hits

oktober 2013

Topp 10 etter 10

La Liga 2013/2014 er 10 serierunder gammel, og skal man rekke å kåre en "topp 10 etter 10" må man jaggu meg henge i og gjøre det kjapt. Allerede i kveld sparkes nemlig den 11. serierunden i gang.

 

Topp 10-listen er, naturlig nok, basert på prestasjonene i løpet av de 100 kampene som er spilt i La Liga frem til nå, men det tar også litt hensyn til hva man har av forventninger til de respektive spillerne. Topp 10 er i denne sammenhengen egentlig topp 12, fordi La Liga huser to spillere som er langt foran resten. Lionel Messi (åtte kamper, syv fra start, åtte mål, tre målgivende, direkte involvert i 13 scoringer) og Cristiano Ronaldo (10 kamper, 10 fra start, åtte mål, tre målgivende, direkte involvert i 13 scoringer) tar fotballen til nye høyder støtt og stadig, og får stå litt for seg i denne sammenhengen.

 

Kom gjerne med innspill, kommentater og egne lister i kommentarfeltet, men hold deg saklig. Subjektive meninger er nettopp det, subjektive meninger. Her er de 10 dødelige spillerne jeg mener har prestert best til nå i La Liga 2013/2014:

 

1. Diego Costa, Atlético Madrid

Kaosbamsen har virkelig tatt La Liga med storm denne høsten - og nå er det ikke lenger grunnet albuer, spytteklyser, krangler, taklinger og filming. Nei, Diego Costa har fra august til skrivende stund vært en av verdens klart beste spisser, og troner helt alene på toppscorertabellen med sine 11 scoringer på 10 kamper - tre mål foran Lionel Messi og Cristiano Ronaldo. Kun én av scoringene har kommet fra straffemerket, og han har ikke i tillegg notert seg for én målgivende pasning og vært direkte involvert i ytterligere tre scoringer denne sesongen. Han har også fremprovosert flest gule kort av alle spillere i La Liga med sine 11, og er en pest og en plage for motstanderne.

 

2. João Miranda, Atlético Madrid

La Ligas beste midtstopper det siste halvannet året i mine øyne - kanskje sammen med Raphaël Varane (som ikke har spilt nok til å være på listen). Det kan hende det er tilfeldig, men det er verdt å legge merke til at João Miranda ikke var på banen i det eneste tapet Atlético Madrid har bokført denne sesongen. Sammen med Diego Godín står han sterkt i midtforsvaret til La Ligas gjerrigste mannskap, og 29-åringen har ingen markante svakheter. Posisjonerer seg glimrende, har fart nok til å vinne de fleste løpsdueller, er glad i og flink til å bryte foran, og har tatt enorme steg med ballen i beina for å være en bidragsyter i Atlético Madrids måte å spille seg ut av trøbbel bakfra.

 

3. Giovani dos Santos, Villarreal

Villarreals beste fotballspiller siden Juan Román Riquelme - sammen med Giuseppe Rossi og Santi Cazorla. Viste prov på hva han var god for i Mallorca forrige sesong, og debuterte med scoring og målgivende for Villarreal. Siden har pilen kun pekt én vei, og på søndag var han banens gigant i lokaloppgjøret mot Valencia. Totalt står mexikaneren med seks scoringer og tre målgivende på 10 kamper, og den tidligere Barcelona- og Tottenham-spilleren har i tillegg vært direkte involvert i ytterligere to scoringer. Sjekk den siste scoringen hans mot Valencia på søndag, og se om du er enig med meg i hvem han ligner på (touchet, retningsforandringen, fotarbeidet, avslutninger).

 

4. Ivan Rakitic, Sevilla

En av spillerne det gikk flest rykter om i sommer, men Ivan Rakitic var hele tiden tro mot Sevilla - både byen og fotballklubben. Kroaten har falt pladask for den andaluciske perlen, og nå har Sevilla-fansen også falt pladask for kroaten. Elegant som få, viktig som bare fy - uten Ivan Rakitic hadde Sevillas sesong vært på grensen til katastrofal. Man så tendensen forrige sesong da han nådde totalt 11 scoringer på 42 kamper (alle turneringer), og til nå i 13/14 har han allerede kommet opp i syv mål på 15 kamper. Legg til syv målgivende pasninger (tre i La Liga), og vi kan skjønt enes om at Rakitic er nøkkelen for at Sevilla skal lykkes denne sesongen.

 

5. Neymar, Barcelona

Kjært barn har mange navn. "Oppskrytt", "YouTube-spiller", "filmer" og "floppkandidat" er bare noen av dem. Det forteller egentlig ganske mye om fenomenet Neymar - som før han debuterte i Europa allerede hadde fått såpass mange stempler på seg. Kanskje aller mest av misunnelse og fordommer, for Neymars fotballferdigheter bør man ikke ha satt spørsmålstegn ved i fullt alvor. Etter litt naturlige "startproblemer" har Neymar begynt å skinne, og scoringen i El Clásico var på mange måter den siste bekreftelsen på at Neymar allerede er langt på vei til å bli en superstjerne - om han ikke allerede er det. Mange har sett seg blind på målstatistikken, som på ingen måte er eksepsjonelt god - men tre på syv kamper fra start er da heller ikke verst. Det som har imponert mest er dog hans evne og vilje til å servere lagkamerater. Seks målgivende pasninger han har notert seg for, og han er i tillegg den spilleren som har blitt felt flest ganger denne sesongen - g kun landsmann Diego Costa har fremprovosert flere gule kort.

 

6. Koke, Atlético Madrid

Atlético Madrid har toppscoreren i Diego Costa, de har den beste forsvarsspilleren i João Miranda, og de har assistkongen i unge Koke. Selv om han er født i januar 1992, spiller Koke med en ro, trygghet og selvtillit som er en 31-åring verdig. Han gir Diego Simeone flust med valgmuligheter siden han kan spille både sentralt, ute til høyre og i en fri rolle litt lenger frem på banen - og uansett hvor han befinner seg, er hans evne til å finne rom og medspillere bemerkelsesverdig. Fire av Diego Costas 10 scoringer i åpent spill har blitt assistert av Koke, og 21-åringen har ytterligere tre målgivende pasninger på samvittigheten. Legg til at han har vært direkte involvert i fire andre mål i tillegg, at han selv har scoret to mål og truffet treverket tre ganger, så skjønner dere hvorfor Manchester United angivelig skal ligge langflate etter mannen med ett av de kuleste navnene i fotball-Spania; Jorge Resurrección Merodio.

 

7. Víctor Valdés, Barcelona

Han er inne i sin siste sesong som Barcelona-keeper, og det ser samtidig ut til å bli hans beste. Barcelona har holdt nullen i fem av ti kamper så langt, og de var heller ikke langt unna å notere seg for en smultring mot Real Madrid heller - i form av at Jesé Rodríguez' scoring kom på overtid. Tidligere i kampen, på stillingen 1-0, leverte Valdés en praktredning mot Cristiano Ronaldo, og det er slettes ikke første gang at 31-åringen har vist seg frem på den måten. Strafferedningen mot Rayo Vallecano på stillingen 0-0 og kanonredningen like før slutt borte mot Valencia kan også nevnes, og jeg skjønner godt at Barcelona-fansen er skeptiske til Víctor Valdés' erstatter mellom stengene på Camp Nou.

 

8. Rubén Cani, Villarreal

I likhet med klubben som helhet, har Rubén Cani løftet seg en divisjon den siste tiden. Korreksjon; Rubén Cani har løftet seg flere divisjoner den siste tiden. Under forrige periode i La Liga var Rubén Cani en type som kun glimtvis viste hva han var god for. Han ble sågar kalt "La Ligas dårligste spiller med drakt nummer 10" av Morten Langli da TV2 hadde rettighetene til La Liga. Rightly so. På det tidspunktet. Men mye har skjedd siden da, og Rubén Cani er nå en av Villarreals klart viktigste - og ikke minst beste - spillere. Hans driv med ballen, hans evne til å ha komme seg ut av trange situasjoner med ballen i behold, hans blikk og kreative sans og hans pasningsfot har sørget for totalt 11 scoringer - av totalt 19 for Villarreals del. Han har selv scoret to mål som har sørget for fire poeng (vinnermålet mot Valladolid og ett av to mål i kampen som endte 2-2 mot Real Madrid), han har slått fire målgivende pasninger, og ikke minst - han har vært tredjesist og direkte involvert på ytterligere fem mål.

 

9. Patrick Ebert, Valladolid

Tyskerne har kommet som skutt ut av en kanon de siste årene - og det er ikke bare i Bundesliga og på landslaget at de briljerer. Som en av kun to representanter fra lag utenfor topp 4, har Patrick Ebert igjen vist hvilken klassespiller han er. Forrige sesong var han sammen med Óscar González den store grunnen til at Valladolid unngikk nedrykksstriden, og denne sesongen har han startet enda bedre. Skadeproblemene er han dog dessverre ikke helt kvitt, så 26-åringen har måttet stå over tre kamper denne sesongen. I løpet av de syv kampene han har spilt har han scoret tre mål og vært nest sist på fire scoringer, og de to siste scoringene hans har vært to kremmerhus. På 30 kamper i La Liga har Patrick Ebert scoret ni mål som høyrekant, og syv av dem har kommet fra utenfor 16. Varsku her - her kommer energiklumpen med bart!

 

10. Ángel Di María, Real Madrid

Los Blancos har vært gjenstand for mye kritikk for hvordan de (ikke) har fremstått spillemessig til nå under Carlo Ancelotti, og mye av kritikken er rettet mot Gareth Bale. En av de få som har dratt nytte av waliserens skadeproblemer er Ángel Di María, som kanskje har lagt bak seg sin beste sesongstart i Real Madrid-drakten. Én scoring og to målgivende er ikke "sleng-meg-i-veggen"-takter, men ser man litt nærmere på tallene har han vært direkte involvert i ytterligere fem scoringer. Hadde det ikke vært for sjansesløseriet til Karim Benzema og til dels Cristiano Ronaldo hadde antall målgivende vært enda høyere for argentineren - og det sier sitt om klasse og potensial når en spiller som Mesut Özil ofres for at det skal finnes plass til Ángel Di María.

 

De to åpenbare: Lionel Messi (Barcelona), Cristiano Ronaldo (Real Madrid).

De som nesten nådde opp (i urangert rekkefølge): Filipe Luís (Atlético Madrid), Mikel Rico (Athletic Bilbao), Isco (Real Madrid), Carlos Martínez (Real Sociedad), Bruno Soriano (Villarreal), Iker Muniain (Athletic Bilbao), Gabi (Atlético Madrid), Alexis Sánchez (Barcelona), Sergio Busquets (Barcelona), Marko Marin (Sevilla) og Vitolo (Sevilla).

 

 

Utvalgte statistikker fra eget arkiv etter 100 spilte kamper i La Liga 2013/2014:

Det er scoret 276 mål til nå. 26 forskjellige nasjoner er representert i scoringsprotokollen - flest mål er scoret av spanjoler (135), brasilianere (27), franskmenn (16), portugisere (16) og argentinere (15). Samtlige draktnumre for utespillere, foruten drakt nummer 2, har notert seg for scoringer. Flest av alle har drakt nummer 9 med sine 39.

 

Det er scoret mål i nesten alle spilleminutter. De som mangler er minutt nummer 7, 58 og 77. Det raskeste målet er scoret av Óliver Torres (15 sekunder), mens det seneste målet er scoret av Cristiano Ronaldo (96. minutt).

 

52 mål er scoret med hodet, 145 mål er scoret med høyre, mens 79 mål er scoret med venstre. 46 mål er scoret på dødball, seks mål er scoret på frispark, 17 mål er scoret på straffe, 59 mål er scoret etter overgang/kontring, mens de resterende 148 er scoret i etablert angrep. 60 mål er skapt fra høyresiden, 46 mål er skapt fra venstresiden, mens et klart overtall (170) er skapt fra sentalt i banen. 34 av de 276 målene er scoret fra utenfor 16, og av de 34 har fem kommet fra 25+. Av de 242 målene som er scoret innenfor 16-meteren, har 62 av dem kommet fra innenfor 5-meteren.

 

189 av de 276 scoringene har kommet på målscorers første touch i situasjonen som fører til scoring. 50 mål er kommet på touch nummer to. Nolito og Nabil El Zhar har flest touch på rad før scoring med sine syv (mot henholdsvis Real Betis og Real Madrid).

 

66 ganger har ballen smelt i treverket i løpet av disse 100 kampene. 39 har truffet stolpen, mens 27 har gått i tverrliggeren. Atlético Madrid, Real Madrid og Sevilla har flest treff med henholdsvis åtte, syv og syv, mens Almería og Elche ennå har til gode å treffe treverket. I andre enden har Valladolid og Real Sociedad vært heldigst med seks treff i treverket for motstanderne, mens Villarreal kun har fått ett treff i mot. Av spillere har Cristiano Ronaldo truffet flest ganger med sine fem, Carlos Bacca har truffet treverket fire ganger, mens Koke og David Villa har tre.

 

Det er delt ut totalt 531 kort i La Liga etter 100 kamper. 525 av dem er gule, hvorav 13 av dem har ført til rødt kort som følge av at det har vært gult kort nummer to. Seks direkte røde kort har blitt delt ut. Ingen kamper har endt uten kort til nå. Sevilla-spiller Juan Cala har fått flest kort (syv gule og ett rødt - som følge av to gule), Atlético Madrid-spiller Arda Turan har fått det kjappeste (i det første spilleminuttet), mens Almerías Fernando Soriano har fått det seneste (i minutt nummer 97).

 

Toppscorere:
Diego Costa 11, Lionel Messi 8, Cristiano Ronaldo 8, Giovani dos Santos 6, Pedro 5, Rodri 5, Javi Guerra 5, Alexis Sánchez 5, Ivan Rakitic 5.

 

Assistkonge:

Koke 7, Cesc Fàbregas 6, Neymar 6, Pablo Sarabia 4, Stéphane M'bia 4, Rubén Cani 4, Patrick Ebert 4.

 

Topp 10 til å fremprovosere kort:

Diego Costa 11, Neymar 9, Carlos Vela 9, Rubén Cani 8, Aleix Vidal 7, Cristiano Ronaldo 7, Rodri 7, Diego Buonanotte 6, Jorge Molina 6 og Juanfran (Levante) 6.

Carlo Ancelottis tre store feil

Det er dagen derpå etter et nytt El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid, og jeg tror Tata Martino og Carlo Ancelotti har stått opp med litt forskjellige lynne og sinnsro etter gårsdagens kamp. Den ene treneren holdt seg på den trygge siden, mens den andre treneren eksperimenterte i søken etter nøkkelen. Man kan trygt at fastslå at det trygge var det beste. Kamper som El Clásico, hvor tilfeldigheter og enkeltmannsprestasjoner vil avgjøre, er ikke tiden for eksperimenter og gambling.

 

Barcelona vant 2-1, og har seks poeng ned til Real Madrid. Hvorfor endte det slik? Marca, AS og Real Madrid mener at det var dommerens feil. Ja, Cristiano Ronaldo skulle hatt straffe. Men glem ikke at også Cesc Fàbregas ble felt av Pepe innenfor 16 kort tid etter pause. Og selv ikke i Spania dømmes det straffe på situasjonen med Adriano. Men dette skal ikke handle om dommere, selv om den klareste feilen Undiano Mallenco gjorde var å ikke dømme straffespark til Real Madrid. Hovedstadslaget tapte denne kampen totalt sett over 90 minutter, ikke over denne éne situasjonen, og i stor grad tapte de kampen den første timen.

 

1. Sergio Ramos på sentral midtbane?!

I går så jeg El Clásico i godt lag med gode venner, og en av dem ringte meg umiddelbart da Real Madrids lagoppstilling ble klart cirka fem kvarter før avspark. "Sergio Ramos skal spille på midtbanen!" lød det fra andre enden. "Det må være feil", var min spontane reaksjon. "Nei, Marca skriver at Ramos skal spille sentralt på midtbanen. Pepe og Varane stoppere, og Ramos sammen med Khedira og Modric", var svaret. "Marca skriver det, ja... Ifølge Marca skulle både Lewandowski, Suárez og Cavani spille denne kampen for Real Madrid også", tenkte jeg.

 

En drøy time senere var det uansett et faktum. Sergio Ramos spilte sentralt på midtbanen. Sergio Ramos er midtstopper. Til nøds høyreback. Ikke sentral midtbanespiller. Hverken i en duo eller i en trio. Forrige gang Sergio Ramos spilte sentralt på midtbanen var under Vanderlei Luxemburgo og López Caro i 2005/2006-sesongen (en av kampene var faktisk mot Rosenborg), og det er altså åtte år siden. Likevel valgte Carlo Ancelotti å sette 27-åringen opp mot Xavi, Sergio Busquets og Andrés Iniesta. Det måtte gå dårlig.

 

Sergio Ramos er kjent for å være full av adrenalin i disse kampene. Overopphetet. Alt han gjør er ikke like veloverveid. Han har blitt et symbol på "madridismo", og er mildt sagt lite glad i Barcelona. Det tok ikke mer enn et knapt kvarter før dommer Undiano Mallenco så seg nødt til å vise ham det gule kortet. Og det kun sekunder etter at han hadde gjort akkurat det samme - gi en lite vennskapelig albue på Neymar. Man trenger ikke å være spesielt fotballkyndig for å vite at det er svært lite gunstig å ha et gult kort hengende over seg etter et kvarter på Camp Nou.

 

Derfra og ut var han veldig passiv. Defensivt tok han ikke like mye tak som man kunne forvente at en forsvarsspiller av hans normale kvalitet. Han laget tre frispark i løpet av den timen han spilte (de to første er allerede beskrevet, og det tredje var en ettersleng på Iniesta like før han ble tatt av), han vant kun tre baller i løpet av 55 minutter (to mindre enn hans erstatter Asier Illarramendi gjorde i løpet av nesten halve tiden), og han hadde ikke en eneste vellykket takling. Offensivt var det nok få som forventet solide bidrag fra ham i denne posisjonen, og det ble som spådd. Han slo færrest pasninger av Real Madrids utespillere (erstatter Illarramendi slo flere pasninger på 34 minutter enn Ramos gjorde på 56 minutter). Hans totalt 28 touch på ball var færrest av alle 22 som startet El Clásico.

 

2. Gareth Bale fra start?!

Det har blitt skrevet og sagt mangt om Gareth Bale etter hans overgang fra Tottenham. Jeg har selv ment litt av hvert - deriblant at han har blitt kastet til løvene for tidlig for mange ganger. Først av Wales i begynnelsen av september, deretter av Real Madrid ved tre anledninger. Først da han startet mot Villarreal i midten av september, deretter da han spilte en omgang i byderbyet mot Atlético Madrid, og i går.

 

Waliseren har knapt spilt fotball siden midten av mai - snart et halvt år siden. Sesongoppkjøringen var preget av spekulasjoner, småskader og lite trening, og da han ble presentert som Real Madrid-spiller helt i begynnelsen av september, var han langt unna formen som gjorde ham til Premier Leagues beste spiller forrige sesong. Halvannen måned kan man si akkurat det samme. Gareth Bale er ikke i form. Treningsgrunnlaget er fortsatt for svakt, og kamptrening har han nesten ikke fått - av overnevnte grunner. Jeg vet at Carlo Ancelotti sa at Bale var fit for fight foran El Clásico, men de 60 minuttene han spilt beviste det motsatte.

 

Jeg sa til Stavanger Aftenblad dagen før kampen at jeg ikke trodde at Gareth Bale kom til å starte, og begrunnet det med at det ville vært på grensen til galskap å la en spiller som ikke er i form starte verdens største og beste klubboppgjør. I løpet av den timen han spilte kom han til to avslutninger. Begge av det helt ufarlige slaget. En pasningsprosent på 57 er bortimot sjokkerende dårlig på dette nivået, og selvsagt svakest av alle spillerne som var i aksjon i går. Ingen avdriblinger, ingen gjennombruddspasninger, og generelt var Gareth Bale lite involvert. Kun Diego López og Sergio Ramos hadde færre ballberøringer enn waliseren, som kun imponerte på ett punkt - han vant fem av seks hodedueller.

 

3. Cristiano Ronaldo fortsatt ikke sentral, til tross for å spille sentralt
Har det blitt sagt og skrevet mye om Gareth Bale, har det blitt sagt og skrevet enda mer om Cristiano Ronaldo og hans nye rolle i Real Madrid. De fire foregående sesongene (den første under Manuel Pellegrini og de tre siste under José Mourinho) har portugiseren hatt en ubestridt rolle og utgangsposisjon ute til venstre i en offensiv midtbanetreer. Det ga 201 mål på 199 kamper. Inn kommer Carlo Ancelotti, og flytter Cristiano Ronaldo inn sentralt i banen. Det sier meg at italieneren mener at Cristiano Ronaldo ennå ikke har nådd toppen av sitt potensial. Det er fair enough, og en artig tanke, men så langt har det kun funket sånn delvis.

 

Cristiano Ronaldo bøtter fortsatt inn mål. 15 mål på 13 kamper til nå denne sesongen er fantastiske tall, men sier i langt større grad hvilken målscorer Cristiano Ronaldo er - uansett posisjon - enn at hans posisjonsbytte har vært vellykket. Ser man nemlig på hvordan Real Madrid har fremstått som lag, er de langt unna maksnivået sitt. Sliteseire mot Elche og Levante, uavgjort mot Villarreal, og tap mot Atlético Madrid og Barcelona er ganske så mye til Real Madrid å være. Lagkameratene er fortsatt usikre på hvordan de skal fôre portugiseren, og Cristiano Ronaldo selv virker fortsatt ganske ukomfortabel som hengende spiss.

 

Der man de foregående sesongene har vært veldig klare og tydelige i måten å spille fotball på, fremstår Real Madrid nå langt mer diffuse. Under perioder av enkelte kamper har de vært tilbake i 4-2-3-1, men som regel har de spilt en "Ancelottisk" variant av 4-4-2.  Når de angriper mot etablert mister de ball oftere nå enn tidligere - oftest i situasjoner hvor de leter etter, eller venter på, Cristiano Ronaldo. Man kan si utrolig mye positivt om Cristiano Ronaldo som fotballspiller, men enn så lenge er han ikke god nok feilvendt med mann i rygg til å kunne nå sitt beste som hengende spiss mot Barcelona.

 

Cristiano Ronaldo kom til to store farligheter i gårsdagens El Clásico. Se hvordan han kommer til de to farlighetene. Den første var etter 57 minutter, da kun en fantomredning av Víctor Valdés hindret scoring. Andrés Iniesta mistet ballen i farlig posisjon, Real Madrid kjørte kontra fra langt inn på Barcelonas banehalvdel, og Cristiano Ronaldo fikk trukket litt ut til venstre for å finne rommet som gjorde at han kom alene gjennom.

 


 

Den andre situasjonen kom cirka et kvarter senere. Da stadionuret viste 70.12 var Cristiano Ronaldo helt ute ved krittet til venstre. Etter litt lunting/luring satte han fart på og trakk innover i banen, samtidig som Real Madrid satte fart på ball. Kort tid etter var han i én vs én mot Javier Mascherano, som trolig dyttet portugiseren såpass hardt at dommeren burde ha blåst straffespark.

 

 

Det var et stort press på begge lags trenere foran gårsdagens kamp. Både Tata Martino og Carlo Ancelotti stod overfor sin første El Clásico, og spenningen var stor med tanke på hvordan de to trenerne ville ta utfordringen. Tata Martino valgte det trygge, og vant. Carlo Ancelotti gamblet, og tapte. Ikke bare med de tre nevnte eksemplene her, men også overfor seg selv. Italianeren endret fra 4-4-2 til 4-3-3 i sesongens viktigste kamp - på mange måter en fallitterklæring til eget "prosjekt".

 

Stats via whoscored.com

Topp fem El Clásico-minner!

Wohoo! Det er El Clásico-uke! Det føles som en evighet siden forrige gang de to gigantene barket sammen, så i gledesrusen har jeg tenkt å liste opp mine fem beste minner fra El Clásico.

 

Lettere skrevet enn gjort.

 

Å velge fem høydepunkter blant de over 30 El Clásico-kampene jeg har sett er neimen ikke enkelt. Slipp en 9-åring fri inne i verdens største godteributikk, og han vil ha problemer med å plukke ut kun fem favoritter. Slik føler jeg det nå. Men la gå, topp fem må kåres.

 

5. Utklassingen på Santiago Bernabéu

2. mai 2009, Real Madrid - Barcelona 2-6.

 

Fem serierunder gjenstod av sesongen, og Barcelona kom til hovedstaden som serieleder med fire poengs forsprang. Katalanerne hadde vunnet syv kamper på rad før de hadde avgitt poeng borte mot Valencia helgen i forveien, mens Real Madrid var inne i sin kanskje beste periode på mange, mange år med 17-1-0 på de 18 siste seriekampene. Real Madrid var på skuddhold, Real Madrid var i kanonform og Real Madrid hadde hjemmebane. Med seier ville avstanden vært på kun ett poeng, og Los Blancos gikk ut av startblokkene i hundre.

 

Høyreback Sergio Ramos tok seg forbi Eric Abidal og kom til innlegg, og inne foran mål steg Gonzalo Higuaín til værs og stanget Real Madrid i ledelsen. Santiago Bernabéu holdt på å revne, men stilnet igjen ganske raskt. To minutter senere ble Thierry Henry spilt gjennom av Lionel Messi, og alene med Iker Casillas var franskmannen like kald og rolig som han nesten alltid var. Ytterligere tre minutter fikk, og Carles Puyol stanget inn et frispark fra Xavi. Real Madrid var paralysert. Santiago Bernabéu var helt stille. Ti minutter før pause stjal Xavi ballen fra Lassana Diarra og spilte Lionel Messi alene gjennom, og vips var stillingen 1-3.

 

En pauseprat og ti minutters spill senere vakte Sergio Ramos drømmen om snuoperasjon til live igjen da han stanget inn et frispark fra Arjen Robben, men under halvannet minutt senere var Barcelona igjen to mål foran. En glimrende stikker i bakrom fra Xavi, en overivrig og utrusende Iker Casillas, en lynkjapp og effektiv Thierry Henry - stillingen var 2-4 før timen var spilt. Et kvarter før slutt var Xavi, banens gigant, igjen involvert i forarbeidet til Lionel Messi andre scoring, og prikken over den berømte i-en kom åtte minutter før slutt. I ren eufori og glede ble Gerard Piqué med i angrep, og fra tilnærmet død vinkel fikk han på sett og vis tredd ballen mellom Iker Casillas og Fabio Cannavaro. 2-6. Den største borteseieren i El Clásico siden Johan Cruyffs dager i 1974, og på alle mulige måter den siste spikeren i kista for Real Madrids håp om seriegull 2008/2009.

 

4. Min første El Clásico live

22. oktober 2006, Real Madrid - Barcelona 2-0.

 

19 år gammel tok jeg og min beste venn turen til Madrid for å se El Clásico for første gang. Han var Real Madrid-supporter, jeg var nøytral. Et godt utgangspunkt. Vi reiste nedover uten billetter, men vi var sterke i troen på at vi skulle få forhandlet oss inn på stadion likevel. Det gikk. Så vidt. Kampen startet en søndag klokken 21.00, og vi var på plass 20.59. Svette og gjennomvåte, etter å ha løpt som gærne for ikke å gå glipp av en eventuell tidlig scoring. Vi var faktisk såpass stresset at vi ikke registrerte at vi hadde fått billetter midt i Ultras Sur, Real Madrids noe radikale supportergruppe, før det var spilt fem minutter.

 

Hovedårsaken var at hele Santiago Bernabéu reiste seg i et voldsomt jubelbrus tre minutter ut i kampen. Guti til Sergio Ramos. Innlegg. Heading. Raúl. 1-0. En perfekt start på kampen for mine venner rundt meg. Å sitte midt i den mest hardbarkede Real Madrid-fansen under El Clásico kan være en ganske så hardt prøvelse - heldigvis gikk det meste i deres favør denne kvelden. Raúl traff tverrliggeren, Víctor Valdés traff luft, Ruud van Nistelrooy traff både målet og tverrliggeren, og etter to timers fest gikk Real Madrid seirende av banen med 2-0.

 

Før kampen var Barcelona ubeseiret og fem poeng foran Real Madrid på tabellen. Etter kampen var Barcelona beseiret for første gang, og kun to poeng foran Real Madrid. I juni ble Real Madrid seriemester etter en sesongavslutning som mangler sidestykke - blant annet takke være disse tre poengene.

 

3. Hei, mitt navn er Lionel Messi

10. mars 2007, Barcelona - Real Madrid 3-3.

 

Lionel Messi debuterte for Barcelona i 2004/2005, viste seg mer og mer frem i 2005/2006, men entret den store scenen, eliten, for første gang i 2006/2007. Vi hadde sett konturene, vi hadde lest lovordene, vi hadde sett talentet. Et brudd i tåen hadde holdt den unge argentineren ute av spill fra november til februar, og i den første måneden etter skadeavbrekket var litt av magien og gnisten borte. Han hadde gått målløs av banen i de syv kampene i forkant av El Clásico, men da anledningen var som størst, steg Messi ut av skyggen og leverte sin til da beste kamp i karrieren.

 

Real Madrid tok ledelsen ved Ruud van Nistelrooy etter fem minutter. Barcelona svarte fem minutter senere. Et magisk førstetouch og en perfekt avslutning i lengste hjørne - Lionel Messis første scoring i El Clásico-sammenheng. Like etter avspark ble Guti felt av Oleguer innenfor 16-meteren, og Ruud van Nistelrooy sendte igjen Real Madrid i ledelsen. Men også denne gangen skulle en liten argentiner utligne ledelsen. Iker Casillas måtte gi retur etter et aldri så lite Ronaldinho-show, og Messi banket inn 2-2 på halv volley fra syv meter. Et perfekt bilde på Ronaldinho/Messi før/etter. Fortid og fremtid.

 

To minutter før pause fikk Oleguer sitt andre gule kort, og lot lagkameratene sine i stikken 10 mot 11. Da Sergio Ramos headet inn 2-3 et drøyt kvarter før slutt så det meste ut til å gå mot hvit seier på Camp Nou for første gang siden 2003, men én mann ville det annerledes. Lionel Messi hadde bestemt seg for at dette skulle være hans kveld. Fem Ronaldinho-touch fra venstresiden og inn sentralt i banen, en pasning opp på en markert Lionel Messi, et retningsbestemt førstetouch i absolutt verdensklasse, en nydelig dragning forbi Iván Helguera og et kontant skudd ned i lengste hjørnet forbi en skliende Sergio Ramos og sjanseløs Iker Casillas. For første gang hadde Lionel Messi presentert seg for verdenspublikummet - og siden har han aldri sett seg tilbake.

 

2. Finalen på Mestalla

20. april 2011, Barcelona - Real Madrid 0-0, 0-1 etter ekstraomganger.

 

At El Clásico er noe spesielt, og har noe unikt over seg, tror jeg vi alle kan enes om. At en finale, nesten uansett turnering, drar enhver fotballkamp opp et par hakk, tror jeg også vi kan enes om. Hvis man da får El Clásico i en finale, da går man egentlig så langt opp i mente at en kalkulator ville ha slitt med å holde følge. Får man også være såpass heldig at man får være til stede på Mestalla, da er det vanskelig å finne noe som overgår opplevelsen. Copa del Rey-finalen 2010/2011 var også kamp to av fire i et El Clásico-maraton man aldri tidligere hadde sett maken til. Seriekamp, cupfinale, Champions League-kvartfinale og returoppgjør i nevnte turnering var ingrediensene i løpet av to og en halv sinnssyk uke i spansk fotball.

 

Mestalla var delt i to. En hvit vegg på høyre side, og en rødgul vegg på venstre side. Mestalla er forholdsvis gammel og skrøpelig, og det var i perioder en viss engstelse for om stadionet ville holde stand. Det ristet og ristet gjennom hele kampen. De to lagene hadde spilt 1-1 på Santiago Bernabéu fire dager i forveien. Lionel Messi hadde scoret. Cristiano Ronaldo hadde scoret. Men den kampen var nesten kun som oppvarming å regne. Nå stod det om en tittel.

 

Skjebnen ville ha det til at det stod 0-0 etter 90 minutter. Det første målløse El Clásico siden november 2002 - kampen som mer enn noe annet er kjent som kampen da Luis Figo fikk et grisehode kastet etter seg på Camp Nou. Pepe var svært nære å stange Real Madrid i ledelsen, men stolpen stod i veien. Pedro fikk en scoring annullert for en svært marginal offside. 90 lidelsesfulle minutter for 55.000 tilskuere - deriblant en 23-åring fra Norge, som til tross for å være nøytral var både nervøs, pirret, svett og spent.

 

102 minutter og 31 sekunder ut i kampen kom avgjørelsen. Ángel Di María spilte vegg med Marcelo, løp rundt og forbi Daniel Alves, og slo et perfekt innlegg til Cristiano Ronaldo som hang, og hang, og hang, og hang i luften før han pannebrasket ballen tilbake i hjørnet hvor den kom fra. Så godt som Real Madrid kastet seg over Cristiano Ronaldo. Pepe valgte den litt mindre elegante varianten og var mer opptatt av å hovere foran Barcelona-fansen - om enn kun for å bekrefte at møtene disse to mellom betyr mer enn pokaler og scoringer. Men når det står om en pokal, løftes stemningen, betydningen, rivaleriet og hatet enda noen hakk.

 

1. Den beste fotballkampen som er spilt

29. november 2010, Barcelona - Real Madrid 5-0.

 

Når jeg fyller 73 år i år 2060, og får et spørsmål om hva som er det mest minnerike øyeblikket i min karriere som fotballkommentator/ekspert, kan jeg ikke skjønne annet enn at svaret fortsatt vil være mandagskvelden i Barcelona i november 2010. Dette var kvelden det beste Barcelona-laget noensinne, var på sitt aller beste. Dette var kvelden Real Madrid ble så ydmyket som de aldri tidligere hadde blitt. Dette var kvelden katalanerne følte de fikk sin ultimate revansje fra 1943. Dette var kvelden vi fikk servert det ypperste av det ypperste. Dette var kvelden hvor Barcelona tok fotballen til et helt nytt og annet nivå.

 

Real Madrid kom til Camp Nou som serieleder, og reiste som slakt. Startelleveren med Víctor Valdés, Daniel Alves, Gerard Piqué, Carles Puyol, Eric Abidal, Xavi, Sergio Busquets, Andrés Iniesta, Lionel Messi, David Villa og Pedro vil for alltid huskes blant Camp Nou-publikummet. José Mourinho tapte så det sang etter i sin første El Clásico. Sergio Ramos mistet hodet fullstendig i sluttminuttene. Barcelonas drømmekveld. Real Madrids marerittkveld.

 

Xavi, Pedro, David Villa, David Villa igjen, og til slutt satte Jeffren inn 5-0. Jeffren, av alle. Bare for å gjøre ydmykelsen komplett fikk Jeffren æren av å sette inn det mest ydmykende målene av dem alle. Hvem husker Jeffren for noe som helst annet enn den scoringen?

 

En maktdemonstrasjon. En fotballkamp gjennomført til det perfekte. Prestasjoner som fikk selv den mest kritiske fotballekspert til å miste alle hemninger. Tilbake i et studio i Oslo satt vi helt sjokkerte. Var dette virkelig sant? 5-0? I El Clásico?

 

Jeg husker det som om det var i går.

 

Honourable mentions:
7. mai 2008: Real Madrid - Barcelona 4-1: Barcelona-fansen verste øyeblikk. Før kampstart måtte de stå æresvakter for Real Madrid som hadde avgjort La Liga serierunden i forveien. Æresvakter stod de også under selve kampen, og Real Madrid vant helenkelt 4-1.

 

21. april 2012: Barcelona - Real Madrid 1-2: Real Madrid kom til kampen som serieledes med fire poengs forsprang med seks kamper igjen. Barcelona-seier ville åpne opp gullkampen, uavgjort ville bety et ganske klart overtak til hovedstadslaget, Real Madrid-seier ville fjerne all tvil. Et drøyt kvarter før slutt slo Mesut Özil en av de bedre målgivende pasningene verden har sett, Cristiano Ronaldo løp gjennom, rundet Víctor Valdés, satte ball i tomt bur, og leverte de velkjente frasene: "Calma, calma, que yo estoy aqui". Slapp av, jeg er her. Og han avgjorde hele La Liga i løvens hule.

19. november 2005: Real Madrid - Barcelona 0-3: Denne kampen kan beskrives med ett ord og ett navn; magiske Ronaldinho. 

 

Kanskje får vi nye minneverdige øyeblikk på lørdag? Ting ligger i hvert fall til rette for et fantastisk oppgjør. Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har skutt seg inn. Neymar og Gareth Bale skal spille sitt første El Clásico. Gerardo Martino og Carlo Ancelotti møtes for første gang.

 

Det gledes.

En keepers virkelighet

Opp gjennom årene er det mange som har stilt seg spørsmålet; hvorfor i all verden velger noen å bli fotballkeeper? Én ting er jo at det finnes så mange andre alternativer; spiss, playmaker, indreløper, midtstopper, back, ving osv - den andre tingen er jo at det må være, sammen med jobben som fotballdommer, den mest utakknemlige oppgaven som finnes innenfor den fantastiske idretten som fotball jo er.

 

Jeg tar meg ofte i å tenke på at jeg som kommentator og studioekspert kanskje er litt for streng med keepere. Det har kanskje blitt litt for lett å legge skylden på mannen med hanskene. De er jo tross alt så spesielle vesener, har vi blitt fortalt i alle år. Og selv om keepere som Jorge Campos, Rene Higuita, Jens Lehmann, Germán Burgos, Carlos Roa, Frode Olsen og kanskje til og med Espen Johnsen på mange måter har bekreftet dette inntrykket, kan typer som Mario Balotelli, Guti, Alexi Lalas, Carlos Valderrama, Romelu Lukaka osv osv, både utligne inntrykket, og også ta ledelsen i "vesenfaktor".

 

I går så jeg fire kamper fra La Liga, og etter hvert som kampene og kvelden skred frem, fikk jeg et større og større behov for å føle sympati for enkelte av keeperne som var i aksjon. Og en keeper som ikke var i aksjon.

 

Tidligere i dag våget jeg påstanden på Twitter om at Willy Caballero er den keeperen i La Liga med høyest toppnivå. Argentineren har gjort flest redninger av alle i La Liga 2013/2014, og var i mine øyne den nest beste keeperen forrige sesong. Mot Barcelona i august gjorde han 10 kvalifiserte redninger, noe som inntil i går var sesongbeste av en keeper i La Liga. Inntil i går, der altså.

 

13 kvalifiserte redninger, den éne bedre og sykere enn den andre. Ángel Di María, Álvaro Morata (tre ganger), Cristiano Ronaldo (seks ganger), Isco, Marcelo og Jesé Rodríguez. I tillegg holdt han ytterligere tre skudd i fast grep, som i de offisielle statistikkene ikke blir talt forbi det ble vinket for offside i skuddøyeblikket.

Se video her.

 

Han hindret Cristiano Ronaldo i å score på "åpent mål", stoppet portugiseren i en én-mot-én-situasjon, reddet Álvaro Moratas heading i reneste "Schmeichel-positur", reddet frispark fra både CR7 og Ángel Di María, fikk fisket frem en lang høyrearm da Jesé Rodríguez tverrvendte og sendte ballen tilbake hvor den kom fra, og fikk tippet Marcelos kanon fra 20 meter til corner. Ikke bare reddet han alle skuddene - de ble enten holdt i fast grep, eller sendt bort fra farlig område.

 

Likevel blir Willy Caballero, av flere, stående igjen som en liten synder. "13 redninger? Hva hjelper det hvis han lar et innlegg som blir slått 40 meter fra mål, gå rett inn?" smalt det fra en Málaga-supporter i går. Heldigvis er ikke vedkommende representativ for den gemene hop. Håper jeg. Han har uansett rett i én ting. Willy Caballero lot faktisk et innlegg fra Ángel Di María gå rett i mål. Og man skal kunne forvente at en keeper av Willy Caballeros kaliber skal hindre et slikt innlegg fra å gå i mål. Poenget, og problemet, er dog at flere av redningene til Willy Caballero på andre tidspunkt i kampen var av typen som egentlig ikke skulle være mulig å redde. En keepers virkelighet.

 

Senere på kvelden røk Atlético Madrids fantastiske rekke på åtte strake seire. Espanyol vant 1-0 på Cornellà El-Prat etter scoring av? Ikke Sergio García.. Ikke Pizzi.. Ikke Manuel Lanzarote.. Det var faktisk ikke en Espanyol-spiller som scoret i det hele tatt..

 

Forrige sesong var Thibaut Courtois den beste keeperen i La Liga. Til nå denne sesongen har han vært minst like god. Praktredning etter praktredning, smultring i protokollen i fire kamper, og av flere og flere blir han nevnt som verdens største keepertalent. I ordenes rette forstand. Likevel ville skjebnen ha det til at belgieren ble den første Atlético Madrid-keeperen siden Germán Burgos som scoret selvmål. Og selvmålet var ikke av det utelukkende uheldige slaget, hvor en ball treffer stolpen og bakhodet før den ruller rolig over streken.

Det var et innlegg fra venstre som var godt slått mellom keeper og backlinje, med Sergio García og Pizzi stormende mot Atlético-målet, klare til å flikke ballen mot nettmaskene. Courtois tok noen få steg ut fra linjen for å gjøre målet mindre, satte seg ut i stjerneformasjon i påvente av avslutningen fra Sergio García. Problemet var bare at SG9, som ikke lenger har den gyldne hestehalen, ikke nådde ballen. I forlengelsen traff innlegget ytterst på tuppen av venstrefoten til Courtois, og på forunderlig vis endret ballen såpass retning at ballen trillet inn i lengste hjørne.

 

Se selvmålet her.

 

Muligheten til å overta tabelltoppen forsvant. Seiersrekken røk. Det første bortetapet på mange måneder var et faktum. Barcelona dro fra. Real Madrid tok innpå. "På grunn av Thibaut Courtois", skrev mange Atlético Madrid-supportere sent i går kveld. Forhåpentligvis har den nevnte gjengen nå fått en god natts søvn, som kanskje får dem til å innse at klubben neppe hadde ligget á poeng med Barcelona etter åtte serierunder om det ikke var for nettopp Courtois. Bortetapet hadde kommet for lenge siden. Real Madrid hadde allerede ligget foran på tabellen. En keepers virkelighet.

 

Iker Casillas og Diego López kjemper for andre gang i deres karriere om keeperplassen i Real Madrid. Forrige gang, mellom 2000 og 2007, var Iker Casillas et like klart førstevalg i Real Madrid som Manuel Neuer er det mellom stengene i Bayern München. Skru tiden frem seks år, og alt er fullstendig endevendt.

 

Diego López er inne i sin beste periode som keeper. Han er førstevalget i verdens største fotballklubb, og har aldri vært bedre enn hva han er nå - men likevel kommer han aldri til å få den fulle og hele anerkjennelse fra klubbens supportere. Iker Casillas er nemlig for populær, for stor, for viktig og for betydningsfull for for mange av klubbens supportere. Også et det jo et aldri så lite paradoks at Iker Casillas er i ferd med å sette ny personlig rekord i antall minutter uten baklengs i Real Madrid-trøya, i det som utvilsomt er hans tyngste og vanskeligste periode som fotballkeeper. Åtte minutter mot Juventus på onsdag er alt som trengs. To keeperes virkeligheter.

 

Til sist kan man ta turen nordøst til Barcelona. Víctor Valdés er inne i sin siste sesong som Barcelona-keeper - noe som stiller katalanerne overfor en utfordring de ikke har hatt siden 2002. De må ut på markedet for å hente klubbens nye førstekeeper (jeg tror forresten at det blir ter Stegen og/eller Reina). 11 år etter hans debut har 31-åringen bestemt seg for å prøve nye utfordringer ? og ifølge eget utsagn er avgjørelsen endelig og irreversibel. Likevel får Valdés de samme spørsmålene hver eneste gang han møter pressen.

 

Hvorfor?
Har du ombestemt deg?
Hva skal til for at du endrer mening?

Er det penger som er motivet?

 

Og selv om Víctor Valdés har vært Barcelonas førstekeeper i 12 sesonger, og har vært en del av det som er det mest suksessrike klubblaget gjennom historien, mener mange - meg selv inkludert - at han ikke har vært i nærheten av å få den anerkjennelsen han faktisk fortjener.

 

En keepers virkelighet.

Andrés Iniestas store dag, og RFEFs genistrek

(Albacete, mandag 14. oktober 2013):

 

- Jeg har gledet meg til denne kampen helt siden jeg fikk vite at den skulle spilles her. Det er veldig sterke følelser i sving om dagen, og jeg håper at det blir en kveld fylt med glede både for meg og folket i byen. Finnes det et bedre sted å kunne sikre VM-billetten enn nettopp her?

 

Spørsmålet er et av de hvor svaret sier seg selv. I hvert fall om man vet, eller nå får vite, at mannen som siteres er Andrés Iniesta - født og oppvokst i Albacete. Han eier aksjemajoriteten i Albacete Balompié som spiller på nivå tre i spansk fotball, og reddet klubben fra konkurs tidligere i år. Han eier og driver en vingård utenfor byen sammen med sin far, José Antonio. I "sentrum" av Fuentealbilla står en kopi av VM-pokalen som han var med på å vinne med Spania for tre år siden. Det står også en statue av Iniesta i den lille parken. 12 år bodde han i den lille byen en tre kvarters kjøretur fra Albacete, før skjebnen tok han til Barcelona og La Masia. Resten er historie.

 

Nå skal Andrés Iniesta tilbake til hjemregionen, og det pyntes til fest. 15. oktober er ringet rundt med rød markør i alle kalendere i Albacete - og de gleder seg alle sammen; kvinner som menn, unge som gamle, politikere som den vanlige mannen i gata.

 

Det samme skjedde for fire dager siden i Palma på Mallorca. I mars var det Gijón. For et drøyt år siden var det bittelille Pontevedra i Galicia. Málaga, Sevilla, Alicante, Logroño, Granada, Salamanca, Murcia, Mérida, A Coruña, Vila-Real, Santander, Huelva, Elche, Las Palmas, Oviedo, Madrid. 20 forskjellige byer og 22 forskjellige stadioner har fått besøk av det spanske landslaget siden mars 2007. Og det er ikke bare de spanske landslagsspillerne som kommer. Det er hele forbundet, og hele sirkuset det medfører.


 Jeg var selv til stede da Spania spilte mot England på Ramón Sánchez Pizjuán i Sevilla i mars 2008. Da hadde jeg kun hørt om fenomenet, men aldri opplevd det. Først av alt; Sevilla er en stor by. Større enn vår hovedstad. Det er vanskelig å få en hel by til å koke når det vrimler av alskens mennesker med forskjellige interesser, og en hel bråte turister som neppe reise til Sevilla éne og alene for å se på fotball. Likevel slo det meg hvor synlig det spanske fotballandslaget var i bybildet. På så godt som hvert eneste gatehjørne, lyktestolpe, statue, fontene etc var det en plakat, et flagg, et banner eller et reklameskilt - og budskapet var klinkende klart; sirkuset er i byen, kom og hils på oss.

 

Og hvilket sirkus det var. Den største parken i Sevilla, Parque de María Luisa (hvor Plaza de España ligger), var ikke lenger grønn. Det var rød og gul, pyntet i de spanske fargene. Det var fotballspill på fotballspill på fotballspill på fotballspill. Det var boder i alle bauger og kanter. Det var representanter fra alle de autonome regionenes fotballforbund, det var hundrevis av frivillige som delte ut informasjon, kampprogram og godteri, det var foredragsholdere som med stor iver og entusiasme fortalte om fotballforbundets verdier, holdninger og visjoner, presidenten i fotballforbundet (Ángel María Villar) gikk rundt og håndhilste på supportere, og i løpet av dagen (før landskampen) var ikke mindre enn elleve av spillerne innom for å signere autografer, vise triks og fortelle skuelystne, håpefulle og beundrende barn om hvordan de kunne bli like gode som dem.

 

Og dette var altså i mars 2008. På dette tidspunktet hadde det spanske landslaget kun så vidt begynt å vise hva de var gode for. De stod fortsatt uten en tittel på nesten 44 år. EM-gullet kom først fire måneder senere. Likevel gikk folk mann av huse i Sevilla.

 

Nå går folk mann av huse i Albacete.

 

Tradisjonen tro reiste landslaget med tog mandag formiddag, og utenfor stasjonen var det et leven uten like. Calle Vicente Aleixandre, Avenida Estación og Calle Federico García Lorca, de tre gatene som fører inn til og ut fra togstasjonen, var fullstappet av mennesker som ville gi sin varme velkomst til La Selección. Tradisjonen tro trente landslaget på kampstadion kvelden i forveien, og der er det ikke snakk om å stenge treningen. Der slippes alle inn gratis. Og tradisjonen tro var stadionet stappfullt. 17.500 mennesker på en landslagstrening kvelden før en hjemmekamp mot Georgia.

 

Hvorfor er det slik?

 

La oss ikke lure noen som helst. Først og fremst, som alltid, dreier det seg om politikk. Det er viktig for fotballpresidenten at hele landet står bak dem. Primært ønsker han at de autonome regionene, og dens ledere, skal stå bak ham som presidentkandidat, og sekundært ønsker han at det noe splittede landet i hvert fall skal kunne stå samlet bak noe; det spanske fotballandslaget.

 

Spania er delt inn i 17 autonome regioner. De siste seks årene har de vært innom 13 av dem. De fire som ikke er besøkt siden 2006 er Katalonia (selvforklarende), Baskerland (selvforklarende), Navarra (selvforklarende) og Aragón. Sistnevnte er eneste "normale" region som ikke har fått besøk av La Selección de siste seks årene, men de var der så sent som i 2003. Og de returnerer nok til La Romareda i Zaragoza om ikke så lenge.

 

Den andre åpenbare grunnen til at La Selección reiser Spania rundt for å spille landskamper er at de ikke har en nasjonalarena. Fotballforbundet eier ikke en egen stadion, slik som tilfellet er i Norge. Borgerkrig, Francos diktatur og Katalonia/Baskerlands "kamp" om frigjøring gjør sitt med nasjonalfølelsen, og det er vanskelig - om ikke umulig - å enes om hvor en eventuell slik stadion skal stå.

 

Den tredje grunnen, som er prisverdig og et eksempel til etterfølgelse, er fellesskapsfølelsen, som har sitt utspring i ønsket om å samle nasjonen bak ett felles symbol på glede og samhold. Derfor spilte La Selección sin første kamp på hjemlig jord etter EM-gullet i 2012 foran kun 12.000 tilskuere på bortgjemte og lite glamorøse Estadio Municipal de Pasarón i Pontevedra. Derfor spilte La Selección sin første kamp på hjemlig jord etter VM-gullet i 2010 foran kun 17.500 tilskuere på Estadio Helmántico i Salamanca. Derfor spiller Spania sin avgjørende kamp i VM-kvalifiseringen til Brasil-VM foran kun 17.500 tilskuere på Carlos Belmonte midt i "Don Quijote"-land i Albacete.

 

Sent i går kveld hørte jeg på et radioprogram om spansk fotball. Der snakket de med en ni år gammel gutt som var født og oppvokst i nettopp Fuentealbilla. Han snakket varmt om julikvelden for tre år siden. Han husket det som om det var i går. Fortalte i detaljer om scoringen, foranledningen, feiringen, dagene etterpå, forventingene i forkant, alt. Det var hans beste minne i livet - frem til i går. Da fikk han nemlig se Andrés Iniesta i levende live for alle første gang. Ikke nok med det. Han fikk også en autograf, et bilde og et skjerf. Og ikke minst; en billett til Spania - Georgia. Man kunne se smilet på gutten bare ved å høre ordene hans.

 

Nevnte jeg forresten at Spania aldri, ALDRI, har tapt en VM-kvalifiseringskamp på hjemmebane? Og at de ikke har tapt noen av sine 29 siste hjemmekamper (26-3-0) siden 0-1 mot Romania i november 2006 (den kampen ble spilt i Cádiz - ny by på listen!)? Det er to statistikker hvor den ene overgår den andre på skalaen, og det blir enda mer imponerende når man altså fjerner flere av elementene som trekkes frem under fanen "hjemmebanefordel".

 

Det spanske fotballforbundet har gjort mye feil. Og gjør det fortsatt. Men én ting skal de ha. Måten de bringer det spanske fotballandslaget til folket, eventuelt bringer folket til det spanske fotballandslaget, det er beundringsverdig. Imponerende. Inkluderende. Samlende.

 

Et eksempel til etterfølgelse.

 

Og i kveld er det ingen som er stoltere enn Don Andrés Iniesta. Tårer vil felles. Så mye betyr det. Så vakkert er det. Byen og regionens store sønn tar med seg sine venner og kolleger til fest, og sikrer trolig poengene som gjør at Spania får muligheten til å forsvare VM-gullet, som de vant grunnet Andrés Iniestas matchvinnerscoring, i nettopp Albacete.

 

Hvis ikke dét er vakkert, da vet ikke jeg..



Dyrt sjansespill

"Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves", heter det i et gammelt ordtak. Eller som min kjære mor sa til meg da jeg spiste av sjokoladedeigen før den var ferdig; "den er ikke så god nå som den kommer til å bli".

Det er litt de samme tankene jeg, og mange andre, sitter med når det gjelder Gareth Bale i Real Madrid. Etter et overgangshysteri sommeren gjennom, nesten uten like, satt Los Blancos igjen med verdens (nest?) dyreste fotballspiller gjennom tidene. Overgangen ble bekreftet søndag 1. september, og en drøy måned senere har waliseren kun spilt 132 av 540 minutter fotball for hovedstadsklubben.

 

Når Real Madrid kjøper en "galactico" medfører det ikke bare et enormt sportslig press. Til tider kan det være vel så tøft å innfri de voldsomme forventningene utenfor banen. Sponsorene skulle ha sitt, pressen skulle ha sitt, presidenten skulle ha sitt, lagkameratene skulle ha sitt. Alle ville ha en bit av Gareth Bale. De riktige ordene skulle sies, de riktige følelsene skulle vises, de riktige og viktige valgene skulles tas. Det finnes ingen fotballspiller som ikke vil la seg påvirke av en slik prosess og rundgang av og med følelser.

 

Kort tid etter presentasjonen som ny Real Madrid-spiller på Santiago Bernabéu, gikk turen videre til landslagssamling med Wales. Der var det en ny pressedelegasjon som hadde sine ønsker, krav, tidsfrister og irritasjonsmomenter, og gjennom hele denne perioden var det kanskje litt lett å glemme at Gareth Bale ikke hadde spilt en eneste fotballkamp siden 19. mai. Overgangssagaen hadde gjort sitt til at han ikke hadde fått en ordentlig sesongoppkjøring heller. Han hadde ikke fått trent en eneste gang med Real Madrid. Flyten var borte, formen var langt fra optimal - de aller fleste hadde fått betegnelsen/stempelet "skadet", eventuelt "ute av form". Gareth Bale derimot, han kostet ?100M og måtte være bedre enn Cristiano Ronaldo fra dag én.

 

Fredag 6. september sitter Gareth Bale på benken borte mot Makedonia. Tirsdag 10. september får han en drøy halvtime som innbytter hjemme mot Serbia. På stillingen 0-3. Onsdag 11. september er han tilbake i Madrid. Torsdag 12. september trener han for første gang sammen med resten av Real Madrid-stallen, men deltar kun på deler av treningen. Fredag 13. september har han sin andre trening med Real Madrid, men er fortsatt ikke med på alle øvelser. Lørdag 14. september starter han borte mot Villarreal, og blir tatt av etter en drøy time.

 

I retrospekt; den kampen skulle Gareth Bale aldri i verden ha spilt. Halvannen trening med sine nye lagkamerater, og kun en drøy halvtime på banen de siste fire månedene. Det var alt Gareth Bale kunne slå i bordet med før han plutselig skulle begynne å forsvare en prislapp på ?100M på bortebane mot et lag som hadde vunnet sine tre første kamper for sesongen, og har en intensitet i spillet sitt som få andre spanske lag kan matche. Jeg vet at Gareth Bale scoret et mål som til slutt ga Real Madrid ett poeng i den kampen, men jeg vet også at han bidro med null og niks annet i kampen. Tre dager senere satt han på benken borte mot Galatasaray, og fikk en knapp halvtime som innbytter da de tre poengene allerede var sikret. Denne kampen skulle Gareth Bale heller ikke ha spilt.

 

Fire dager lenger frem i tid, og Gareth Bale skal for første gang starte på Santiago Bernabéu. Startplass, innbytter, startplass. Tre kamper i løpet av en uke for en spiller som er ute av form, både fysisk og psykisk. I løpet av denne perioden var han også innom spesialøvelser, ekstratreninger og fysioterapi, for ikke å glemme spanskkurs, boligkjøp og utenomsportslige arrangementer i klubbregi.

 

Klokken 11.05 kommer startoppstillingen til Real Madrids hjemmekamp mot Getafe. Gareth Bale spiller. Klokken 11.45 kommer kontrabeskjeden. Gareth Bale er skadet, Isco starter i stedet.

 

Etter kampen ble det bekreftet at Bale kjente ubehag i venstre lår, og at man ikke ønsket å risikere noe. Dagen etter ble det bekreftet av Real Madrids medisinske apparat at Bale hadde en overbelastning i låret, og at kampen mot Elche kom for tidlig. Det skulle dog ikke være noe problem for waliseren å rekke kampen mot Atlético Madrid om fem dager. El Derbi Madrileño. For viktig til at Bale kunne stå over grunnet smårusk. Dagene gikk, Bale trente mer og mer, og lørdagen kom. Bale var ikke å se i lagoppstillingen, men tok plass på benken. Ved halvtid kom han inn, og bidro med et skudd fra kanten av 16-meteren som gikk rett på keeper. Grovt sett, var det alt.

 

Dagen etter kom et nytt kommuniké fra Real Madrid; "Gareth Bale har ikke trent i dag grunnet ubehag i venstre lår". En ny dag, og en ny pressemelding: "Etter dagens tester er det bekreftet at Gareth Bale lider av muskelspasmer i venstre lår, og må hvile den kommende tiden". Søker man på "Gareth Bale" og "Parte Médico" på realmadrid.com, får man allerede fire treff.  Det er fire for mye.

 

Med fare for å virke etterpåklok, for det er jeg jo i og for seg når jeg skriver dette med fasit i hånd - Gareth Bale skulle ikke ha spilt mot Villarreal. Eller mot Galatasaray. Eller mot Getafe. Eller mot Elche. Sannsynligvis ikke mot Atlético Madrid heller. Kanskje burde debuten hans ha kommet først i går. Real Madrid gjorde dog et valg i uken inn mot Villarreal-kampen, og tok sjansen på at det skulle gå bra. Det er et valg som til nå har kostet dem dyrt, og trolig vil koste dem enda mer i tiden som kommer.

 

Jeg husker vagt tilbake til sommeren og høsten 2002. Da var jeg 15 år, og fullstendig Ronaldo-frelst. Jeg hadde Inter-drakt med "Ronaldo 9" bakpå, og var egentlig ganske fornøyd med at brasilianeren meldte overgang til Real Madrid og ligaen jeg fulgte enda mer med på enn Serie A, La Liga. Jeg husker derimot ganske sterkt at jeg synes det var veldig irriterende at det tok så lang tid før Ronaldo fikk sin Real Madrid-debut. Den kom ikke før noen dager ut i oktober. Brasilianeren var ikke i god nok form da han ankom Santiago Bernabéu, så Real Madrid var først tvunget til å la ham stå over kamper og treninger - før de valgte å la ham bli matchet forsiktig. Resten er historie.

 

Man skal ikke mer enn ett år tilbake i tid for å finne en lignende situasjon. Luka Modric var heller ikke i tipp topp fysisk stand da han gikk fra Tottenham til Real Madrid. Hva gjorde Los Blancos da? De matchet han forsiktig. Mot Barcelona, Granada, Sevilla, Manchester City, Rayo Vallecano og Deportivo La Coruña ble det til sammen 246 av 540 mulige minutter. Riktignok tok det enda litt mer tid før kroaten virkelig slo gjennom, men resten er fortsatt historie.

 

Neymar i Barcelona er et annet eksempel. Kravene var mange, spørsmålene var krasse, og stemmene var hevet da brasilianeren ikke figurerte i startoppstillingene i august og tidlig september. "Starter ikke Neymar i dag heller"?! "Har Barcelona kjøpt katta i sekken"?! "Visste ikke Neymar hva han gikk til"?! Barcelona valgte å skåne/spare Neymar fremfor å kaste han til ulvene umiddelbart, og har allerede begynt å få betalt. Og de kommer til å få enda mer betalt i løpet av høsten.

 

Andre eksempler fra denne sesongen: Toby Alderweireld og Josuha Guilavougi har ennå ikke debutert for Atlético Madrid. Jhon Córdoba har knapt fått spille for Espanyol. Nery Castillo debuterte for Rayo Vallecano først forrige helg. Sebastián Cristóforo blir matchet forsiktig i Sevilla, og Gabriel Paulista har ikke debutert for Villarreal.

 

Real Madrid gjør ekstremt mye riktig, og har ekstremt kompetente mennesker i alle tenkelige og utenkelige posisjoner og roller i klubben - både små og store. Men når det kommer til håndteringen av Gareth Bale og hans fysiske tilstand den første drøye måneden i klubben, står det nesten til terningkast 1. Iveren og ønsket om å se han i aksjon i kongehvitt så tidlig som mulig overskygget logikken og fornuften, og den prisen må Real Madrid betale nå.

 

I utgangspunktet skal Bale nå hvile de neste 15 dagene, og gjennomføre et spesielt, tilrettelagt treningsprogram for å komme i form - både mentalt og fysisk. Syv personer er satt i sving for å jobbe med Bale på Valdebebas (Real Madrids treningsanlegg) når resten av Real Madrid-troppen drar på landslagssamling på søndag.

 

At det walisiske forbundet nå står på barrikadene og mener at Bale likevel skal dra til Wales for å delta på landslagssamling, håper jeg at Real Madrid får avfeid fortere enn noen kan stave Cardiff på walisisk.

 

For vi vil jo alle se Gareth Bale i aksjon - frisk, rask og blid - om enn bare for å se hva han er god for i La Liga, for Real Madrid.

 

Den som venter på noe godt, venter nemlig ikke forgjeves.