hits

september 2014

- Gi meg motstand, og jeg viser hvem jeg er

Cristiano Ronaldo slår nye rekorder, Barcelona har blitt odontofobiens yppersteprest, et kraftig statement fra Atlético Madrid, og en slagkraftig baskisk Goliat. Dette var serierunde 6.

 

Husker dere forrige blogginnlegg, som oppsummerte serierunde nummer fem? Vel.. Ny serierunde, ny Cristiano Ronaldo-scoring. På lørdag ble han den andre Real Madrid-spilleren i historien med scoring i fem strake bortekamper mot ett og samme lag (Villarreal), etter at Raúl klarte det samme som Real Zaragoza tidligere i dette årtusenet. Totalt står han med 10 scoringer etter seks serierunder, en prestasjon man må 60 år i tid tilbake for å finne (Pahiño). Portugiserens 2-0-scoring var nådestøtet mot et ellers godt og friskt Villarreal, mens Luka Modric satte inn 1-0 med et skudd fra utenfor 16 - som alle hans syv mål i La Liga har vært.


Argentinske Messis brasilianske goder
De beste vet hvordan de skal slå tilbake når omgivelsene rundt har forsøkt å så tvil. Knallhardt. Slik som Barcelona gjorde lørdag ettermiddag. En ting å vinne hjemme mot Granada. En annen ting er å gjøre det med seks mål, og på det lekne settet de gjorde det på. I forkant av 4-0 og 5-0 hadde Barcelona henholdsvis 14 og 16 trekk innad i laget før de kremaktige angrepene ble avsluttet med en smak av sherry. Det er saker på en fotballbane som aldri går av moten, og en av de tingene er et dypt løp fra Daniel Alves som spottes og serveres av Xavi Hernández og som til slutt ender med en Lionel Messi-scoring.

 

Det var høyrebackens 20. målgivende pasning til Lionel Messi siden de spilte sammen for første gang 31. august 2008 - en kombinasjon kun Mesut Özil og Cristiano Ronaldo (21) slår. Messi og Alves har alltid hatt et godt forhold på banen, og neste gang du skal på en Barcelona-kamp, legg merke til de to søramerikanerne under oppvarming når de står og dunker halvtliggende volleyer mellom hverandres lisser med 25 meters avstand. Det er ikke rart at de finner hverandre en gang i ny og ne i kampsituasjoner også.

Det er også en annen brasilianer som begynner å skape en telepatisk kobling til Messi. Vi har ventet på det, og det ser ut som at vi har ventet godt. For den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves. Hjemme mot Athletic Club var Lionel Messi nest sist på to Neymar-scoringer, og forrige helg ble bedriften gjentatt borte mot Levante. Mot Granada kom den fjerde da Neymar scoret sitt første hattrick i La Liga (noe eksempelvis Ronaldinho aldri klart), og det tar neppe lang tid før nummer fem dukker opp.

 

Lionel Messi har nå for øvrig scoret over 400 mål som profesjonell fotballspiller. I en alder av 27 år. Hjelp. Hjelp trenger også Joaquín Caparrós, i hvert fall når det gjelder hvordan lagene han trener presteres på Camp Nou. Med Mallorca tapte han 0-5. Forrige sesong åpnet han og Levante med 0-7. På pressekonferansen etter den kampen sammenlignet han et besøk på Camp Nou med et besøk hos tannlegen. "Ingen liker det, men alle må gjennom det". Så også denne sesongen. Et Granada-lag med mange hull måtte altså dra derfra med 0-6.

 

- Gi meg motstand, og jeg viser hvem jeg er

Det var en summing av optimisme og forventinger i gatene rundt Vicente Calderón i forkant av Atlético Madrids hjemmekamp mot Sevilla. I Marca ble det slått stort opp at Unai Emery og Sevilla ville være som Diego Simeone og Atlético Madrid. Likhetene er mange.

* Trenere med ambisjoner og visjoner, med en målrettet plan og tankegang.
* Store klubber som ønsker å være nummer tre i spanske målestokk.
* Europa League-triumf som mulig springbrett og selvtillitsboost.

Mellom klokken 20.00 og 22.00 var det derimot flere forskjeller enn likheter mellom lagene. Foruten at begge lag hadde 11 mann og spiller i samme divisjon, var det vanskelig å finne noe ved Sevilla som minnet om Atlético Madrid denne lørdagskvelden. Med Diego Simeone tilbake fra karantene kom intensiteten, presset og selvtilliten. 1-0 Koke, 2-0 Saúl Ñíguez, 3-0 Raúl García, 4-0 Raúl Jiménez. Fire forskjellige målscorere, og ingen av dem var Mario Mandzukic eller Antoine Griezmann, som skal og bør bli hovedstadsklubbens to mestscorende spillere denne sesongen.

 

Atlético Madrid er best mot de beste, for å sitere min gode kollega Magnar Kvalvik.

 

Eibar - kongene av Baskerland

I løpet av de seks første serierundene har Eibar kastet San Sebastiáns Michelin-stjerner i havet og kastet børsemakerkunst inn på Guggenheim-museet i Bilbao.

Som en skyttergrav dukker byen Eibar plutselig opp på nedsiden av AP8 mellom de to baskiske perlene av noen storbyer, og man får litt av den samme følelsen når man ser Eibar spiller fotball. De spiller nedenfra og opp, og ser ut til å ha spilt fotball i oppoverbakke i aldri så lang tid. De løper, kjemper, kriger, ofrer og duellerer som om det ikke er en morgendag, og det som i forkant av sesongen så ut som en umulig oppgave, ser nå mer enn overkommelig ut. De vant 1-0 mot Real Sociedad i første serierunde og holdt Athletic Club til 0-0 på San Mamés på lørdag, og i mellomtiden har de tatt tre poeng mot Elche og ett poeng mot Villarreal, i tillegg til å være "a pain in the ass" for regjerende seriemester Atlético Madrid på Vicente Calderón.

 

Fra kamikaze til bare zzzzzzzzzzze..
Oppzzzzzzzummeringen av de fire søndagskampene kan gjøres i en håndvending. Åtte lag klarte til sammen å score fire mål. Således var jeg heldig med at det var på Anoeta, hvor jeg var, at halvparten av målene ble scoret. Valencia tok ledelsen etter glimrende angrepsspill av Rodrigo Moreno, Paco Alcácer og Carles Gil, og det var på ingen måte en overraskelse. I seks av seks serierunder har La Real sluppet inn det første målet (åtte om man tar med de to siste rundene av 13/14), men mot det som var serielederen i forkant av denne serierunden viste de moral, styrke og kvalitet. Det ble med Sergio Canales' "skudd" og det éne poenget, men de hadde virkelig fortjent enda mer.

 

Valencia og Sevilla var der oppe og yppet seg, og er der fortsatt - men i neste serierunde MÅ de slå tilbake umiddelbart om de skal henge med videre.

 

Elche-Celta Vigo 0-1 (Nolito), Villarreal-Real Madrid 0-2 (Modric, Cristiano), Barcelona-Granada 6-0 (Neymar 3, Rakitic, Messi 2), Atlético Madrid-Sevilla 4-0 (Koke, Saúl Ñíguez, Raúl García, Raúl Jiménez), Athletic Club-Eibar 0-0, Levante-Rayo Vallecano 0-2 (Léo Baptistão 2), Getafe-Málaga 1-0 (Míchel H), Deportivo La Coruña-Almería 0-1 (Édgar Méndez), Real Sociedad-Valencia 1-1 (Canales-Carles Gil), Córdoba-Espanyol 0-0.

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 10, Neymar (Barcelona) 6, Lionel Messi (Barcelona) 5, Gareth Bale (Real Madrid) 4, Paco Alcácer (Valencia) 4, Carlos Bacca (Sevilla) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4, Nolito (Celta Vigo ) 4, Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 4.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 6, Koke (Atlético Madrid) 5, Isco (Real Madrid) 3, Xabi Prieto (Real Sociedad) 3, Marcelo (Real Madrid) 3, Nolito (Celta Vigo) 3, Toni Kroos (Real Madrid) 3, Karim Benzema (Real Madrid) 3, Paco Alcácer (Valencia) 3.

 

Seks spanske lag skal i aksjon til uken i de to europacupene, og vi får blant annet godbiter som Atlético Madrid-Juventus og PSG-Barcelona. Neste helg er det klart for runde syv i La Liga, med Valencia-Atlético Madrid som den store godbiten klokken 16.00 på lørdag. Barcelona spiller borte mot Rayo Vallecano to timer senere, mens Real Madrid får besøk av Athletic Club søndag klokken 21.00.

 

You know what to do!

Scoringsmaskinen Cristiano Ronaldo!

Cristiano Ronaldos hysteriske målform, Barcelonas første smultring, utfordrerne durer videre, og et Champions League-tog som er i ferd med å gå altfor tidlig for to kandidater. Dette var serierunde 5.

 

Cristiano Ronaldo. Hvor skal man begynne, og hvordan skal man beskrive en spiller som har fått alle superlativer slengt etter seg i lang tid? Tja, vi kan forsøke å sette scoringsbonanzaen hans i tall og former og perspektiv:

* Hat-trick i to seriekamper på rad for andre gang. Første gang var i mai 2011.
* Mangler kun ett hat-trick på å tangere antall tripler som Di Stéfano og Zarra har (22).
* Scoring i fire kamper på rad etter "hvilen": Atlético Madrid, Basel, Deportivo La Coruña og Elche.
* Scoring i 13 hjemmekamper på rad i La Liga. På søndag er det nøyaktig ett år siden forrige gang han gikk målløs av banen på Santiago Bernabéu i seriesammenheng.
* Innehar 10. plassen over mestscorende spillere i La Ligas historie etter fem sesonger og fem serierunder.
* Står med 186 seriemål på 169 kamper. Totalt har han 268 mål på 254 kamper i hvitt.
* Ni mål etter fem serierunder som første spiller siden Amancio for Real Madrid i 1968 (og han har faktisk bare spilt fire av de fem kampene!).

Vi kunne ha fortsatt i lang tid, men en plass må vi stoppe. Det har også blitt full stopp for Deportivo La Coruña etter tre godkjente serierunder i starten av sesongen. Etter 2-8 hjemme mot Real Madrid i forrige serierunde hadde de på mange måter en perfekt mulighet til å snu trenden i det galiciske derbyet mot erkerival Celta Vigo. Gameplanen var klar, Víctor Fernández hadde gjort ett bytte på laget fra forrige kamp, og de var fast bestemte på at de skulle snu kjerringa. I stedet fikk de selv en i baken før det var spilt tre minutter, og Celta Vigo vant 2-1. De kan i hvert fall trøste seg med at jeg ikke lenger kaller dem DeprimerenDepor, men UnderholdenDepor.


Atlético Madrid hadde aldri vunnet en bortekamp mot Almería i La Liga-sammenheng til tross for syv forsøk, men maktet omsider å dra fra Estadio de los Juegos Mediterráneo med tre poeng etter en scoring av João Miranda. Toppscorer Miranda. Med hodet. Etter en dødball. Det betyr at seks av syv Atlético Madrid-scoringer har kommet på den måten. Arda Turans matchvinnerscoring på Santiago Bernabéu er den eneste som kommer i etablert spill. Lar Diego Simeone seg uroe av det? Han fikk nemlig et spørsmål om det etter Almería-kampen. Ordsmeden svarte følgende; ikke så lenge dødballmål teller like mye som de andre.

Like bra går det ikke for Athletic Club. For første gang siden 1990 har de tapt sine tre første bortekamper for sesongen, og de ser ut til å ha blitt rammet av Celta Vigo- og Villarreal-syndromet fra 03/04 og 11/12-sesongene. De to lagene slet nemlig veldig med å kombinere seriespill med Champions League-deltagelse, og endte begge opp i Segunda División sesongen derpå. Så ille blir det neppe for baskerne, men Champions League-toget for neste sesong er allerede i ferd med å forlate perrongen. Det samme gjelder for baskerrival Real Sociedad som dro tomhendte hjem fra Sevilla, som på sin side fortsetter sin gode form. Ingen lag har tatt flere poeng enn Sevilla de siste 19 serierundene i La Liga.

Ellers holder Barcelona fortsatt nullen, og det blir seks kamper på rad om man tar med Champions League-oppgjøret mot APOEL Nicosia. Hverken Elche, Villarreal, Athletic Club, Levante eller Málaga har maktet å overliste Claudio Bravo, men onsdag kveld maktet heller ikke Barcelona å overliste Carlos Kameni. Dermed var sesongens første poengtap et faktum, og posisjonen på toppen av tabellen forsvant. Det er for øvrig 37 år siden et lag gikk baklengsfri gjennom de fem første serierundene av en sesong, og fjerde gang totalt. Ingen av de tre foregående vant serien den sesongen.

 

Ny serieleder i La Liga er dermed Valencia, som sent torsdag vant sin fjerde strake kamp. 3-0 mot Málaga, 3-1 mot Valencia, 3-0 mot Getafe og 3-0 mot Córdoba er solide saker, og det er rett og slett imponerende hvordan Valencias nye aktører umiddelbart har gått inn og gjort en forskjell. Nicolás Otamendi er en bauta i midtforsvaret, André Gomes er helt sjef på midtbanen, mens Rodrigo Moreno ser ut til å gjøre Paco Alcácer enda bedre. Valencia-spissen scoring mot Córdoba var så vakker at den hadde gått rett opp på veggen på Guggenheim-museet.

Apropos Guggenheim! Her kommer en muntlig og billedlig gjennomgang av denne serierunden sammen med kollega Magnar Kvalvik litt senere. Og apropos rare og abstrakte kunstverk; sjekk denne reiserapporten fra knøttlille og sjarmstygge Eibar!

 

Real Madrid-Elche 5-1 (Bale, Cristiano 4-Edu Albácar), Celta Vigo-Deportivo La Coruña 2-1 (Nolito, Larrivey-Cuenca), Almería-Atlético Madrid 0-1 (Miranda), Eibar-Villarreal 1-1 (Arruabarrena-Gerard Moreno), Rayo Vallecano-Athletic Club 2-1 (Léo Baptistão 2-Aduriz), Granada-Levante 0-1 (Rubén García), Málaga-Barcelona 0-0, Sevilla-Real Sociedad 1-0 (Deulofeu), Espanyol-Getafe 2-0 (Sergio García, Stuani), Valencia-Córdoba 3-0 (Alcácer, Gayà, Feghouli).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 9, Gareth Bale (Real Madrid) 4, Paco Alcácer (Valencia) 4, Carlos Bacca (Sevilla) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 4, Koke (Atlético Madrid) 4, Isco (Real Madrid) 3, Xabi Prieto (Real Sociedad) 3, Marcelo (Real Madrid) 3, Nolito (Celta Vigo) 3.

 

Godbitene kommer på løpende bånd om dagen; i kveld sparkes en ny serierunde i gang med Elche-Celta Vigo. Selv skal jeg være til stede på Athletic Club-Eibar lørdag kveld og Real Sociedad-Valencia søndag kveld, men de to største godbitene spilles klokken 16.00 og 20.00 på lørdag; henholdsvis Villarreal-Real Madrid og Atlético Madrid-Sevilla.

 

Husk å time blunkingen med omhu i løpet av helgen - om ikke er det stor fare for å glipp av noe!

Kan Sevilla ta seriegullet?

Real Madrid har blitt ristet kraftig den siste tiden, men mot Deportivo La Coruña kom ketchupeffekten som spredte seg som en syndeflod over Riazor. Vi fikk en kandidat til årets mål og en kandidat til årets Bjarte Flem, vi har to trenere som allerede sitter løst, og statistikken tvinger nå frem et seriøst spørsmål om Sevilla kan være en tittelutfordrer denne sesongen. Dette var serierunde 4.

 

Først og fremst: For en kokos serierunde! 42 mål ble scoret i løpet av 10 kamper, og smått ufattelige 30 av dem ble scoret av bortelagene! Aldri før har vi sett en lignende serierunde i Spania - den tidligere bestenoteringen var 27 fra 35. serierunde i 2007/2008. Med en midtukerunde som sparkes i gang på Santiago Bernabéu allerede i kveld er det bare én ting å gjøre; spenn fast setebeltene og ta den raskeste veien til TV-en!

 

Den mest målrike kampen ble spilt på Riazor, og det var et Real Madrid i revansjemodus som feide gulvet med stakkars Deportivo La Coruña. Etter fem scoringer mot Basel i Champions League for en uke siden, hadde man en liten følelse av at ketchupeffekten var i ferd med å slå inn for Los Blancos. Men dette var ikke bare en ketchupflaske. Dette var en samling av tomater som nesten bare kan måle seg med La Tomatina-festivalen i Buñol utenfor Valencia. Det var blodrødt, og Deportivo La Coruña var offeret.

 

For første gang i klubbhistorien scoret Real Madrid åtte mål på bortebane i La Liga, og det var også første gang i historien at en Deportivo La Coruña-keeper måtte plukke ballen ut av eget nett ved åtte anledninger i én og samme kamp. Cristiano Ronaldo scoret for første gang på Riazor, og portugiseren har dermed funnet veien til nettmaskene på 27 av 29 stadioner han har spilt på i La Liga. Anoeta (to kamper) og nye San Mamés (én kamp) er fortsatt ikke krysset av listen, mens Nuevo Arcángel (Córdoba) og Ipurúa (Eibar) fortsatt lar vente på seg.

 

Real Madrid hadde dermed satt litt press på hovedstadsrival Atlético, som et par timer senere skulle i aksjon mot et Celta Vigo-lag som har kommet veldig raskt ut av startblokkene denne sesongen. Galicia-laget har tatt ledelsen i alle de fire kampene de har spilt, men aldri tidligere har de scoret et vakrere ledermål. Pablo Hernández, se og nyt. Los Rojiblancos fikk dog ristet av seg eventyrscoringen, og gikk mot en oppskriftsmessig trepoenger etter nye dødballscoringer av midtstopperduoen João Miranda og Diego Godín. To spillere vil det derimot annerledes. Nolito utlignet fra straffemerket knappe ti minutter etter pause, og siden var det én mann som var bedre enn alle andre på Vicente Calderón; Celta Vigo-keeper Sergio Álvarez. Diego Simeone & co har dermed avgitt poeng i to av fire seriekamper, men kan trøste seg med at de skapte flere målsjanser i denne kampen enn hva de har klart på lang tid.

 

Himmel og helvete i Barcelona

At det er forskjell på de to største fotballklubbene i Barcelona by er en kjent sak, men sjeldent har det kommet bedre til syne enn i løpet av denne sesonginnledningen. Espanyol mistet seieren på overtid hjemme mot Málaga etter en frispark-scoring av Duda, mens Barcelona toger videre med sin fjerde seier uten baklengs etter 5-0 borte mot Levante. Espanyol-trener Sergio González står uten seier på fire forsøk, Barcelona-trener Luis Enrique har fått den beste sesongstarten han kunne tenke seg. Los Pericos står med 12 strake seriekamper uten seier, Barcelona har fem strake kamper som er vunnet uten baklengs. Espanyol er nummer 18. Barcelona er nummer 1. Det føles som at avstanden mellom lagene er ganske mye større enn hva de syv kilometerne mellom Cornellà El-Prat og Camp Nou indikerer.


Ellers konstaterer man at Real Sociedad fortsetter trenden med å slippe inn to mål før man begynner å spille fotball. 0-2 mot Real Madrid ble til 4-2, 0-2 mot Celta Vigo ble til 2-2, mens man på søndag ikke maktet mer enn en redusering hjemme mot Almería. Trenden er alarmerende for La Real og trener Jagoba Arrasate. Neste helg får de besøk av Valencia, og allerede på onsdag venter Sevilla på bortebane. Carlos Vela & co kan være ute av kampen om 4. plassen allerede etter seks serierunder om de ikke skjerper seg. Men hallo, hva kan man egentlig forvente av et lag som bruker Gorka Elustondo fra start i hveeeeer eeeeeeeneste kamp?

 

Sevilla har vært det beste laget i La Liga

Sevilla. Gode Sevilla. Solide Sevilla. Stabile Sevilla. Stabilt gode og solide Sevilla. Foran 13/14 mistet man Jesús Navas, Álvaro Negredo, Geoffrey Kondogbia og Gary Medel. Inn kom Vitolo, Carlos Bacca, Stéphane Mbia og Daniel Carriço. Foran 14/15 mistet man Federico Fazio, Alberto Moreno og Ivan Rakitic. Inn har Benoit Trémoulinas, Grzegorz Krychowiak, Éver Banega, Gerard Deulofeu, Aleix Vidal og Denis Suárez kommet. Sevilla har en egen evne til å erstatte nøkkelspillerne uten å svekke laget. Nå ser de sågar enda sterkere ut.

 

Siden 14. februar er det spilt 18 serierunder i La Liga. Så godt som en halv sesong. Nok av grunnlag til å se konturer og smått trekke konklusjoner. I løpet av den perioden har Real Madrid tatt 33 poeng. Atlético Madrid har tatt 38 poeng. Barcelona har tatt 39 poeng. Sevilla har tatt 41 poeng. Flest av alle. I løpet av samme tidsperiode har Sevilla gått hele veien i Europa League 2013/2014, og begynt tittelforsvaret på glimrende måte med 2-0 over Feyenoord. 10 poeng etter fire kamper er tangering av Sevillas beste sesongstart noensinne, Carlos Bacca er den første Sevilla-spilleren med fire mål på de fire første seriekampene siden Davor Suker i 1992 og Frederic Kanouté i 2006, og de har brukt fire serierunder på å plukke like mange poeng som i de ni første serierundene forrige sesong. Da ble de nummer fem til slutt.

 

Glem heller ikke Valencia.

 

Jeg nevnte for øvrig Bjarte Flem i ingressen. Her er grunnen til det. Jesús Fernández har hatt bedre dager mellom stengene, kan man vel si.

 

Elche-Eibar 0-2 (Dani García, Albentosa), Deportivo La Coruña-Real Madrid 2-8 (Medunjanin, Toché-Cristiano 3, James, Bale 2, Hernández 2), Athletic Club-Granada 0-1 (Córdoba), Atlético Madrid-Celta Vigo 2-2 (Miranda, Godín-Pablo Hernández, Nolito), Espanyol-Málaga 2-2 (Caicedo, Stuani-Camacho, Duda), Real Sociedad-Almería 1-2 (Chori Castro-selvmål, dos Santos), Villarreal-Rayo Vallecano 4-2 (Espinosa, Musacchio, Vietto 2-Kakuta, Bueno), Córdoba-Sevilla 1-3 (Borja García-Bacca 2, Mbia), Levante-Barcelona 0-5 (Neymar, Rakitic, Sandro Ramírez, Pedro, Messi), Getafe-Valencia 0-3 (Alcácer, André Gomes, Rodrigo).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 5, Carlos Bacca (Sevilla) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4, Fabián Orellana (Celta Vigo) 3, Gareth Bale (Real Madrid) 3, Neymar (Barcelona) 3, Lionel Messi (Barcelona) 3, Paco Alcácer (Valencia) 3.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 4, Isco (Real Madrid) 3, Koke (Atlético Madrid) 3, Xabi Prieto (Real Sociedad) 3.

 

Midtukerunde! Wohoo! Finnes det noe mer moro?! Tirsdag kveld smeller det ordentlig i Galicia med Derbi Gallego mellom Celta Vigo og Deportivo La Coruña, mens Sevilla og Real Sociedad måler krefter onsdag kveld. I tillegg skal de tre gullkandidatene i aksjon; Real Madrid-Elche tirsdag kveld, Almería-Atlético Madrid onsdag kveld og Málaga-Barcelona onsdag kveld.

 

Vær på perrongen i tide!

Intet nytt under solen, Real Madrid

Real Madrid tapte Madrid-derbyet, ansikt, poeng og terreng, men er det egentlig noe nytt at Los Blancos avgir poeng i starten av sesongen? I Barcelona derimot er alt fryd og gammen takket være tre søramerikanere, mens vi endelig fikk se en dommer ta affære mot bokseglade keepere. Dette var serierunde 3.

 

Allerede i 12-draget på fredag kom sommerfuglene i magen. Det var endelig duket for en ordentlig match igjen. Klubblag. Seriespill. Ikke dette landskamptullet. Almería-Córdoba! Jeg vet.. Diagnostisér i vei! 

 

De ordentlige godbitene lot dog ikke vente på seg, og de som venter på noe godt, de venter ikke forgjeves. Gjennom hele foregående sesong ventet Barcelona-fansen på å se hvilke frukter som kom ut av samarbeidet Messi/Neymar, uten helt å få det ordentlige svaret. Lørdag kom den første frukten, og den smakte som en nydelig fersken. Lionel Messi serverte målgivende pasninger på sølvfat til Neymar to ganger i løpet av fem minutter mot Athletic Club, og dermed står katalanerne med full pott og ni poeng etter tre serierunder. En tredje søramerikaner som har utmerket seg positivt er keeper Claudio Bravo, som er den første keeperen i klubbens historie som har gått av banen etter sine tre første seriekamper uten baklengs. I tillegg har de jo noen (Marc-)André keepere som kan vokte buret. Ting ser lyst ut i Barcelona!

 

Også er det Madrid da.. I den spanske hovedstaden var det duket for El Derbi Madrileño mellom Real Madrid og Atlético Madrid, og det var gjestene som trakk det lengste strået. Igjen. Dermed har Real Madrid henholdsvis fire og seks poeng opp til Atlético Madrid og Barcelona, og historien ser altså ut til å gjenta seg. Igjen.

 

2014/2015: 1-0-2 etter tre kamper, seks poeng bak Barcelona.

2013/2014: 7-1-2 etter 10 kamper, seks poeng bak Barcelona.

2012/2013: 1-1-2 etter fire kamper, åtte poeng bak Barcelona.

2011/2012: 2-1-1 etter fire kamper, ett poeng bak Barcelona.

2010/2011: 3-2-0 etter fem kamper, ett poeng bak Barcelona.

2009/2010: 6-1-1 etter åtte kamper, tre poeng bak Barcelona.

2008/2009: 4-1-1 etter seks kamper, likt med Barcelona.

 

2007/2008 er forrige gang Real Madrid har hatt en bedre sesongstart (hvor lang en sesong<start> faktisk er får variere litt) enn Barcelona. Dette er altså syvende sesong på rad hvor Real Madrid ikke makter å få et forsprang på hovedkonkurrenten, men heller det stikk motsatte. Tendensen er klar, og ikke minst økende, med tanke på at Real Madrid de tre siste sesongene har vært henholdsvis åtte, seks og seks poeng bak Barcelona på et tidlig stadie av sesongen. Forrige sesong havnet de likevel á poeng med Barcelona etter 38 kamper. Derfor har jeg følgende å si til de Real Madrid-supporterne som allerede har avskrevet eget lag i gullkampen; Hallo! 35 serierunder gjenstår. Det er 105 poeng å spille om. Dere har fortsatt alt i egne hender.

 

Er det forresten noen som fortsatt tror på "corner-er-mål"-myten? Málaga hadde 20 hjørnespark mot Levante, og produserte til sammen tre målsjanser. Málaga er dog ikke bare udyktige, de er også uheldige. Juanmi har nemlig satt ballen i nota to ganger i løpet av de to siste kampene, bare for å se at scoringene ble annullert for offside. Feilaktig.

 

Málaga ligger dermed midt på tabellen etter tre serierunder. Espanyol og Levante har kun tatt ett fattig poeng, mens Barcelona altså topper med full pott. Valencia, Sevilla og Atlético Madrid ligger hakk i hæl med syv poeng, mens regjerende Champions League-mester Real Madrids navn ikke dukker opp før på en 13. plass. Hvem hadde trodd det?

 

Det fineste øyeblikket i den tredje serierunden kom på Ramón Sánchez Pizjuán mellom Sevilla og Getafe. 21 år gamle Sergio Rico debuterte mellom stengene for hjemmelaget, og hadde hatt en relativt rolig dag på jobben i dét man gikk inn i det 87. spilleminuttet. Getafe slo en corner inn i feltet, Fredy Hinestroza sendte avgårde et spektakulært brassespark, og Sergio Rico leverte en praktredning på stillingen 1-0. Under tyve sekunder senere hadde Sevilla kontret inn 2-0, og alle stormet til for å gratulere målscorer Aleix Vidal. Bortsett fra én mann. Vicente Iborra. Han løp alt han maktet tilbake til debutanten mellom stengene, og ga en klem som Sergio Rico sent vil glemme.

 

Fra statistikkhjørnet kan man plukke frem følgende snacks; forrige sesong scoret Elche til sammen tre mål fra utenfor 16 i løpet av hele sesongen. Borte mot Rayo Vallecano scoret de tre mål fra utenfor 16 i løpet av en drøy halvtime.

 

Rundens takk går til dommer Álvarez Izquierdo i Sevilla-Getafe. Etter å ha sett Carlos Kameni få frispark til egen fordel i stedet for straffe av dommer Mateu Lahoz mot Athletic Club og Aritz Aduriz i åpningsrunden, gjentok det samme seg i Barcelona-Athletic. Gorka Iraizoz løp inn i Munir El Haddadi, og Fernández Borbalan blåste. Ikke straffe, men frispark til keeper. Som vanlig. Autopilot, der altså. Álvarez Izquierdo steg dermed i kurs hos undertegnede da han blåste straffespark til Sevilla og Grzegorz Kryckowiak da Getafe-keeper Vicente Guaita forsøkte å bokse ballen unna, men i stedet traff polakken i hodet. Det burde ikke være nødvendig å takke en dommer for å vurdere en situasjon korrekt, men dit har man altså kommet. Unesco lurer rundt hjørnet.

 

Almería-Córdoba 1-1 (Édgar Méndez-Fede Cartabia), Barcelona-Athletic Club 2-0 (Neymar 2), Málaga-Levante 0-0, Real Madrid-Atlético Madrid 1-2 (Cristiano-Tiago, Arda Turan), Celta Vigo-Real Sociedad 2-2 (Orellana, Larrivey-Agirretxe, selvmål), Rayo Vallecano-Elche 2-3 (Kakuta, Bueno-Albácar, Jonathas, Mosquera), Valencia-Espanyol 3-1 (Piatti, Parejo, Alcácer-Sergio García), Sevilla-Getafe 2-0 (Bacca, Aleix Vidal), Granada-Villarreal 0-0, Eibar-Deportivo 0-1 (Juan Domínguez).

 

Rundens mål: Eibar gikk målløse av banen denne serierunden, så da må det bli Edu Albácar med sitt nydelige frisparkmål for Elche mot sin tidligere klubb Rayo Vallecano.

 

Toppscorere: 3 scoringer for Fabián Orellana, Celta Vigo og Alberto Bueno, Rayo Vallecano. Ting er som de pleier å være i La Liga, med andre ord.

 

I midtuken skal Athletic Club, Atlético Madrid, Barcelona, Real Madrid, Sevilla og Villarreal forsvare Spanias ære i Champions League og Europa League, før serierunde nummer 4 sparkes i gang fredag kveld. Deportivo-Real Madrid, Atlético Madrid-Celta Vigo og Levante-Barcelona er blant kampene som står på menyen i løpet av kommende helg.

 

Kom til bordet med tom mage!

Det sies at intet tre vokser inn i himmelen..

"Det er ren overtro å ikke tro på overtro".

Blant det som etter hvert har blitt mange minneverdige sitater i rekken fra Diego Simeone, er dette det som for meg beskriver ham best som person og fotballtrener.

 

To giganter, to rivaler, én by, tre poeng. Til tross for at Atlético Madrid kom til Santiago Bernabéu som regjerende seriemester, var det få som trodde de var kapable til å vinne i går kveld. Til tross for at det var Atlético Madrid som vant Supercopa de España over to oppgjør mot nettopp Real Madrid så sent som for tre uker siden, trodde de fleste at Real Madrid skulle vinne. De tok feil. Outsideren, utfordreren, lillebroren vant. I rekken av imponerende kamper var riktignok dette en kamp hvor Atlético Madrid i perioder så skjelvne og rystede ut, men det skulle ikke mer enn en samling i garderoben til for at de igjen skulle fremstå som det beste kollektivet som finnes i fotballens verden anno 2014.

 

To strake seire på Santiago Bernabéu har Atlético Madrid aldri tidligere klart å ta. Los Rojiblancos har snudd en rekke på 26 strake kamper uten seier mot hovedstadsrivalen, til å ha unngått tap i syv av de ni siste oppgjørene. De har vunnet La Liga på Camp Nou. De har vunnet Copa del Rey på Santiago Bernabéu. De har vunnet Supercopa de España på Santiago Bernabéu og Vicente Calderón. De har gått til finalen i Champions League, og vunnet Europa League to ganger. Det sies at intet tre vokser inn i himmelen. Atlético Madrid er i ferd med å motbevise dette. Det sies at det er umulig å konkurrere med Barcelona og Real Madrid i spansk fotball. Atlético Madrid har motbevist dette.

 

Atlético Madrid har gått fra å være den irriterende naboen i sør som Real Madrid-fansen egentlig ikke brydde seg om, til å være laget som plager og ryster dem mest, selvsagt sammen med erkerival Barcelona. På et tidspunkt holdt faktisk Real Madrid-fansen opp en stor tifo med skriften "verdig motstander til byderby søkes", og en hel verden forstod dem egentlig veldig godt. Lite visste vi da om at Atlético Madrid faktisk skulle bli en verdig motstander - for ikke å kalle dem en marerittmotstander, som er hovedbidragsyteren til at ordet krise brukes for å beskrive Real Madrids sesongstart.

 

- Om vi er favoritter til å vinne La Liga? Nei, ikke i det hele tatt. Vi skal kjempe mot Sevilla og Valencia om 3. plassen, så får vi se hvor langt det rekker denne sesongen, sa Simeone i forkant av seriepremieren mot Rayo Vallecano. Argentineren nekter fortsatt å la seg rikke. Kamp for kamp. Fokus. Innstilling. Mentalitet.

 

Tilbake til sitatet som åpnet denne bloggen; Simeone har et poeng, og mannen er overtroisk så det holder. Selv om Simeone selv nekter å innrømme det offentlig, grunnet overtro skal man tro hans nærmeste, er trekkene, tendensene og vanene såpass mange, og gjennomførte, at de like gjerne kunne ha tilhørt Snåsamannen.

* Dagene før avreise til viktige kamper blir tilbrakt i Los Ángeles de San Rafael i Segovia, en halvtimes kjøretur utenfor Madrid. Hvorfor? Det var der de hadde oppkjøringen til Copa del Rey-finalen mot Real Madrid for snart halvannet år siden. Det var også der det legendariske 95/96-laget, med Diego Simeone som spiller, hadde sin oppladning til de avgjørende kampene som sikret dem serie- og cupgull sommeren 1996.

 

* Hver eneste kveld Diego Simeone tilbringer hjemme i Madrid, spiser han middag sammen med familien. Det er på ingen måte rart i seg selv, men legger man til at familien hans bor i Buenos Aires, blir det noget mer spesielt. Bak tallerkenen og bestikket står det nemlig en Mac med FaceTime på.


* De tradisjonelle kampmøtene holdes som oftest sent på kvelden i forveien av kampdag, like før spillerne skal i seng. For å sitere Simeone; "fotballspillere er som barn - de lytter best like før de skal sove".


* Simeone leser horoskop hver eneste dag (han har det etter sin mor), og en av grunnene til at José Sosa ble hentet fra Metalist Kharkiv i januar er at han var født i stjernetegnet tvillingene.


* 30 minutter før kamp, når spillerne er ute på banen for å varme opp, er ikke Diego Simeone å se. Da sitter han for seg selv inne i garderoben. Døren er låst, musikken er slått av, og det eneste man kan høre er Simeones lune stemme. Han ringer nemlig alltid de tre sønnene sine, og prater med dem i et par minutter.


* Skjorten, dressen, slipset, sokkene og skoene Diego Simeone har på seg? Ikke tilfeldig. Han bruker de samme klærne hver eneste gang Atlético Madrid spiller Champions League-kamp, mens det i seriekamper er andre klær som er i ilden.


* Etter hver eneste kamp - med unntak av de avgjørende kampene hvor man enten blir vinner eller taper - går han rett i garderoben med en gang kampen er ferdig. Dette har blant uvitende blitt kalt arroganse, men er alltid avklart med, og forklart til, motstanderens trener.

 

Mer?


Dette er mannen som stod 30 minutter i dusjen etter sin siste kamp som aktiv, for å vekte for/mot om han skulle bli fotballtrener eller ikke. Han klarte rett og slett ikke å bestemme seg, og lot til slutt en såpe bestemme. Logoen opp; fotballtrener. Logoen ned; ikke fotballtrener.

Dette er mannen som i forkant av bortekampen mot Athletic Club lot Irene Villa holde den siste peptalken, for at spillerne skulle orke å yte det lille ekstra. Villa, som for øvrig ikke er i slekt med David, er en 35 år gammel journalist som mistet begge beina sine i et terrorangrep av ETA da hun var 12 år. Hun har siden blitt en merittert slalåmkjører i Paralympics, og har tatt spanske medaljer i både slalåm, super G og utfor. Atlético Madrid snudde 0-1 til 2-1 denne kvelden, og ble det første laget som snudde underlege til seier på nye San Mamés.
 

Dette er mannen som kjenner seg selv og sine metoder så godt, at han har trukket seg fra stillingen som trener i både Estudiantes, River Plate, San Lorenzo, Catania og Racing Club. Om det var uenighet med styret om veien videre, om det var at han så begrensingene i spillermateriellet, om han så at han ikke hadde mer å tilføre laget, grunnen var ikke så viktig. Det viktige var å gjøre det rette.

 

Dette er mannen som sender den selvutnevnte Real Madrid-supporteren Raúl Jiménez på banen fra start, for første gang, mot Real Madrid på Santiago Bernabéu. Dette er mannen som bytter ut kaptein Gabi på stillingen 1-1 med en halvtime igjen å spille, for så å se at laget stikker av med seieren likevel. Dette er mannen som setter inn Arda Turan til sin første kamp for sesongen, i løvens hule, for så å se at det er tyrkeren som scorer vinnermålet. Og jeg tenkte på det i etterkant av kampen, at måten Raúl García og Arda Turan reagerer og "feirer" etter at vinnermålet ble satt inn, forteller en hel del om hvor langt Atlético Madrid har kommet. "Vi vant på Santiago Bernabéu, hva så?"

 

Foran gårsdagens kamp mot Real Madrid var de fleste ganske så enige om at den lille tvilen rundt Atlético Madrid-elleveren var om Mario Suárez eller Tiago Mendes skulle starte ved siden av kaptein Gabi sentralt på midtbanen. Simeone og assistenttrener Germán Burgos valgte Tiago Mendes, og 10 minutter ut i kampen var det portugiseren som sendte Atlético Madrid i ledelsen.

 

På en dødball, som totalt 10 av de 14 siste målene Atlético Madrid har scoret. Med hodet, som totalt 11 av de 14 siste målene Atlético Madrid har scoret. På et innøvd trekk regissert av assistenttrener Germán Burgos. Atlético Madrid tok ledelsen på den mest innlysende måten de kunne ta ledelsen på. Alle vet nå hva som kommer, men ingen makter å stoppe dem. Det høres litt kjent ut. Kan den samme terminologien ha blitt brukt om Lionel Messi og Cristiano Ronaldo, kanskje? Ja. Alle vet hva som kommer, men det blir utøvd på en måte som er så gjennomført, så presist, så pliktoppfyllende og så fullt av stolthet, at det ikke nytter å stå mot.

 

Thibaut Courtois er borte. Filipe Luís er borte. Diego Costa er borte. David Villa er borte. Diego Ribas, José Sosa, Javier Manquillo, Adrián López, Daniel Aranzubía, Toby Alderweireld, Emiliano Insúa og Léo Baptistão er borte. Halve stallen er byttet ut, men Atlético Madrid stormer videre i samme takt med samme tempo, med samme virkemidler og samme ingredienser.

 

Foreløpig ligger de fire poeng foran Real Madrid. To poeng bak Barcelona. Et Barcelona-lag som mistet seriegullet på eget gress til nettopp Atlético i mai, og som måneden i forveien røk ut av Champions League mot den samme røde og hvite motstanderen.

 

På tirsdag venter Olympiakos i Champions League. Om noen av mine journalistkolleger kommer i snakk med Omar Elabdellaoui etter kampen, spør gjerne om han noen gang tidligere har spilt mot et lag med en slik intensitet, et slikt trøkk, en slik vilje og en slik fandenivoldskhet. Jeg er ganske sikker på at svaret hans blir nei. Atlético Madrid er nemlig på revansjetokt. Finaletapet mot Real Madrid smerter fortsatt langt mer enn hva de er villige til å innrømme, og Champions League-troféet er "det eneste" som betyr noe for Atlético Madrid i 2014/2015.

 

Det får være en mager trøst for Real Madrid-fansen.

 

Atlético Madrid-fansen kan på sin side fortsatt takke høyere makter for at det er Diego Simeone som er deres trener. Forholdet mellom Simeone og fansen er som en predikant som forkynner til sin kristne forsamling, og argentineren er en ordsmed. Da Atlético Madrid feiret seriegullet på Neptuno i Madrid, tok 44-åringen mikrofonen og talte til de fremmøtte.

 

Jeg ønsker å fortelle dere én ting. Dette er ikke bare et serietrofé, herrer. Dette er ikke bare et serietrofé, damer. Det er noe langt viktigere, hva denne gjengen (Atlético Madrid-spillerne) har vist dere. Og det er at dersom dere tror og dere arbeider, så kan dere.

 

Tenk litt over det neste gang du synes noe ser litt vanskelig ut..

 

Kilder: Guardian, Marca, AS, Atlético Madrid.

Topp 10 talenter

For cirka en måneds tid siden ble jeg utfordret på Twitter til å sette opp en liste over de 10 største talentene i La Liga. Hva er vel da bedre å bruke tiden på under landskampperioden, enn nettopp dét? Det er mange å velge mellom, og hvor man i Norge har en soleklar ener i Martin Ødegaard, er det litt vanskeligere å velge nummer 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 og 10 i Spania. De to eneste kriteriene er at de må være født etter 01.01.94, og at de har spilt offisielle kamper for klubblaget sitt inneværende sesong.

 

10. José Rodríguez, Deportivo La Coruña/Real Madrid

Født 16.12.1994 i Villajoyosa, Alicante. Fra han var 7 år til han var 12 år spilte han for det lokale laget fra La Vila langs Middelhavskysten, men personene rundt ham skjønte tidlig at ville vært lurt å la ham utfolde seg i et miljø som ga større utfordringer. José lå alltid et godt stykke foran sine jevnaldrende både teknisk og ikke minst fysisk, og etter to år i Hércules fra 2007 til 2009 ble han hentet til hovedstaden, La Fábrica og Real Madrid.

 

Hos Los Blancos har midtbanespilleren gått gradene fra Cadete (tilsvarende "gutt" i Norge), via Juvenil (tilsvarende "junior" i Norge), forbi Real Madrid C, og rett inn på Real Madrid B, bedre kjent som Castilla. Debuten på nivå to i spansk fotball kom i september 2012, og i den samme kampen var blant annet Álvaro Morata, Jesé Rodríguez og Nacho Fernández i aksjon. Til tross for å ha startet kun én av ni kamper på nivå to i 12/13-sesongen, fikk José sin offisielle Real Madrid-debut i Copa del Rey mot Alcoyano i slutten av oktober. Unggutten takket for tilliten han ble vist av José Mourinho med scoring, og en drøy måned senere ble han Real Madrids yngste spiller i Champions League noensinne da han spilte mot Ajax.

 

Siden da har det kun blitt spill for Real Madrid Castilla i Segunda División, men der har han til gjengjeld vært meget solid og robust, sin unge alder til tross. Midtbanespilleren gir og tar i enhver duell, og trøkker voldsomt til i alle situasjoner. Hans offervilje, innsats og trøkk ga ham intet mindre enn 14 gule og ett rødt kort på 37 kamper på nivå to forrige sesong, og ikke tro at motstanderne har fått sluppet unna i La Liga heller; i løpet av to kamper for Deportivo La Coruña har 19-åringen fått to gule kort. Med mye spilletid inneværende sesong bør ikke veien inn på det spanske U21-landslaget være lang.


9. José María Giménez, Atlético Madrid

Født 20.01.1995 i Toledo, Uruguay. En knapp times kjøretur unna fødestedet fikk midtstopperen sin profesjonelle debut som fotballspiller for Danubio i november 2012, 17 år og 10 måneder gammel. Treneren hans da var Juan Román Carrasco, som tidligere i sin trenerkarriere hadde vært ansvarlig for blant annet Uruguays A-landslag. Diego Simeone var en annen som lot seg imponerende over Giménez' modenhet, og på ordre fra argentineren ble 19-åringen hentet til Atlético Madrid i april 2013.

 

Noen måneder senere dannet han et meget godt stopperpar sammen med Gaston Silva i U20-VM i Tyrkia, til tross for at han var den eneste i Uruguay-troppen som var født i 1995. Til tross for finaletap på straffer mot Frankrike var Giménez blant de beste spillerne i turneringen, og var med på å holde nullen blant annet mot et Spania-lag bestående av Javier Manquillo, Paco Alcácer, Suso, Jesé Rodríguez, Saúl Ñíguez og Gerard Deulofeu.

 

Den første sesongen hos Los Rojiblancos ble i hovedsak tilbrakt på benken og på treningsfeltet, men til gjengjeld har han fått se og lære av verdens beste stopperpar; Diego Godín og João Miranda. De to kampene han spilte forrige sesong endte med seier 4-2 mot Almería i La Liga og 2-1 mot Sant Andreu i Copa del Rey, og det er ventet at Giménez får spille mer denne sesongen. Toby Alderweireld ble leid ut til Southampton på siste dag av overgangsmarkedet, hvilket betyr at Diego Simeone mener tiden er inne for at den tøftspillende, kloke og sterke stopperen skal ta et nytt steg.
 

8. Nahuel Leiva, Villarreal

Født 22.11.1996 i Rosario, Argentina. Om det er noe i drikkevannet, noe magisk med Rio Paraná eller hva det er, det vet jeg ikke. Men jeg vet at Rosario er fødestedet til blant annet Lionel Messi, Ángel Di María, Éver Banega, Ezequiel Lavezzi, Maxi Rodríguez, Cristian Ansaldi og Ezequiel Garay. Og Nahuel Leiva. I likhet med førstnevnte i rekken flyttet Nahuel til Spania i ung alder (12), og det virker som at det spanske fotballforbundet ikke har tenkt å la denne muligheten slippe mellom fingrene. Leiva har nemlig fått spansk pass allerede, og har debutert på det spanske U19-landslaget.

 

Debuten i spansk fotball fikk han for Villarreal B i februar 2013, ikke lenge etter at han ble tillatt å konkurrere på nasjonalt nivå. Som "mindreårig utlending" støtte Nahuel på flere utfordringer i løpet av tiden før han fylte 16 år, og hadde det ikke vært for Gonzalo Rodríguez og Mateo Musacchio, som fungerte som storebrødre for den unge landsmannen, hadde han trolig returnert til foreldrene hjemme i Argentina. Gleden var dermed stor da han erstattet Moi Gómez og debuterte i La Liga hjemme mot Real Sociedad i januar 2014, en kamp Villarreal til slutt vant hele 5-1.

 

Totalt ble det fem kamper for Villarreal i La Liga 14/15, deriblant 90 minutter og en målgivende pasning borte mot Espanyol. Den offensive midtbanespilleren trente med A-laget allerede da han var 14 år, debuterte for B-laget på nivå tre som 16-åring, debuterte i La Liga som 17-åring, og debuterte for Spania U19 før han fylte 18 år. Det spanske og argentinske fotballforbundet vil begge kjempe for å få Leiva til å velge dem, men forhåpentligvis vil det bare virke motiverende, ikke ødeleggende, for Villarreal-spilleren.

 

7. Ricardo Horta, Málaga

Født 15.09.1994 i Sobreda, Portugal. Om det var ren tilfeldighet at Ricardo Jorge da Luz Horta ble hentet til Benfica året etter at Estádio da Luz ble innviet i den portugisiske hovedstaden vites ikke, men at den sportslige ledelsen hadde forhåpninger om at den daværende 10-åringen kunne bringe lyset til klubben i fremtiden, det er det ingen tvil om. Utviklingen gikk derimot ikke like smertefritt og raskt som man kanskje hadde håpet, og i 2011 reiste han tilbake over Rio Tejo og til Vitória Setúbal.

 

Knappe to år senere fikk den offensive midtbanespilleren debuten sin i Liga ZON Sagres, og på tampen av 12/13-sesongen fikk Os Sadinos-supporterne se en spiller de kunne glede seg til å se enda mer av den kommende sesongen. Spådommene var sanne. Gjennom hele 13/14-sesongen viste Horta seg frem med trekk som minnet om mange av de andre portugisiske vingene som har underholdt fotball-Europa de siste 10-15 årene, og i sommer var han blant de beste spillerne i den tradisjonsrike Toulon-turneringen i Frankrike - blant annet ble han matchvinner i bronsefinalen mot England.

 

Med syv mål på 34 kamper for Vitória Setúbal var Horta en av hovedgrunnene til at klubben endte på en fullt godkjent 7. plass i 13/14, og interessen fra utenlandske klubber lot ikke vente på seg. Med hjelp av superagenten Jorge Mendes var det Málaga som sikret seg underskriften i juli, og i løpet av de to første seriekampene har Horta allerede vist nok til å bli en favoritt blant supporterne. Med matching og konkurranse fra blant annet Luis Alberto, Nordin Amrabat, Juanmi og Samuel García, vil Horta ta flere og flere steg i løpet av sesongen. I går kveld fikk han debuten på det portugisiske A-landslaget i kvalikkampen mot Albania, og han var nærmest scoring av alle med treff i metallet.

 

6. José Luis Gayà, Valencia

Født 25.05.1995 i Pedreguer, Alicante. 110 kilometer er det mellom Pedreguer og Paterna, Valencias treningsfelt. Gayà og hans jevnaldrende i 11-årsklassen trente tre ganger i uken i tillegg til kamp, hvilket betyr at far og sønn kjørte cirka 900 kilometer i uka, cirka 3600 kilometer i måneden, nesten 50000 kilometer i året, for at han skulle få prøve seg i ett år i Valencias ungdomsakademi. Da oppholdet nærmet seg slutten var trenerne fortsatt usikre på om Gayà var noe å satse videre på, men så ble den siste kampen for sesongen spilt. Valencia vant 6-0, og Gayà scoret samtlige mål. Siden har han aldri sett seg tilbake.

 

Denne historien forteller også ganske mye om Gayà som person og som fotballspiller. Målrettet, målbevisst, arbeidsom og god. Siden 2006 har han altså vært tilknyttet Valencia, og han debuterte på tredje nivå i spansk fotball for Valencia Mestalla i januar 2012. Et svangerskap senere kom debuten på A-laget i cupkampen mot Llagostera, og allerede da så man en spiller som minnet mye om Jordi Alba. Likhetstrekkene var de samme spillestilmessig, og historien deres var den samme. De var begge testet og mest brukt som vinger i sine yngre år, men etter hvert som de nærmet seg senioralder, ble de mer og mer brukt som offensive backer. En skjebne de deler også med Juan Bernat og Alberto Moreno, for å nevne noen.

 

Det er også derfor få eller ingen Valencia-supportere var spesielt bekymret for venstrebackposisjon i klubben etter salget av Juan Bernat i sommer. Kun fire kamper i 13/14-sesongen til tross, Gayà var klar for å ta steget allerede nå. 19-åringen har vært bunnsolid mot både Sevilla og Málaga, og på veien mot en fremtidig landslagsplass har han nå kommet inn i U21-troppen for første gang, som troppens nest yngste spiller.

 

5. Saúl Ñíguez, Atlético Madrid

Født 21.11.1994 i Elche, Alicante. Saúl er yngste bror i en fotballfamilie som neppe står tilbake fra så veldig mange i spansk fotballhistorie. Det var ikke bare på fotballbanen pappa José Antonio Ñíguez fant veien til mål (61 mål for Elche, Sabadell og Figueres), men også på hjemmebane. Og kanskje sparte han det beste kruttet til slutt? Mye tyder på det. Eldstesønn Jony Ñíguez nådde aldri La Liga, men spiller nå i den portugisiske toppdivisjonen for Rio Ave. Den mellomste, Aarón Ñíguez, spilte 22 kamper i La Liga for Elche forrige sesong. Den yngste, Saúl Ñíguez, har allerede rukket å bli en nøkkelspiller for Spania U21, og var fast inventar for Rayo Vallecano forrige sesong.

 

Reisen fra Elche til Madrid ble gjennomført før han fylte 12, og han var faktisk et par år innom Real Madrid før han endte opp i Atlético. Etter to år som Cadete- og Juvenil-spiller fikk han debuten i Segunda B for Atlético Madrid B i august 2010, og litt over halvannet år senere fikk han debuten for A-laget i Europa League mot Besiktas. I løpet av 12/13-sesongen fikk unggutten spilletid i til sammen 11 kamper (to i La Liga, to i Copa del Rey og syv i Europa League), og da sommeren 2013 kom bestemte hovedstadsklubben seg for at et lån til en La Liga-klubb var det beste for utviklingen hans. Valget var ganske enkelt da naboen Rayo Vallecano kom på banen, og det ble 37 kamper for et av de mer fintspillende lagene i spansk fotball forrige sesong.

 

Saúl er likevel en type som vet å ta for seg i duellspillet. Han er kompromissløs, uredd, ballsøkende og sterk, både fysisk og mentalt. Oppholdet i Rayo Vallecano gjorde ham også mye bedre med ball, og han ble i tillegg utfordret som midtstopper i flere kamper. Diego Simeone er tilsynelatende ikke redd for å gi 19-åringen en sentral rolle allerede inneværende sesong, den tid han spilte ham fra start i den ene Supercopa de España-kampen mot Real Madrid i august. Midtbanespilleren ble for øvrig matchvinner for Spania U21 mot Ungarn i forrige uke, og sikret dermed playoffplass til U21-EM i Tsjekkia sommeren 2015 for La Rojita.
 

4. Unai López, Athletic Club

Født 30.10.1995 i Errenteria, Guipúzcoa. 18-åringen er en av spillerne som har tatt det noe kontroversielle steget fra Real Sociedad til Athletic Club eller omvendt, men midtbanespilleren har likevel fått flere avisartikler skrevet på bakgrunn av fotballkvaliteter enn kontroverser, skittkasting, spekulasjoner og rivaleri. Steget ble tatt sommeren 2011, og det var et slag som gikk rett i solar plexus på Real Sociedad og deres ungdomsakademi. Unai var sett på som det neste store, men i stedet for å kunne forme spilleren selv i fotsporene til Xabi Alonso, Asier Illarramendi og Rubén Pardo, måtte La Real innse at Athletic Club stakk avgårde med indrefileten.

 

Unai López er ikke bare noe av det mest lovende som finnes på Lezama (Athletics treningsfelt), men også på Las Rozas, hvor de aldersbestemte landslagene trener. Barcelona har flere ganger forsøkt å hente 18-åringen til La Masía og Barcelona B, men baskeren har hele tiden trodd på prosjektet han ble fremlagt sommeren 2011. Etter en veldig god foregående sesong for Bilbao Athletic, klubbens B-lag på nivå tre i spansk fotball, har 14/15-sesongen startet forrykende for 18-åringen, som av mange beskrives som en blanding av Ander Herrera og Ander Iturraspe.

Athletic-debuten kom i klubbens viktigste kamp på mange år. Stillingen var 3-2 sammenlagt til baskerne over Napoli da Unai López entret banen med tyve minutter igjen å spille. Et nytt baklengsmål, og Champions League-drømmen kunne ha gått i tusen knas. I stedet var det Athletic som scoret, og det var Unai López som slo den målgivende pasningen, bare to minutter etter at han entret banen. Noen dager senere debuterte han også i La Liga mot Levante, og i kveld er han den eneste 18-åringen i Spania U21s tropp til kampen mot Østerrike.
 

3. Gerard Deulofeu, Sevilla/Barcelona
Født 13.03.1994 i Ruidarenas, Girona. Gerard Deulofeu er en personlig favoritt hos undertegnede, la det være klinkende klart. Det er heller ikke mangel på meninger om Deulofeu om dagen, spesielt fra Barcelona-supportere som etter hvert har begynt å miste litt av den voldsomme troen de en gang hadde på denne meget spennende spilleren. Han har blitt nevnt i samme åndedrag som Lionel Messi når det kommer til råvare, potensial og mulig toppnivå, men samtidig har spørsmålstegnene vært mange og tydelige. Jeg har fortsatt ikke mistet troen, og tror at låneoppholdet hans i Everton gjorde ham veldig godt, og at det nåværende låneoppholdet i Sevilla vil gjøre ham enda bedre.

 

Spansk fotball bugner over av talent om dagen, og de siste to årene har jeg ment at tre spillere i 93-/94-kullet har skilt seg litt ut; Jesé Rodríguez, Óliver Torres og Gerard Deulofeu. Nå er de i ferd med å gå over til å måtte bli etablerte spillere i sine respektive lag om de skal kunne leve opp til forventingene, men dessverre sliter de to førstnevnte med skadeproblemer som foreløpig holder dem tilbake. Deulofeu er derimot frisk og fin, noe han viste senest på torsdag da han var Spania U21s beste spiller etter pause mot Ungarn. Da ble han flyttet over fra høyrekant til venstrekant, og det er kanskje noe å tenke på også for klubbtreneren.

 

På aldersbestemte landslag og for Barcelona B har han til tider vært hysterisk god, og angriperen har en nærteknikk, et tempo, en akselerasjon og en sult som få andre i samme alder har. Etter 27 mål på 67 kamper på nivå to for Barcelona B ble han leid ut til Everton forrige sesong, og i Premier League viste han seg som en gamechanger og en spiller som kunne utgjøre en forskjell. I mai kom landslagsdebuten, og 20-åringen kan nå omsider få muligheten til å skinne i La Liga. Luis Enrique har ikke gitt ham opp, men innså nok at Deulofeu har bedre lærevilkår hos Unai Emery i Sevilla, med tanke på å få opp intensiteten i det defensive arbeidet, og jekke ned noe av egoet og selvbildet som har ødelagt litt av utviklingen for 20-åringen.

 

2. Munir El Haddadi, Barcelona
Født 01.09.1995 i El Escorial, Madrid. Spennende, spennende, spennende. Og da tenker jeg ikke i form av å kunne være en fremtidig spiss for Getafe eller Almería. Jeg tenker som fremtidig landslagsspiss for Spania og fremtidig toppscorer i La Liga og Champions League. Munir er født og oppvokst en knapp times kjøring nordvest for den spanske hovedstaden, og har blitt oppdratt av sin spanske mor og marokkanske far. Som 16-åring forlot han Atlético Madrid til fordel for Barcelona og La Masía, og siden har ikke 19-åringen sett seg tilbake.

 

Han ble både toppscorer og assistkonge i UEFA Youth League for Barcelona i 13/14-sesongen, og ble også helten i finalen med sine to scoringer mot Benfica. Halvannen måned i forveien hadde han også tatt steget opp til Barcelona B i Segunda División, og han rakk å score fire mål i løpet av 459 minutters spilletid fordelt på 11 kamper. Debuten for det spanske U19-landslaget ble også gjennomført i mars 2014, og i det hele tatt har Munir tatt steg for steg for steg for steg det siste halve året. Angriperen var med A-laget under sesongoppkjøringen i sommer, og imponerte såpass at han fikk sin A-lagsdebut fra start i første serierunde mot Elche i slutten av august. Munir takket for tilliten med scoring og tverrliggertreff, og han startet også mot Villarreal forrige helg.

 

Kometkarrieren fortsatte med hans første innkallelse til det spanske U21-landslaget, og han debuterte i 1-0 seieren mot Ungarn forrige fredag. Den største overraskelsen, og det kanskje største beviset på Munir El Haddadis talent og lovende fremtid, kom derimot på lørdag. Da ble han nemlig hentet inn som erstatter for Diego Costa til Spanias A-landskamp mot Makedonia. Et sterkt uttrykk for hvor mye det spanske fotballforbundet ønsker at El Haddadi velger å representere Spania, og et sterkt signal om hvor stor fremtid Barcelona-angriperen kan stå foran om han tar de riktige valgene, og om trenerne hans bruker ham riktig og fornuftig i tiden fremover.


1. Aymeric Laporte, Athletic Club
Født 27.05.1994 i Agen, Frankrike. Det er egentlig helt feil å kalle Aymeric Laporte for et talent, men kriteriene er satt, Laporte er innenfor, og han er trolig den mest spennende spilleren født i 1994 eller senere i La Liga for øyeblikket. Franskmannen ble født i Agen i Aquitane-regionen i sørvest-Frankrike, og han spilte for den lokale klubben fra han var 6 år til han var 15 år. Da meldte han overgang til Aviron Bayonnais, som ligger ganske nærme den spanske grensen, og det var en avgjørelse som endret mye for Aymeric med tanke på fremtiden. Han ble dermed akseptert som baskisk i Athletic-miljøet siden han ble hentet fra en klubb fra den franske delen av Baskerland, og overgangen ble et faktum i 2009. Han ble da den første franske spilleren i Athletic Club siden Bixente Lizarazu.

 

Tre år senere begynte han å trene tilnærmet fast med A-laget under Marcelo Bielsas ledelse, og han debuterte i offisiell Athletic-sammenheng på bortebane mot Hapoel Kiryat Shmona i Europa League i november 2012. La Liga-debuten kom mot Celta Vigo halvannen uke senere, og den første kampen fra start endte med seier 1-0 borte mot Mallorca helgen etter. Det tok ikke lang tid før Athletic innså at de måtte tilby en ny og forbedret kontrakt til franskmannen for at han ikke skulle bli snappet opp av enda større klubber, og utkjøpsklausulen ble først satt til 18 millioner euro. Siden den gang har den blitt høynet til 27,5 millioner euro i januar 2013, 36 millioner euro i desember 2013 og 42 millioner euro i juni 2014. Signalene er ikke til å ta feil av; Athletic ser på Aymeric Laporte som sjefen i midtforsvaret de neste 10, 15 årene, og om ikke han blir det, så skal det koste en eventuell kjøpende klubb veldig dyrt.

 

20-åringen er en av veldig mange spennende franske spillere som er på vei opp og frem, i likhet med Raphaël Varane, Paul Pogba og Geoffrey Kondogbia, for å nevne noen. Sammen med førstnevnte kan Laporte meget vel danne det franske stopperparet i de seks, syv neste mesterskapene, og dette duoen kan meget vel minne om Marcel Desailly og Laurent Blanc som regjerte i den franske midtforsvaret for 15, 20 år siden. Laporte er en moderne stopper som er veldig god med ballen i beina, uredd med tanke på å bli med i det oppbyggende spillet, og har en venstrefot som uten problemer vrir ballen 60 meter over til motsatt kant for å vende spill og strekke motstanderlaget. Han lager svært sjeldent frispark til midtstopper å være, har tatt store steg i duellspillet, spesielt i luften, og leser spiller veldig bra med sin hurtighet. Legger man til at han mer enn gjerne ofrer en tann eller to for å hindre en potensiell mulighet for motstanderne, har man alle ingrediensene som skal til for å lage verdens beste midtstopper med tiden.

 

Andre kandidater:
Hvor stor talentpoolen i spansk fotball faktisk er, dokumenteres ganske så greit når man nå innser at følgende kandidater kom til kort, eller ikke har spilt offisielle kamp i 14/15 ennå:

 

Sandro Ramírez, Santi Mina, David Costas, Rubén Blanco, Fede Vico, Mario Pasalic, Emiliano Velázquez, Isaac Success, Roberto Chen, Denis Suárez, João Cancelo, Rubén Vezo, Rodrigo De Paul og Moi Gómez.

Og spillere som Adama Traore, Sergi Samper, Alejandro Grimaldo, Alen Halilovic, Marcos Llorente og Raúl de Tomás har enn så lenge kun B-kamper for Barcelona og Real Madrid.

 

Tror Spania skal klare seg ganske så greit i årene som kommer også, jeg..

Real opphenting eller selvmord?

En ubeleilig skulder ute av ledd, 42 års ventetid, fra æresvakt til ingen frykt, stolpebonanza, imponerende snuoperasjon, og overtidsscoringer. Dette var serierunde 2.

 

Etter en smått heseblesende første serierunde var forventningene store til serierunde nummer to. Den stod til forventingene, og vel så det. Allerede i den første kampen, en i utgangspunktet forholdsvis lite sexy kamp mellom Getafe og Almería, kom dramatikken da Fredy Hinestroza slo skulderen ut av ledd og hylgråt i flere minutter. Uheldigvis for colombianeren skjedde det like ved en av få mikrofoner på Coliseum Alfonso Pérez, en stadion hvor det ikke er spesielt mye lyd fra før av, så lydene ble klart og tydelig kringkastet til land hele verden over. Motstandernes supportere vil helt sikkert gi tilsvarende lyd fra seg når Hinestroza omsider er tilbake fra skade. Vi ønsker god bedring, helt oppriktig. Det ønskes også til Óliver Torres, som led samme leie skjebne for Porto denne helgen.

 

Lørdag 30. august klokken 19.00 var ventetiden endelig over for Córdoba, som for første gang siden 7. mai 1972 skulle spille en hjemmekamp i La Liga, og for første gang noensinne på Nuevo Arcángel. Laget fra en av Spanias vakreste byer åpnet nervøst, nølende og i det hele tatt ganske svakt, men etter at Celta Vigo tok ledelsen kort tid etter pause, våknet Los Califas virkelig. Anført av en meget god og farlig Fede Cartabia, som fikk æren å scoret klubbens første La Liga-mål på 42 år og nesten fire måneder, var de ikke langt unna å stikke avgårde med samtlige tre poeng. På tampen av overgangsmarkedet sikret de seg både Fede Vico og Nabil Ghilas, og plutselig tror mange at de skal klare å holde plassen likevel.

En annen nykommer som fortsetter å sjarmere og imponere er Eibar, som gikk fra å stå æresvakt for Atlético Madrid i forkant av kampen, til å nesten stjele poeng fra dem underveis. Selv om den regjerende seriemesteren scoret både ett og to mål ved João Miranda og Mario Mandzukic i løpet av 25 minutter, var det Eibar som scoret det klart vakreste målet. Venstreback Abraham Minero har aldri scoret et finere mål, attpåtil med feil fot, men dessverre for baskerne hadde ikke Ángel Rodríguez den samme roen og treffsikkerheten da han fikk mulighetene etter pause.

Og søndagen da! På cmore.no ble det meldt om "Supersøndag!" fra La Liga. Lovnaden ble holdt, og vel så det! Villarreal og Barcelona skapte opp mot 20 store målsjanser i løpet av kampens 90 minutter, og det smalt i metallet ikke mindre enn fem ganger på El Madrigal. Først ved Lionel Messi på et frispark. Deretter Jérémy Mathieu i feil ende av banen. Så traff Tomás Pina innsiden av stolpen for Villarreal, før Lionel Messi ble nektet av stolpen for andre gang i kampen. Stolpebonanzaen ble avsluttet av Giovani dos Santos, som kunne ha scoret mot sin tidligere klubb og frarøvet dem poeng. Mål ble det derimot bare ett av, og det kom fra en ny Barcelona-debutant; Sandro Ramírez. To av to for katalanerne.

Barcelona hadde dermed lagt press på Real Madrid da madrilenerne sparket i gang sin bortekamp mot Real Sociedad, men det så ikke ut til å hemme dem i det hele tatt. Snarere tvert i mot. Los Blancos kom ut fra startblokkene som en katapult, og hadde scoret to ganger allerede etter 10 minutters spill. Ikke lenge etterpå traff Sergio Ramos tverrliggeren, og hjemmelaget fra San Sebastián så ut som et miniputtlag som ikke var i nærheten av å ta poeng. Laget kom fra 0-3 mot Krasnodar og Europa League-exit bare tre dager i forveien, manglet førstekeeperen med skade, og både Carlos Vela og Sergio Canales satt på benken fra start. Tungen og haka nærmet seg dermed gulvet med stormskritt da La Real scoret og scoret og scoret og scoret, og til slutt endte som seierherrer med 4-2. En av de mest imponerende snuoperasjonene i moderne spansk fotball? Uten tvil. Eventuelt selvmord av Real Madrid, som AS beskrev det som.

Tro dog ikke at vi var ferdige der. 65 mil lenger vest utkjempet Deportivo La Coruña og Rayo Vallecano en durabelig kamp om poengene på Riazor, og det var fortsatt et par minutter igjen å spille der, da kampen på Anoeta var ferdig. Gjestene fra Madrid ledet da med 2-1, og kampens tre mål hadde blitt spillere med Real Madrid-bakgrunn (ett mål av José Rodríguez og to av Alberto Bueno). Da var det kanskje ikke så overraskende at en spiller med Barcelona-bakgrunn scoret på overtid? Isaac Cuenca var nemlig sikker fra straffemerket, og noterte seg for sin første scoring i spansk fotball siden 22. desember 2011.

Har dere forresten hørt uttrykket "historien har en tendens til å gjenta seg"? Bra. Historien har nemlig en tendens til å gjenta seg. Tidligere Barcelona-spiller David Lombán dukket opp, på overtid, i Elche-Granada, og sørget med sin utligning for at den siste kampen i 2. serierunde endte 1-1, og at Elche fortsatt er ubeseiret på eget gress i seriesammenheng i 2014. Benfica og Juventus er de to andre europeiske lagene som kan skilte med det samme. Elche, Benfica og Juventus. Finn én feil, liksom.

 

Getafe-Almería 1-0 (Álvaro Vázquez), Valencia-Málaga 3-0 (Alcácer, Parejo, Piatti), Athletic-Levante 3-0 (Aduriz, Iturraspe, Muniain), Córdoba-Celta 1-1 (Fede Cartabia-Orellana), Atlético-Eibar 2-1 (Miranda, Mandzukic-Abraham Minero), Espanyol-Sevilla 1-2 (Stuani-Bacca, Iborra), Villarreal-Barcelona 0-1 (Sandro Ramírez), Deportivo-Rayo 2-2 (José Rodríguez, Cuenca-Bueno 2), Real Sociedad-Real Madrid 4-2 (Íñigo Martínez, Zurutuza 2, Vela-Ramos, Bale), Elche-Granada 1-1 (Lombán-Fran Rico).

Rundens mål: Igjen er det Eibar som stikker av med ballongen, denne gangen representert ved Abraham Minero.

Toppscorere: Lionel Messi (Barcelona), Fabián Orellana (Celta), David Zurutuza (Real Sociedad) og Alberto Bueno (Rayo Vallecano) med to scoringer hver.

Kommende uke og helg skal landslagene stjele litt av fokuset i etterkant av en hektisk avslutning på overgangsmarkedet, men La Liga er tilbake med et BRAK om halvannen uke. Lørdagen er en kanon sådan med to kamper mellom Champions League-lag; først Barcelona-Athletic klokken 16.00 og deretter El Derbi Madrileño mellom Real Madrid og Atlético Madrid klokken 20.00. Hold i hatten!

Overgangsgalskap!

Hva skjer i dag?

Deadline Day er for oss fotballinteresserte, det samme som supersalg hos den hotteste butikken for moteinteresserte. I skrivende stund er det cirka 11,5 time igjen av overgangsvinduet, og da er det på tide på med en liten oppdatering på hva som kan skje i Spania.

Atlético Madrid sikret seg Alessio Cerci i går, og må dermed kvitte seg med minst to, trolig tre, kanskje fire spillere i løpet av dagen - for å kunne være innenfor rammene som er satt av LFP. Toby Alderweireld leies ut til Southampton og Emiliano Insúa leies ut til Rayo Vallecano. De to andre aktuelle er Yassine Bounou og Cristian Rodríguez, førstnevnte leies eventuelt ut til Real Zaragoza.

Barcelona er etter alt å dømme ferdig med sine aktiviteter, både inn og ut.

 

Real Madrid leier den mexicanske spissen Javier Hernández fra Manchester United, men skal visst også være i ferd med å signere enda en spiller. Xabi Alonsos exit kom overraskende på de fleste, Real Madrids ledelse og trener inkludert, og ryktene om Marco Verratti begynte å svirre i formiddag. Se også opp for en "ukjent" 9'er - selv om det ikke blir Falcao.


Valencia er en av klubbene hvor det er ventet mest aktivitet på den siste dagen. I lengre tid har ryktene om Enzo Pérez svirret, og det er fortsatt håp på Mestalla om at argentineren hentes fra Benfica. Freddy Guarin nevnes som en mulig plan B. De skal også hente en angriper ("una bomba" ifølge trener Nuno Espírito Santo), og det mest sannsynlige i skrivende stund er Álvaro Negredo. På ut-fronten er det ventet at både Jonas (ingen klubb nevnt ennå), Jonathan Viera (Standard Liege) og Hélder Postiga (Deportivo La Coruña) forsvinner.

 

Nevnte Deportivo La Coruña har en stor jobb å gjøre, også foruten den nevnte portugiseren. Spesielt i midtforsvaret er nøden stor, og de jobber frenetisk med å hente Iván Ramis fra Wigan. Marcelo dos Santos fra Rio Ave er også en mulighet i den posisjonen, og det samme er Nicolas Isimat-Mirin fra Monaco. På ut-fronten leter både Diego Seoane og Juan Carlos etter nye klubber.

Elche har forsterket mye allerede i sommer, men jakter en siste midtbanespiller før de er helt fornøyd. Både William Kvist fra Stuttgart, Simon Thern fra Malmø og José Cañas fra Swansea er aktuelle, men de får kamp om sistnevnte fra Espanyol, som må dekke over tapet av David López som ble solgt til Napoli. Michael Anaba forsøkes shippes unna.

Getafe mistet midtstopperen Rafa López til Paderborn i går, og selv om de har leid inn Emiliano Velázquez fra Atlético Madrid den siste uken, jakter de et nytt alternativ på stopperplass. De forsøker seg på Juan Cala fra Cardiff, og er i tillegg i ferd med å signere Stefan Scepovic fra Sporting Gijón, til Ronny Deila og Celtics store skuffelse.

Granada har lett etter en ny venstreback ganske lenge, og ser ut til å lande på Luis Martins fra Gil Vicente. Riki har blitt overflødig etter sommerens signeringer, og Mohammed Fatau er i ferd med å leies ut til Rayo Vallecano, som også signerer nevnte Insúa og keeperen Toño i dag.

Málaga leter etter ny klubb for den panamanske stopperen Roberto Chen og muligens også Bobley Anderson, mens den mest aktive klubben til nå på markedet, Sevilla, gjør et siste forsøk på å leie Gaston Ramírez fra Southampton. Det har vært rykter om Carlos Bacca til Arsenal, men per nå er det ikke grunn til å tro at det skjer. Raul Rusescu leies nok ut til Steaua Bucuresti, mens Baba Diawará også skal bort.

Almería, Athletic Club, Celta Vigo (vær dog obs på mulig lån av Santi Mina og/eller David Costas), Córdoba, Eibar, Levante (en liten anmerkning ved Pape Diop), Real Sociedad og Villarreal (eneste mulighet er en ny venstreback siden deres to alternativer nå er ute med skade på ubestemt tid) er det neppe ventet stor aktivitet hos.