hits

mai 2014

The curious case of Carlos Vela

Selv om La Liga-sesongen er over, fyller de spanske blekkene avissidene sine med plenty av fotballstoff. Riksavisene og Madrid-avisene skriver om den forestående Champions League-finalen, katalanske medier skriver om Barcelonas revolusjon, i Pamplona og Valladolid skrives det om klubbenes nye tilværelse på nivå to, og i San Sebastián handler alt om én spiller; Carlos Vela.

De tre siste sesongene har mexikaneren omsider fått vist hva han er god for på en fotballbane, og Real Sociedad-fansen har trykket ham til sitt bryst. 42 scoringer og 37 målgivende pasninger på 106 seriekamper for et av lagene som har spilt mest attraktiv fotball i La Liga lar seg høre, og det er nå en gjengs oppfatning at Carlos Vela er klar for å ta det neste steget.

Arsenal? Valencia? Juventus? Dortmund? Manchester City? Liverpool?
Eller blir 25-åringen i Real Sociedad også neste sesong?

Det er i hvert fall utgangspunktet til Real Sociedad og deres president Jokin Aperribay. Problemet til klubben fra San Sebastián, og det som bør uroe supporterne, er at Aperribay har dette utgangspunktet på helt feil grunnlag. Eller, hadde. De to siste ukene har flere og flere detaljer i Carlos Velas kontrakt kommet ut i lyset, og de klare fakta er som følger:

1) Arsenal har en tilbakekjøpsklausul på ?4M som kan trigges når som helst.
2) Dersom denne klausulen aktiveres, har ikke Carlos Vela noe som helst han skulle ha sagt.
3) Arsenal kan selge Carlos Vela videre til hvem som helst, når de måtte ønske det.

Markedsverdien til Carlos Vela er ikke lett å anslå, men det man med trygghet kan si er at han er verdt langt mer enn ?4M. Avtalen stammer tilbake fra sommeren 2012, da Real Sociedad sikret seg mexikaneren på permanent basis etter én sesong på lån, og Arsenal skal ha meddelt Real Sociedad for to uker siden at de kommer til å trigge klausulen, som er helt legal og etter avtale, som gjør Carlos Vela til Arsenals eiendom anno 1.7.14.

Så kommer ett av de sentrale spørsmålene; ønsker Arsenal å kjøpe Carlos Vela grunnet det sportslige, grunnet det økonomiske, grunnet en kombinasjon av de to nevnte årsakene, eller som et ledd i forhandlinger med Real Sociedad om en annen spiller? Det siste alternativet er avvist av de fleste journalister som jobber med saken, og spilleren som nevnes er Antoine Griezmann. Franskmannen blir ikke innlemmet som en del av diskusjonen mellom Arsenal og Real Sociedad rundt Carlos Vela, men det betyr ikke at de ikke diskuterer noe slikt ved siden av.

Arsene Wenger skal visstnok ikke se på Carlos Vela som en spiller han ønsker å satse på. Mexikaneren er på sin side på et stadie i karrieren hvor han må få spille helg ut og helg inn, og vil garantert ikke si seg fornøyd med en rolle som innbytter og støttespiller. Skal Vela være i Arsenal i 14/15, må han gå rett inn på laget. Det hverken kan eller vil Wenger love ham. Samtidig er Arsenal en klubb som selvsagt har full kontroll på klausuler, rettigheter og muligheter, og i likhet med andre toppklubber ser de sitt snitt til å tjene raske penger når de har muligheten til det.

Veldig enkelt kan altså Arsenal hente Vela tilbake for ?4M, for deretter å henvende seg til andre klubber for å selge mexikaneren videre for en langt større sum. Enkelt og greit.

Hva med Carlos Vela selv?
For ett år siden var Vela alt annet enn lysten på en retur til London, Arsenal og Wenger. Flere ganger hintet han til sin egen president i det offentlig rom om å forlenge kontrakten og fjerne klausulen med londonerne - uten at det ble gjort. Nå har pipen fått en litt annen lyd, og Vela har snakket positivt om en mulig retur, om at han er eldre og har mer erfaring, at han vet hva han eventuelt går til, og ikke minst at han har tatt store steg som fotballspiller. De som kjenner Vela og hans entourage har dog en teori om at dette er ting som er sagt for å kjøpe seg en varmest mulig velkomst dersom Arsenal blir neste permanente stoppested. Parallelt har han nemlig rost San Sebastián opp i skyene (maten, miljøet, kulturen, klimaet, klubben, vennene), og åpenlyst snakket om ønsket om å komme til enighet med Real Sociedad om en ny kontrakt.

Real Sociedad er selvsagt også interessert i å komme til enighet. Møter mellom de to partene har allerede funnet sted over en ganske lang periode, men nå er det altså en tredje part inne i bildet - og det er den viktigste parten som sitter med nesten alle kortene på hånda. Tonen i samtalene mellom Real Sociedad og Arsenal skal være forholdsvis bra, og det sies at Arsenal ikke er fremmed for å la Real Sociedad kjøpe Carlos Vela tilbake igjen - i en fjerde transaksjon klubbene mellom.

Da vi man i så fall ha følgende historie:
August 2011: Arsenal leier Carlos Vela ut til Real Sociedad.
Juli 2012: Real Sociedad kjøper Carlos Vela fra Arsenal for ?4M.
Sommer 2014: Arsenal bruker tilbakekjøpsklausulen, og får Vela tilbake igjen for ?4M.
Sommer 2014: Real Sociedad kjøper Carlos Vela enda en gang, kanskje for ?13-16M.

I tillegg kommer lønnsutgiftene til Carlos Vela, som allerede skal være den best betalte spilleren i klubben. Har Real Sociedad pengene? Ja, etter salget av Asier Illarramendi forrige sommer. Sannsynligvis vil baskerne også cashe inn på Antoine Griezmann i løpet av sommermånedene. Så pengene skal ikke være et problem, så lenge president Aperribay, sportsdirektør Loren og trener Arrasate mener at pengene er verdt å bruke på Vela.

Kontakten mellom klubbene er tett, og de snakker sammen nesten daglig. Dersom Carlos Vela skal fortsette i Real Sociedad, sies det at ting må skje veldig kjapt. Jo lenger tid som går, jo større er sjansen for at Vela spiller fotball et annet sted enn på Anoeta neste sesong. Enten i Arsenal, eller i en tredje klubb.


Hvem kan så det være? Manchester City og Liverpool kan være klubber han passer godt inn i, men spørsmålet er om Arsenal ønsker å selge til en gullrival. Borussia Dortmund var interessert i ham i januar, Valencia er nyrike og skal satse stort, Juventus kan rette fokuset mot mexikaneren om de ikke får tak i Alexis Sánchez, og Pep Guardiola skal være en stor fan av Vela.

Samtidig snakker altså Real Sociedad jevnlig om muligheten til å re-signerne Vela.

Ingen vet hvor haren hopper, og akkurat nå vet ingen hvor Carlos Vela hopper heller.

Mesteparten av informasjonen kommer fra to baskiske journalister med innsyn og oversikt over ting og tang i San Sebastián og Real Sociedad; Oier Fano og Kike Marín.

Sesongens lag 2013/2014

La Liga 2013/2014 er over. 380 kamper, 179 hjemmeseire, 115 borteseire, 86 uavgjorte kamper, 1045 mål (2,75 i snitt per spilte kamp), 26 selvmål, 25 frisparkmål, 231 avslutninger i tverrligger/stolpe (121 i stolpen, 110 i tverrliggeren), 2016 gule og 114 røde kort, 115 straffespark (80 scoringer og 35 brente), én seriemester, tre lag klare for nedrykk, og én stor oppgave som gjenstår - ta ut sesongens lag for 2013/2014.

Jeg har gått i bokseringen med og mot meg selv, og har ikke klart å bli enig. Begge tapte på KO. Noen tøffe valg har blitt tatt, men til syvende og sist må man bare stoppe å tenke og analysere, og sette to streker under svaret - som er mitt personlige, og som dere forhåpentligvis er både enig og uenig i. Kjedelig om alle mener det samme.

 

Here it goes;

Keeper: Thibaut Courtois, Atlético Madrid
Holdt nullen i 20 av 37 kamper denne sesongen, og vant Zamora-troféet for andre sesong på rad (færrest baklengs per spilte kamper). Har en enorm rekkevidde både på strek og i felt, og sprer trygghet til Europas beste forsvarsrekke.

Høyreback: Daniel Carvajal, Real Madrid
Har vunnet kampen om høyrebackposisjonen i Real Madrid og kanskje også på det spanske landslaget. Fantastisk i sin comebacksesong etter et år i Bayer Leverkusen som gjorde ham svært godt. 31 kamper, fem gule kort, to scoringer, direkte involvert i ni scoringer.

Stopper: João Miranda, Atlético Madrid
Den beste av alle stopperne i mine øyne. Fullstendig sjef i det tetteste og beste forsvaret i Europa. Komfortabel med ball i beina, duellsterk og en perfekt leder for Diego Godín - som før Mirandas ankomst viste mer potensial enn håndfaste prestasjoner.

Stopper: Diego Godín, Atlético Madrid
Scoret målet som avgjorde La Liga, og noterte seg for totalt fire scoringer på dødballer. Defensivt har han hatt sin beste sesong, og samarbeidet med Miranda er til tider telepatisk og bortimot perfekt. Helt vital på dødballer - begge veier.

Venstreback: Filipe Luís, Atlético Madrid
Denne mannen skal altså ikke til VM i Brasil - tro det den som kan. Bunnsolid defensivt, veldig vanskelig å passere, og tas sjeldent eller aldri ute av posisjon. Direkte involvert i ni scoringer, og gir Arda Turan og Koke mye rom med sin utallige løp og bevegelser.

Midtbane: Luka Modric, Real Madrid
Mozart, eventuelt David Guetta, har hatt en fantastisk i Real Madrid. Direkte involvert i 12 scoringer, deriblant seks målgivende pasninger. Mange av Real Madrids angrep skal, må og bør gjennom Modric, og kroaten utfører rollen på en fantastisk måte.

Midtbane: Gabi, Atlético Madrid
Sannsynligvis den viktigste spilleren for sitt lag. Har vunnet nest flest baller av samtlige spillere, og har slått flest pasninger i lengderetning av dem alle. Klarer å både vinne og behandle ball. Unik denne sesongen. Leder. Kaptein. Vinner.

Midtbane: Ivan Rakitic, Sevilla
Don. Don Ivan Rakitic. Direkte involvert i absurde 31 av 69 scoringer for Sevilla denne sesongen (deriblant 12 scoringer og 11 assist). Slår de mest utsøkte pasninger, leder frontleddet i det høye presset, og scoret mot både Atlético Madrid, Barcelona og Real Madrid.

Angrep: Lionel Messi, Barcelona
Forventningene er skyhøye og kravene likeså, men tenker vi oss litt om - så overdriver vi kanskje når vi svartmaler argentinerens sesong. 28 scoringer og 11 målgivende på 31 kamper er fantastiske sifre for alle andre, og selvsagt godt nok til å komme på sesongens lag.

Angrep: Diego Costa, Atlético Madrid
I rekken av superspisser etter Kiko, Christian Viera, Jimmy Floyd Hasselbaink, Fernando Torres, Sergio Agüero, Diego Forlán og Radamel Falcao; kaosbamsen fra Lagarto. 27 scoringer, tre skaffede straffer og 32+2 fremprovosere kort på 35 kamper - La Ligas klart beste spiss.

Angrep: Cristiano Ronaldo, Real Madrid
Pichichi for andre gang etter ankomsten, og nådde 30+ scoringer for fjerde sesong på rad. Har også tatt nye steg som lagspiller med sine 10 målgivende pasninger, og er selvskreven på dette laget.

Trener: Diego Simeone, Atlético Madrid
Jobben argentineren har gjort med Los Rojiblancos står for meg uten sidestykke. Har forvandlet en hel klubb fra å være nervøse, naive og underpresterende til å være offensive, ydmyke, hardtarbeidende og best. Atlético Madrid stod til 100 i odds som seriemester i august 2013 - og Simeones jobb står til 100 i stil. Får med seg Paco Jémez som sin assistent, mens Ernesto Valverde har ansvaret for kampanalyse.

De nærmeste utfordrerne:
Keylor Navas, Levante:

Flest redninger og høyest redningsprosent. Reflekskonge.
Juanfran Torres, Atlético Madrid:

Tvers gjennom bunnsolid, fortjener en VM-plass.
Sergio Ramos, Real Madrid:

Toppnivået er høyest i verden - når han er konsentrert.
Aymeric Laporte, Athletic Bilbao:

Gjennombrudd. God nok for de beste i verden.
Alberto Moreno, Sevilla:

Kometkarrieren fortsetter. Duracellkanin begge veier.
Ander Iturraspe, Athletic Bilbao:

Det nærmeste man kommer en menneskelig Busquets.
Sergio Busquets, Barcelona:

Alltid blant de beste når Barcelona spiller. Blekksprut.
Rafinha, Celta Vigo:

La Ligas beste spiller født 93 eller senere. Direkte involvert i 15 mål.
Yacine Brahimi, Granada:

Den beste dribleren. En artist som er klar for større oppgaver.
Ángel Di María, Real Madrid:

Ny vår i ny rolle. Voldsom kapasitet, flest målgivende (17).
Gareth Bale, Real Madrid:

La startvanskene bak seg - 15 mål og 12 assist på 27 er prima.
Carlos Vela, Real Sociedad:

16 mål + 13 målgivende, fremprovoserte ufattelige 40+3 kort.
Giovani dos Santos, Villarreal:

Den gule ubåtens beste i en imponerende comebacksesong.
Sergio García, Espanyol:

En skjult perle. Et angrep alene for Espanyol (involvert i 25 av 41 mål).

 

Bli med på moroa!

I går ble kampen om seriegullet avgjort på mest dramatiske vis, og i kveld kan bunnstriden i La Liga toppe det hele. Fem lag kjemper om å unngå to plasseringer under streken, og to av lagene møtes sågar i én av de fire avgjørende kampene som har avspark klokken 18.00.

De forskjellige scenarioene er såpass mange og forskjellige (81 i tallet), at dere faktisk må gjøre noe av jobben selv. Men slapp av, jeg er snill - dere skal få gjøre den enkleste jobben selv.

Slik er tabellen etter 37 serierunder:
15. Almería 39
16. Getafe 39
17. Granada 38
18. Osasuna 36
19. Valladolid 36
20. Real Betis 25

Almería-Athletic, Rayo-Getafe, Valladolid-Granada og Osasuna-Betis er de fire avgjørende kampene. Poengsummene ved de forskjellige utfallene skal dere få ta selv - men her følger en oversikt over hvem som rykker ned ved eventuell poenglikhet mellom ett eller flere lag (via @2010MisterChip).

Slik ender det dersom fire lag ender på 39 poeng:
Dersom Almería, Osasuna, Valladolid og Getafe ender på 39 poeng, rykker Getafe og Granada ned.
Dersom Almería, Getafe, Osasuna og Granada ender på 39 poeng, rykker Granada og Valladolid ned.

Slik ender det dersom tre lag ender på 39 poeng:
Dersom bare Osasuna, Valladolid og Getafe ender på 39 poeng, rykker Granada og Getafe ned.
Dersom bare Getafe, Granada og Osasuna ender på 39 poeng, rykker Osasuna og Valladolid ned.
Dersom bare Osasuna, Almería og Valladolid ender på 39 poeng, rykker Valladolid og Granada ned.
Dersom bare Almería, Granada og Osasuna ender på 39 poeng, rykker Osasuna og Valladolid ned.
Dersom bare Almería, Osasuna og Getafe ender på 39 poeng, rykker Getafe og Valladolid ned.

Slik ender det dersom to lag ender på 39 poeng:
Dersom bare Osasuna og Getafe ender på 39 poeng, rykker Getafe og Valladolid ned.
Dersom bare Osasuna og Valladolid ender på 39 poeng, rykker Granada og Valladolid ned.
Dersom bare Granada og Osasuna ender på 39 poeng, rykker Osasuna og Valladolid ned.
Dersom bare Almería og Osasuna ender på 39 poeng, har vi en veldig interessant situasjon. Osasuna-Almería endte 0-1, mens Almería-Osasuna endte 1-2. Bortemål teller ikke når det gjelder innbyrdes oppgjør, og dermed vil de to lagene ha samme poengsum og uavgjort innbyrdes. Da er det total målforskjell som avgjør, og foran kveldens kamper har Almería -28 og Osasuna -31. For at Almería og Osasuna skal kunne ende på 39 poeng, må Almería tape og Osasuna vinne. Ved ettmålstap og ettmålsseier, rykker Osasuna ned med ett måls dårligere målforskjell (-30 vs -29), mens Almería rykker ned på målforskjell dersom deres tap er med to eller mer og/eller Osasunas seier er med to mål eller mer.

Innviklet? Ja. Spennende? Ja. Kommer enhver scoring i de fire kampene til å velte om på alle forutsetninger, spådommer og eventualiteter? Steike, dette blir gøy.

Almería-Athletic Bilbao kan du se på C More Live 2.
Rayo Vallecano-Getafe kan du se på C More Live HD.
Osasuna-Real Betis kan du se på C Sports.
Valladolid-Granada kan du se på C More Fotball HD med undertegnede som kommentator.

Bli med på moroa! 

En tåre for stoltheten

Jeg vil si noe, men jeg vet ikke helt hva. Jeg mener mye, men jeg får det ikke ut. Jeg tenker på mye, men klarer ikke å sortere tankene. Så jeg har gått meg en tur. Klokken har akkurat passert midnatt, og jeg har satt meg ned på en benk like overfor Refstad skole, cirka 200 meter fra studiolokalene til C More. Jeg ser ut over Oslo. Det er over fire timer siden studiosendingen var ferdig, og det er fem timer siden Barcelona-Atlético Madrid.

Jeg forsøker å ta innover meg hva jeg har fått lov til å være med på i kveld. Noen ganger må man stoppe litt opp, og sette pris på opplevelsene som former, skaper og motiverer. Øynene mine blir festet til det sterkeste lyset jeg kan se foran meg. Det lyser rødt. Jeg er ikke helt sikker på hva det er for noe, men det kan minne om et TV-tårn. Mens jeg forsøker å resonnere meg frem til hva jeg faktisk sitter og ser på, kjenner jeg at øynene mine blir våtere og våtere. Den friske, kalde luften og det stille avstandsbråket fra Ring 3 fungerer som en kanal som gjør at jeg omsider skjønner hva jeg faktisk tenker og føler.

Enkelte dager husker man bedre enn andre. Blant datoene jeg husker spesielt godt er bryllupsdagen min (4. juni 2011), dagen min datter ble født (26. august 2011), dagen Villarreal rykket ned fra La Liga (13. mai 2012) og opp til La Liga (8. juni 2013), og dagen jeg møtte Hugo i Madrid (22. april 2014). Jeg vet absolutt ingenting annet om Hugo enn at han er cirka 50 år gammel, at han er Atlético Madrid-supporter, og at han fortalte meg den vakreste og sterkeste historien jeg noen gang har blitt fortalt. Og det er han jeg sitter og tenker på nå. Det er han jeg kjenner glede for. Det er han som får meg til å smile akkurat nå. Og det er han som gjør at en snart 27 år gammel guttevalp fra Norge sitter på en benk ved Refstad skole natt til 18. mai med tårer som triller nedover kinnet.

For meg er tårer den vakreste, sterkeste, vondeste, mest sårbare og mest symbolske måten å vise følelser på. I dag gråt Diego Costa fordi han gikk skadet av banen, og trolig mister Champions League-finalen om en uke. I dag gråt Arda Turan fordi han ikke fikk spille mer enn 20 minutter i den viktigste kampen av sesongen på grunn av skade. I dag lå Gabi og Diego Godín på Camp Nou-gresset og gråt som små barn av glede. I dag gråt Diego Simeone ? mannen med mafiautseendet som ikke levnet spor av nervøsitet eller emosjoner i løpet av 90 minutter.


Og i dag gråter jeg. Av glede og empati. Jeg feller en tåre for Hugo. Jeg feller en tåre for hans far. Jeg feller en tåre for Luis Aragonés. Jeg feller en tåre for alle som liker de gode historiene i fotball. Og hver eneste tåre som faller, faller med stolthet. For meg blir hver tåre et nytt, lite bevis på hvor mye fotball betyr for meg.

Gratulerer, Atlético Madrid.

Gratulerer, Luis Aragonés.

Gratulerer, Hugo.
 

Den største klubbkampen på 63 år!

37 serierunder. 74 kamper. 6660 minutter + ganske mange tilleggsminutter. 232 mål for og mot. Fra lørdag 17. august til søndag 11. mai. Nå kan alt kan strykes, glemmes, fjernes. Alt som betyr noe nå er 90 minutter på lørdag 17. mai. Norges nasjonaldag er spansk fotballs festdag. Barcelona mot Atlético Madrid. Nummer 2 mot nummer 1. 86 poeng mot 89 poeng. Lagene som til sammen har hatt tabelltoppen i 32 serierunder. Barcelona fra runde 1 til runde 21. Atlético Madrid i runde 22. Barcelona fra runde 23 til runde 24. Real Madrid fra runde 25 til runde 28. Atlético Madrid fra runde 29 til runde 37.

For første gang siden 1951 skal La Liga avgjøres i siste serierunde mellom de to lagene som ligger på toppen av tabellen. For 63 år siden var det Sevilla og Atlético Madrid som møttes. Nummer 2 og nummer 1. Kampen endte 1-1, og Atlético Madrid ble seriemester. Fem år i forveien møttes Barcelona og Sevilla i siste serierunde. Barcelona nummer 2 og Sevilla nummer 1. Kampen endte 1-1, og Sevilla ble seriemester. Dette er de to eneste gangene i La Ligas 86 år lange historie at tittelen stod mellom to lag som møttes i siste runde. På lørdag skjer det for tredje gang. Å fytti rakker'n for en kamp det blir!

La oss gå en drøy uke tilbake i tid. Lørdag 3. mai klokken 17.55. Ángel Lafita har nettopp scoret på Camp Nou. 2-2. Barcelona ga fra seg to poeng på overtid mot et lag som kun hadde vunnet to av 20 kamper i forkant. I intervjuet med GolTV like etter kampslutt kunne man se og høre Andrés Iniesta snakke om at seriegullet var tapt, at de måtte sette seg ned og analysere sine feil, rette fokuset mot neste sesong, og be fansen om unnskyldning. Trener Tata Martino sa akkurat det samme på pressekonferansen noen minutter senere, og dagen derpå var det begravelsesstemning på forsiden av SPORT. Fansen hadde gitt opp, spillerne hadde gitt opp, treneren hadde gitt opp, pressen hadde gitt opp. Barcelona ble avskrevet av alle, og de avskrev også seg selv. Neymar og Gerard Piqué hadde sågar tatt ferie, og tenkte utelukkende på å bli spilleklar i god tid før VM.

Søndag 4. mai klokken 18.55. Atlético Madrid har ikke tatt vare på sin mulighet, og må gå målløse og poengløse av banen borte mot Levante. Diego Simeones mannskap var likevel i førersetet, men kunne virkelig bli satt under press av byrival Real Madrid senere på kvelden. - Dette tapet var det beste som kunne skje oss. Nå venter tre uker med fotball, glede og følelser, og det er ikke snakk om at vi kommer til å ta noe som helst for gitt, sa argentineren. Poengforskjellen til tross, forskjellen på Simeone og Martino post-match kunne ikke ha vært større.

Søndag 4. mai klokken 22.55. Real Madrid har ikke klart å utnytte at rivalene har feilet i forkant. 2-2 hjemme mot Valencia betød at Real Madrid fortsatt hadde muligheten til å vinne La Liga, men likevel var tonen og stemningen i Real Madrid-leiren at de hadde gitt fra seg en gyllen mulighet til å snyte Barcelona og Atlético Madrid for seriegullet. Men de hadde én sjanse til.

Onsdag 7. mai klokken 22.55. Nei, ikke denne gangen heller. Real Madrid hadde mistet Cristiano Ronaldo, Ángel di María og Pepe med skade, og mistet også muligheten til å vinne seriegullet ved å miste ledelsen borte mot Valladolid fem minutter før slutt. For at Real Madrid nå skulle kunne vinne seriegull måtte alle resultatene i de fem gjenværende kampene gå i deres favør. - Serien er tapt, sa Carlo Ancelotti etter kampen.

Søndag 11. mai klokken 20.48. Carlo Ancelotti har vært innbitt og oppgitt ganske lenge allerede. To gavepakker fra Sergio Ramos og Xabi Alonso har sin del av æren for at Celta Vigo vinner 2-0 mot Real Madrid, som dermed har gått tre seriekamper på rad uten seier for første gang siden sesongavslutningen i 2008/2009. Ett minutt senere blåses det i fløyta for siste gang på Martínez Valero i Elche. Hjemmelagets spillere slipper jubelen løs for det ene poenget som sikrer dem spill i La Liga også i 2014/2015, mens Barcelona-spillerne går slukøret av banen - vel vitende om gullet kunne være tapt.

Ytterligere ett minutt senere er hele Vicente Calderón på vei opp i stående posisjon. De spanske kommentatorene har trukket pusten for å få inn nok oksygen til et langt og rungende gooooooooooooooooool, Arda Turan er på vei ned i knestående, assistenttrener Germán Burgos er på vei inn på banen, Adrián López er på vei inn i alle Atlético Madrid-fans' hjerter, ballen er på vei mot krysset, og Los Rojiblancos er på vei mot sitt første seriegull på 18 år. Problemet er bare at Willy Caballero, Málagas sisteskanse, også er på vei. På vei mot ballen. På vei mot krysset. På vei mot heltestatus i Barcelona. Han får et par fingre på ballen. Det blir corner, i stedet for mål. Det blir seks dager med neglebiting, nerver og oppbygging, i stedet for jubelscener, tårer og gull.

I Barcelona-garderoben trekkes det enda et lettelsens sukk. Tata Martino puster tungt, og lurer på hvor mange sjanser dette Barcelona-laget skal få. Svaret er én. De har fått én siste sjanse. Det samme gjelder for Atlético Madrid. Én sjanse. Én kamp. Én tittel. 90 minutter. Glem alt annet. Real Madrid er ute av dansen. Det er også teorier og spekulasjoner om å legge seg for å unngå at erkerivalen tar seriegullet. Alt avgjøres på Camp Nou, og forutsetningene er klinkende klare. Hjemmeseier, og Barcelona blir seriemester. Uavgjort eller borteseier, og Atlético Madrid blir seriemester.

Uansett hvilket lag som vinner, er det en argentiner som kåres til kongen av La Liga. Tata Martino eller Diego Simeone. Den første er utskjelt, og allerede avskjediget av Barcelona-pressen. Den siste er genierklært, og grunnen til suksessen som oppleves i den rødhvite delen av hovedstaden. Men sjansen for å ta gullet er 50% for den ene, og 50% for den andre. Stemningen og illusjonen er likevel, tilsynelatende - og sett utenfra - forsvinnende stor. Atlético Madrid har så lyst på dette seriegullet at de vil løpe til verdens ende for å la det skje. Spørsmålet er om lysten og troen er like stor i Barcelona-garderoben; like forutsetninger til tross.

Man skulle tro at alle i og rundt Barcelona var fulle av revansjelyst og fandenivoldskhet, at det gikk på stoltheten løs, og at mantraet nå skulle være at en hel fotballverden skulle få se hva som skjer når Barcelona blir avskrevet. Jeg følger rimelig godt med på hva som skrives og sies i/på spansk presse og radio, men har på langt nær fått det inntrykket. De skal gi alt, og de er takknemlig for den nye sjansen de har fått og så videre, men det stopper liksom der. Atlético Madrid derimot. Kanskje sier det noe om forventningene til de to klubbene? Kanskje sier det noe om at en samlet spansk (nøytral) fotballpresse ønsker at Atlético Madrid skal vinne? Kanskje sier det noe om sulten, ønsket og troen? Kanskje sier det ikke noe som helst?

Barcelonas spillerstall har vunnet til sammen 328 troféer. 84 av dem er seriegull. Atlético Madrids spillerstall har vunnet til sammen 120 troféer. 23 av dem er seriegull. Lagene har møttes fem ganger tidligere denne sesongen, og samtlige resultater ville ha betydd seriegull til Atlético Madrid på lørdag (1-1, 0-0, 0-0, 1-1 og 1-0 til Atlético Madrid). Opp gjennom årene har disse to spilt mot hverandre 78 ganger på Camp Nou. 39 av resultatene ville ha betydd Barcelona-gull. De 39 øvrige resultatene ville ha betydd Atlético Madrid-gull. Los Rojiblancos har ikke vunnet på Camp Nou på åtte år - den lengste perioden noensinne, men samtidig har man ikke tapt noen av de fem siste kampene mot Barcelona - deres lengste rekke på nesten 40 år.

17. mai 2013 var datoen da Atlético Madrid endelig og definitivt brøt forbannelsen mot Real Madrid og skrev seg inn i toppsjiktet i spansk fotball på ubestemt tid med et Copa del Rey-gull som ble hentet inn på Real Madrids hjemmebane. 17. mai 2014, nøyaktig ett år senere, kan de ta enda et steg nærmere toppen av Spania, og Europa, ved å vinne seriegullet mot Barcelona. På Camp Nou.

Det vil være en prestasjon så oppsiktsvekkende og sensasjonell at jeg ikke har sett maken på denne siden av 2000-tallet. Forrige sesongs lille varsku til tross; vinneroddsen på Atlético Madrid foran sesongen var over 100 hos flere bookmakere. Og de ligger ikke på toppen av tabellen etter 37 serierunder fordi Real Madrid og Barcelona har snublet. De ligger der fordi de har vært best, og tatt flest poeng mot de antatt beste. At de gjør dette samtidig som de har tatt seg hele veien til Champions League-finale, og gikk til semifinale i hjemlig cup, tar prestasjonen til enda større høyder.

Diego Simeone kom inn som ny Atlético Madrid-trener lille julaften 2011. Atlético Madrid var nummer 10 i La Liga. De hadde fem poeng opp til en plass i neste sesongs europacup, og fire poeng ned til en plass i neste sesongs Segunda División. Levante, Osasuna, Málaga og Espanyol lå foran dem på tabellen, og de var slått ut av Copa del Rey av Albacete fra nivå tre. Under to og et halvt år senere har de vunnet tre troféer (Copa del Rey 2012/2013, Europa League 2011/2012 og UEFA Supercup 2012), topper La Liga med én kamp igjen å spille, og møter byrival Real Madrid i finalen i Champions League neste helg.

Atlético Madrid skal spille to finaler i løpet av en uke. Mot Barcelona. Mot Real Madrid. Til nå har finale og Diego Simeone kun betydd én ting; seier og trofé. Mot Athletic Bilbao i mai 2012. Mot Chelsea i august 2012. Og mot Real Madrid i mai 2013. Og det er heller ikke første gang Simeone er i denne posisjonen som trener. For åtte år siden var han trener for Estudiantes i Argentina. De var outsideren, på samme måte som Atlético Madrid er nå. De møtte Boca Juniors, som var det stabile topplaget som Barcelona er i Spania. Estudiantes vant kampen, og seriegullet.

Hva som skjer på lørdag må man bare vente å se. Enten slår Tata Martino, Lionel Messi og Xavi tilbake på en måte som bare bekrefter storheten til Barcelona ytterligere, på en måte som var, og er, smått utenkelig etter poengtapet mot Getafe for ni dager siden, eller så blir Atlético Madrid seriemester for første gang siden 1996 - og sørger for en perfekt snuoperasjon for Atlético Madrid og for Diego Simeone. Og en nesten perfekt slutt for Hugo.

17. mai fra klokken 17.30 kjører vi på med studiosending på C More Fotball HD. Bli med festen, i bunad og dress!