man sitter i 10000 meters høyde og twitrer er vel litt 2012, så da blir det et blogginnlegg om Atlético Madrid - Barcelona i stedet. Spanias to beste lag anno april 2014, med en semifinalebillett i Champions League i potten. Det er ikke mye som er større enn dette, spesielt ikke for Atlético Madrid. For Barcelona er det en ny kvartfinale i rekken. Egentlig som et pliktløp å regne. De skal til hovedstaden for å ta seg videre, og tenker ikke på annet. Alt annet enn en semifinaleplass er som en fiasko å regne. For Atlético Madrid er det stikk motsatt. Det er en bonus. En belønning. En mulighet. En drøm.

Nettopp dette er veldig passende i et forsøk på å beskrive forskjellene på de to klubbene. Diego Simeone er en ekstremt dyktig fotballtrener. Pedagogisk er han også blant de beste. En treners oppgave er ikke bare å finne riktig formasjon, spillestil og system til spillermateriellet han er gitt av forgjengeren, sportsdirektøren og økonomisjefen, men også å selge inn et budskap. Der er argentineren helt i toppklasse med sitt Atlético Madrid. Simeone skviser ut hver eneste dråpe av Atlético Madrid-sitronen, både fysisk og mentalt. At Diego Costa, David Villa, João Miranda, Gabi, Koke og de andre kan spille fotball er det ingen som betviler lenger. Men at de har fått prentet inn en selvtillit, mental råskap, moral og arbeidsvilje som få andre besitter er den virkelige nøkkelen til Atlético Madrids blomstring som lag. Og klubb.

Det er nemlig ikke bare PÅ banen Atlético Madrid har tatt kvantesprang de siste årene. Det er også utenfor. For to, tre år siden var Atlético Madrid det beste eksemplet på hvordan en storklubb ikke skulle driftes, og bruken av "Patético Madrid" var brukt like ofte som Atlético Madrid. Klubben som alltid underpresterte, klubben som alltid hadde vært og kom til å være lillebror i hovedstaden, klubben som kun var et springbrett for spillere som Sergio Agüero, klubben som alltid gjorde seg selv til latter med håpløse spillerinvesteringer, sparking av trenere og vurderinger i styrerommet som mer enn insinuerte bruk av tunge medikamenter. Lenger nordøst i Spania drev Barcelona mønsterklubben som alle var misunnelige på. La Masia, mer enn en klubb, Unicef og Katalonia - en klubb som foretok like mange riktige beslutninger i presidentlosjen som spillerne utpå Nou Camp leverte vellykkede pasninger.

Nå er forskjellene mellom eksempelvis Atlético Madrid og Barcelona mindre. Svertekampanje og bakholdsangrep eller ei, Barcelonas rykte og glansbilde har fått noen reale smeller de siste årene - egen feil eller ei. Behandlingen av Eric Abidal, fra Unicef til Qatar, Neymar-saken, Rosells exit og til sist FIFAs dom og dertilhørende straff. Barcelona-styret har ikke vært mindre populært blant egne medlemmer og supportere på mange, mange år. Atlético Madrid er på sin side langt fra et skoleeksempel, men utviklingen er ditto positiv.

At klubben er gjeldstynget er et resultat av dårlig drift og økonomisk nedgang over en lengre periode. Men nå er innstillingen, fornuften og realismen en helt annen i hovedstaden. Skal man ikke undervurdere effekten Simeone har hatt på spillergruppen, skal man heller ikke undervurdere effekten han har hatt på klubbdriften. Da argentineren signerte en ny langtidskontrakt med Los Rojiblancos våren 2013, var ett av vilkårene for enighet at klubben skulle tenke langsiktig - både når det gjelder spillerlogistikk, filosofi, satsing på egne talenter og måten økonomien forvaltes.

1) De aller fleste av Atlético Madrid-spillerne har forlenget kontrakten i løpet av det siste året. Det gir Atlético Madrid en langt bedre posisjon i forhandlinger med andre klubber som sikler etter spillerne deres. Salg kommer fortsatt til å være en naturlig del av klubbens overlevelsesstrategi i årene som kommer, men billigsalg kommer ikke lenger på tale. 2) Klubbens filosofi begynner, i Spania, å bli like innprentet, kjent og beundret som Barcelonas tiki-taka. "Cholismo". Snart skjønner nok også vi her på berget noe av det samme. 3) Fra egen avdeling har både Javier Manquillo, Koke, Óliver Torres og Saúl Ñíguez kommet de siste årene, og den fremste hærføreren av dem alle, kaptein Gabi, er også et eget produkt. 4) Rent økonomisk tar klubben små, men viktige, steg i riktig retning. En egen nedbetalingsplan med skattemyndighetene er godt fundamentert og igangsatt, klubbens sportslige utvalg har et enormt nettverk i form av gode relasjoner til agenter og spillerselskaper (spesielt Jorge Mendes og hans Gestifute), og snart spiller de på en ny stadion med plass til enda flere tilskuere enn dagens 55000.

Og apropos 55000. Vicente Calderón vil fremstå som et inferno for Barcelona i kveld. Frente Atlético, hovedsupportergrupperingen til Atlético Madrid, har manet til kamp, ordentlig kamp, og katalanerne vil få en mildt sagt fiendtlig velkomst - som bare skal bli verre og verre utover i oppgjøret. Eget lag skal støttes, motstanderlaget skal bringes i ubalanse - slik som Dortmund-fansen helt åpenbart klarte å ryste Real Madrid i går kveld. Alle midler vil tas i bruk. Skitne triks, drøying av tid, taklinger helt på kanten av hva som er tillatt, overspilling, provosering. Alt. I kveld kommer ikke Atlético Madrid til å innby til fint spill. Ei heller vil de fremstå som et lag som kan alle triksene i boken. I kveld kommer Atlético Madrid til å fremstå som laget som skrev boken hvor alle triksene står. Og kanskje får vi se et nytt triks som aldri før er tatt i bruk. Med eller uten Diego Costa. De har til slutt bukket under for presset fra UEFA om å klippe gresset, men kun til det minimale. Og for å sitere Atlético Madrid-delegaten som var deres representant under kampmøtet med Barcelona og UEFA tidligere i dag, på spørsmål om banen kunne vannes i pausen; "Det kommer ikke på tale".

"I kveld vil ikke Vicente Calderón være vår tolvte mann", sa Gabi tidligere i dag. "Vicente Calderón vil være nummer 55012".

Skal jeg se kampen? Ja, men faktisk kun i opptak. 9. april 2014 kan bli en ny merkedag i Atlético Madrids historie, på samme måte som 9. april 2010 var en merkedag i mitt liv. Da traff jeg min kone for første gang. Det skal feires i kveld. Da må fotballen vike, om enn bare for noen timer - men uansett hva som skjer på Vicente Calderón mellom 20.45 og 22.30 (kanskje også opp mot og over 23.00?); dette blir en uforglemmelig kveld for alle som er glad i spansk fotball. Og til og med for min kone.

Vilt, vakkert og vått

22 utmattede spillere. 67000 hese tilskuere. Jubel og skuffelse om hverandre, og dyp respekt for hvordan de to lagene utkjempet to durabelige kamper som nesten endte med ytterligere 30 minutter med festfotball og spenning i verdens deiligste turnering.

Vilt
Real Madrid var mye bedre enn Dortmund i Madrid. Dortmund var mye bedre enn Real Madrid i Dortmund. Over to kamper var det ikke mye som skilte lagene, men Real Madrid trakk det lengste strået. Jeg kan godt tenke meg at det er tre spillere som puster ekstra lettet ut etter kveldens kamp; Ángel di María, Pepe og Asier Illarramendi. Straffebom, baklengsmål #1 og baklengsmål #2. Fra min plass på tribunen var det smått utrolig, og ikke minst urovekkende for de som heier på Real Madrid, å se hvor svake Los Blancos var før pause. Dortmund var gode, ja - men Real Madrid var forferdelige. Nivået var faktisk under hva det var da de vaket rundt på Martínez Valero og Ciutat de Valencia og snublet seg til overtidspoeng uten å imponere selv den mest ihugede supporter.

Pepe og Ramos samarbeidet ikke i det hele tatt. Xabi Alonso var konstant på etterskudd. Luka Modric var langt under pari. Asier Illarramendi trenger en sesong eller to før han er klar for en kvartfinale i Champions League. Karim Benzema var helt usynlig. Og det mest spesielle var følelsen jeg fikk av at spillerne rett og slett ikke håndterte trøkket og stemningen fra tribunen. De spiller sine hjemmekamper på en stadion som tar 85000, og ble regelrett psyket ut av en masse på 20000 færre. Det sier litt om stemningen på Westfalen, og desibelmessig er kveldens opplevelse lett topp 3 for min del, sammen med Copa del Rey-finalen i 2011 og februars El Derbi Madrileño. Helt vilt.

Vakkert
Etter 93 minutters spill på tysk jord, en knapp uke etter det første oppgjøret i den spanske hovedstaden, var det dags for opptelling. Målsjanser, feilpasninger, tunneler, pasningsprosent, stolpetreff, straffebom, kilometer løpt og cornere - alt var nå kun en ubetydelig faktor fullstendig satt i skyggen av det eneste som teller til slutt; antall scoringer. Real Madrid tre. Borussia Dortmund to. To meget gode fotballag. En hel horv med fantastiske fotballspillere. De to slagene var unnagjort, og det eneste som gjenstod var å applaudere. Applaudere forsøkene, innsatsen og underholdningen.

Dortmund møtte et lag som over to oppgjør så vidt maktet å trekke det lengste strået, og det kostet Real Madrid dyrt. Xabi Alonso var ikke langt unna å bli utvist. Både han og Sergio Ramos går inn i semifinalen med karantenefare. Gareth Bale spilte småskadet. Cristiano Ronaldo ble ikke friskmeldt i tide. Álvaro Arbeloa er ute. Marcelo er ute. Jesé Rodríguez er ute. Sami Khedira er ute. Snart kommer Copa del Rey-finalen mot Barcelona. Like etter kommer Champions League-semifinalene. Og gjennom hele perioden skal de også kjempe om La Liga-gullet, hvor de akkurat nå ligger dårligst an av de tre store i Spania. Og laget som virkelig har fått dem til å skjelve, er det samme laget som forrige sesong slo dem ut av denne turneringen, som i løpet av to kamper på Westfalen har scoret seks mål mot Real Madrid.

Da var det ikke annet å gjøre enn å applaudere, og virkelig gi Borussia Dortmund fortjent honnør etter slitet - som nesten holdt hele veien inn. Hele bortefeltet ble stående igjen for å applaudere Dortmund-spillerne som gikk æresrunde inne på Westfalen-gressmatten - eliminering til tross. Real Madrid-fansen applauderte, Dortmund-fansen applauderte. Spillerne applauderte. Det var et vakkert øyeblikk.

Vått
Timing er nøkkelen til mangt. En suksessfaktor som ikke kan undervurderes, og en kilde til uflaks som heller ikke kan undervurderes. Gåturen fra hotellet til stadion tok cirka 30 minutter. I løpet av dagen har det regnet i cirka 45 minutter. Og med regnet, da mener jeg REGNET. Selv i Bergen hadde dette skybruddet blitt snakket om i dagevis, og det sammenfalt selvsagt med vår gåtur. Vi var kalde, frosne, irriterte og våte - men heldigvis varmet spillet på banen. Det var nesten til å bli våt av, det også.

Ellers..
* Cristiano Ronaldo har en fremtid som trener foran seg. I løpet av kampen stod han utenfor benkområdet eller i teknisk sone i minst 80 minutter, og han minnet smått om Carles Puyol der han stod som en spirituell leder som forsøkte å oppildne sine disipler.

* Hvor viktig er ikke Cristiano Ronaldo for dette Real Madrid-laget? I løpet av de kveldens kamp var fire Real Madrid-spillere i oppvarming; Isco, Casemiro, Raphaël Varane, Nacho Fernández og Álvaro Morata. Sjettemann var reservekeeper Diego López. Pluss Cristiano Ronaldo. Han løp ikke en meter. Selv om Real Madrid lå under 0-2, og helt åpenbart hadde behov for en portugiser (til) på banen, ble han ikke sendt for å varme opp. Ancelotti ville derimot ha ham på benken, i kamptroppen, i garderoben, i nærheten - uansett.
* Pepe.. Jeg kunne ha skrevet om hvor ufyselig han er som skriker motstandere som takles så busta fyker opp i ansiktet og insinuerer filming i hver eneste situasjon, men sjekk heller denne: Etter kampen løp 5-6 spillere fra Real Madrid bort til bortefansen for å gi dem draktene sine. Casillas, Coentrão, Ramos, Isco, Cristiano Ronaldo og Pepe. De fem førstnevnte kastet draktene litt vilkårlig opp blant fansen, mens Pepe åpenbart lette etter den mest ivrige supporteren som virkelig skulle gjøre seg fortjent til en drakt. De fem førstnevnte skilte seg også ut i selve utførelsen av kastet. Mellom gresset og tribunen er det nemlig et nett som skiller, så spillerne måtte hoppe over et reklameskilt for i det hele tatt å kunne kaste draktene opp på tribunene. Fem av seks klarte det. Pepe kastet derimot drakten rett i nettet, kun for å få den i retur et halvsekund senere.
* Diego López bedre enn Iker Casillas? Virkelig?

I morgen skulle turen gjerne ha gått videre til Madrid for å se Atlético Madrid - Barcelona, men man får nøye seg med Copa del Rey-finalen neste onsdag. Dortmund - Düsseldorf - København - Oslo - sofaen. Vamos!