hits

oktober 2014

Dette har ikke skjedd på ni år!

To poeng skiller fem lag i toppen av La Liga, Cristiano Ronaldo setter nye rekorder, Mandzukic begynner å ligne på Diego Costa, og Sevilla satte nye klubbrekorder. Dette var serierunde 9.


Barcelona tapte for første gang i serien denne sesongen, mens Real Madrid-toger fosser videre på en skinnegang så rett og så velbygget at det er vanskelig å se at det skal føre til et annet sted enn der hvor seriegullet står i horisonten. Slik er det lett å tenke etter at Real Madrid imponerte og vant klart, og fortjent, i El Clásico på lørdag. Og derfor er det også lett å glemme at de faktisk ligger ett poeng bak katalanerne. Ikke foran. Bak. Barcelona 22, Real Madrid 21. Det er faktisk et annet lag som ligger foran Real Madrid også. Og det er Sevilla. Som har tatt flere poeng enn alle andre lag siden mars. Og vi skal selvsagt ikke glemme regjerende seriemester Atlético Madrid som har 20 poeng. Og Valencia har også gjort seg fortjent til å være med på leken med sine 20 poeng. Og og og. Det er så masse å prate om!

 

Cristiano Ronaldo fortsetter å smadre rekorder. For første gang i karrieren har han scoret i 11 strake kamper. Atlético Madrid, Basel, Deportivo La Coruña, Elche, Villarreal, Ludogorets, Athletic Club, Levante, Liverpool og Barcelona har alle forsøkt å stoppe ham uten å lykkes. Cristiano Ronaldo har scoret 16 mål på åtte seriekamper. Cristiano Ronaldo har scoret i de 22 siste kampene hvor han har spilt 90 minutter. Cristiano Ronaldo har scoret i 15 strake hjemmekamper i La Liga. Cristiano Ronaldo har scoret 193 seriemål på 173 kamper. Cristiano Ronaldo er i sitt livs form, og er akkurat nå verdens beste fotballspiller.

 


Men det er også andre som fortjener sin hyllest etter denne serierunden. Joaquín Larrivey har scoret i samtlige fem hjemmekamper denne sesongen, og skal sammen med Nolito har sin store del av æren for at Celta Vigo per nå er Spanias sjette beste lag. Sergio García viste nok en gang hvor viktig han er for Espanyol, men denne gang uten å vise noe som helst. Mannen med uten den gyldne hestehalen stod over hjemmekampen mot Deportivo La Coruña grunnet skade, og Espanyol noterte seg dermed for sin 21. strake kamp uten seier uten sin kaptein. Mario Mandzukic begynner så smått å vise seg som en Diego Costa-erstatter, både på godt og vondt. Søndag kveld ble han matchvinner mot Getafe, fikk gult kort for å dytte Juan Rodríguez i bakken, ble dratt til i trynet av Alexis Ruano som fikk det røde kortet, og ble tråkket på leggen av Juan Rodríguez mens han lå nede etter nevnte smell. Kalte man Diego Costa for Caosta, er det på tide å legge til Mandsjukic i ordlisten fremover.

 

Ellers maktet Athletic Club omsider å vinne en fotballkamp, og klarte dermed såvidt det var å unngå historiske overskrifter; 10 kamper på rad uten å vinne har aldri før skjedd i klubbens historie. Denne gangen stanset de på ni, takket være Xabier Etxeita. Det skal likevel ikke utelukkes at et baskerlag meget snart når et tosifret antall kamper uten å vinne. Real Sociedad har nå kommet opp i seks strake kamper uten seier, men de kom forholdsvis nærme mot Córdoba lørdag kveld. De ble dog frarøvet tre poeng av Xisco Jiménez, som scoret utligningsmålet med hånda - en hånd som meget vel kan vise seg å være hånden som dytter Real Sociedad-trener Jagoba Arrasate utfor stupet.

 

Ellers klarer jeg ikke helt å slippe taket rundt Sevilla. Søndag kveld lå de under mot Villarreal når kampuret rundt 87 minutter. Likevel maktet de å vinne. Kampen i seg selv var ikke spesielt imponerende av Los Nervionenses, men de vant likevel. Igjen. Det var den første seieren de sikret etter en straffe på overtid siden 2008, det var første gang noensinne de maktet å snu underlege til seier på et så sent stadie av kampen, og det sikret dem deres beste sesongstart noensinne. 7-1-1 etter ni serierunder er meget imponerende, og poengtapene har kommet mot Valencia og Atlético Madrid.

 

To poeng er altså det lille som skiller de fem topplagene i La Liga etter en fjerdedel av sesongen er unnagjort. Barcelona 22 (1), Sevilla 22 (2), Real Madrid 21 (2), Valencia 21 (2), Atlético Madrid 20 (3). Tallene i parantes er antall kamper de har hatt mot topp 5-motstand denne sesongen. Det forteller egentlig bare at det er enda jevnere enn hva øyet kan se. Det er første gang siden 2005/2006 at det skiller så få poeng mellom så mange lag etter ni serierunder. Osasuna 18, Getafe 17, Barcelona 16, Celta Vigo 16, Real Madrid 16 var realiteten da. Til slutt vant Barcelona serien med 12 poeng. Jeg har en følelse av at det ikke skjer i 2014/2015.

 

Rundens statistiske snacks, takket være @pedritonumeros; Valencia-Elche endte 3-1, alle scoringene kom etter corner, og kampen er således den første i det 21. århundret med fire scoringer som ble scoret som følge av en corner.

 

Celta Vigo-Levante 3-0 (Larrivey 2, Álex López), Almería-Athletic Club 0-1 (Etxeita), Real Madrid-Barcelona 3-1 (Cristiano, Pepe, Benzema-Neymar), Valencia-Elche 3-1 (Mustafi, Parejo, selvmål-Jonathas), Córdoba-Real Sociedad 1-1 (Xisco-Íñigo Martínez), Eibar-Granada 1-1 (Bóveda-Nyom), Málaga-Rayo Vallecano 4-0 (Samuel García, Sergi Darder, Juanmi, Amrabat), Espanyol-Deportivo La Coruña 0-0, Sevilla-Villarreal 2-1 (Denis Suárez, Bacca-Vietto), Getafe-Atlético Madrid 0-1 (Mandzukic).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 16, Neymar (Barcelona) 9, Lionel Messi (Barcelona) 7, Carlos Bacca (Sevilla) 7, Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 6, Nolito (Celta Vigo) 5, Gareth Bale (Real Madrid) 4, Paco Alcácer (Valencia) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4, Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 4, Christian Stuani (Espanyol) 4, Karim Benzema (Real Madrid) 4.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 8, Koke (Atlético Madrid) 5, Toni Kroos (Real Madrid) 5, Paco Alcácer (Valencia) 4, Nolito (Celta Vigo) 4, Isco (Real Madrid) 4, James Rodríguez (Real Madrid) 4.

 

Denne midtuken er bemerkelsesverdig rolig i Spania, men to kamper er det likevel onsdag kveld. Real Madrid og Sevilla tyvstarter Copa del Reys 16-delsfinale borte mot henholdsvis UE Cornellà og Sabadell, mens La Liga er tilbake igjen fredag kveld. Lørdag kjører C More studiosending fra 17.50-22.15 med Atlético Madrid-Córdoba og Barcelona-Celta Vigo, mens en annen godbit er Athletic Club-Sevilla søndag formiddag. Glem heller ikke en av de mest sjarmerende klubbkampene i europeisk fotball mandag kveld; Rayo Vallecano mot Eibar.

Hva er El Clásico?

El Clásico er for en fotballspiller det Champs-Elysees er for en syklist, det Superbowl er for en quarterback, det Stanley Cup er for en hockeyspiller.

 

El Clásico er barndomsflammen som flytter inn i leiligheten ved siden av og ber deg over på middag.

El Clásico er brevet som ligger i postkassen og forteller deg at du har fått studieplassen du søkte på.

El Clásico er bilisten som stopper og hjelper deg når du har fått motorstopp på Hardangervidda i 20 kalde.

El Clásico er premien som står og venter på deg i målområdet.

El Clásico er som å komme hjem etter et langt sykehusopphold.

El Clásico er en oase av tanker og følelser, som til slutt ender med et vitnemål fullt av 6'ere.

 

For laget som vinner, der altså.

 


For laget som taper er El Clásico magesjauen som forhindrer deg i å bli med på heisatur til Syden. 

El Clásico er de siste skrittene du tar før du møter på kontoret til sjefen for å bli permittert.

El Clásico er den laaaaaaaaaaaaaaaange bilturen med svigers.

El Clásico er tannlegetimen med rotfylling, boring, sementering og hakking.

El Clásico er regning, faktura, inkasso, gjeld og verdens lengste KID-nummer på en og samme tid.

 


El Clásico er stedet hvor over 85.000 mennesker skal leve ut hele følelsesregisteret i løpet av 90 minutter. Nervøsiteten, kvalmen, sommerfuglene, forventingene, fortvilelsen, euforien, smerten, ventingen, utålmodigheten.

El Clásico er anledningen hvor adrenalinet til de 22 involverte er enda mer intens, hvor pulsen er enda litt høyere, hvor hjertet slår enda litt hardere, hvor ønsket er enda sterkere.

 

Ønsket om å klå sin største rival.

Ønsket om å ta et langt steg mot seriegull.

Ønsket om å gi fansen lov til å gå fra stadion med hodet høyt hevet, med brystet frem og med rakk rygg - og beholde den goliatske holdningen i fem måneder frem til neste gang disse to gigantene møter hverandre.

 

227 ganger tidligere har Real Madrid og Barcelona møtt hverandre. Det har blitt scoret 752 mål. Ingen har scoret flere mål i El Clásico enn Lionel Messi. Over 9000 spillere har kamper i La Liga gjennom historien. Ingen har et høyere målsnitt enn Cristiano Ronaldo. Det har blitt gjennomført millioner av overganger, leieavtaler og kontraktsinngåelser. Ingen har kostet mer enn Gareth Bale. Brasil er fotballhistoriens mest suksessrike landslag. Ingen har scoret flere landslagsmål som 22-åring enn Neymar. 33 spillere har spilt for begge klubbene gjennom historien. Ingen har scoret flere mot mål sin tidligere klubb i El Clásico enn Luis Enrique.

 

Forrige El Clásico var i Copa del Rey-finalen på Mestalla i april. Da vant Real Madrid 2-1.

 


Forrige El Clásico i seriesammenheng ble spilt i Madrid i mars. Da vant Barcelona 4-3.

 

Siden den gang har Real Madrid hentet toppscoreren fra VM, mens Barcelona har hentet toppscoreren fra forrige sesong i Premier League. James Rodríguez og Luis Suárez er siste tilskudd på en enorm stjerneliste, og da skal vi heller ikke glemme Toni Kroos og Ivan Rakitic.

 

Men la oss stoppe opp litt ved Luis Suárez. Som har vært i karantene, nesten i fengsel, stengt ute fra fotball i fire måneder. Med kun ett mål for å øyet. Å returnere med hodet høyt hevet. Å returnere med et smell. Å returnere med brask og bram. Og for en av verdens beste og mest omtalte fotballspillere finnes det ikke en bedre og mer passende anledning til å hilse på sitt nye publikum og sin nye opposisjon, enn i El Clásico, i episenteret av Spania, i løvens hule på Chamartín, i verdens største og beste klubbkamp.

 

Real Madrid har nettopp vunnet 3-0 mot Liverpool på Anfield. De ankommer Santiago Bernabéu på lørdag med 8-0-0 og 35-5 i målforskjell. Barcelona vant 3-1 mot Ajax i går i det som var den femte kampen på rad hvor både Neymar og Messi fant veien til nettmaskene. La Liga topper de etter åtte serierunder, attpåtil uten å slippe inn mål.

 

Det sies at gammel kjærlighet og gamle branner lett blusser opp igjen.

Vel, på lørdag blir det fyr i teltet.

 

C More Fotball sender fra klokken 17.30.

De to første krigerne har falt

Å være fotballtrener er en av de beste, mest givende og mest utfordrende jobbene man kan ha. Men det er også en av de vanskeligste. Serierunde 8 ble kroken på døra for Albert Ferrer og José Luis Mendilibar.


Det begynte å murre på Nuevo Arcángel allerede i pausen. Córdoba-fansen har fått mye ros og anerkjennelse av den spanske fotballsfæren for støtten og stemningen de har skapt i klubbens La Liga-comeback, men etter å ha sett laget ligge under med 0-2 til pause mot Málaga, satte mange seg ned og tok situasjonen innover seg. Det ble mer buing, flere mishagsytringer, flere skjellsord og en litt mer hostil stemning.

 

Da kampen var ferdig hadde ikke stillingen eller holdning endret seg, og da gjorde Córdoba-styret som de fleste andre fotballstyrer pleier å gjøre; de trakk forhastede konklusjoner, kalte inn til styremøte, og fant ut at den beste løsningen var å la trener Albert Ferrer gå. Den samme Albert Ferrer som i midten av februar overtok et Córdoba-lag som lå nærmere nedrykk enn opprykk, og som likevel tok Los Califas tilbake til La Liga etter 42 års fravær. Etter fire uavgjorte kamper, og fire tap mot Real Madrid, Valencia, Sevilla og Málaga. Fotballen er brutal.

 

Noen ganger er det derimot ikke automatisk feil å la en trener gå etter åtte serierunder. Córdoba hadde ingen forventninger, mange nye spillere, 42 års ventetid og greie spillemessige prestasjoner. Levante har derimot reelle håp om å holde plassen for femte sesong på rad, mesteparten av stammen i laget intakt etter sommerens overganger, og forferdelige spillemessige prestasjoner.

 

José Luis Mendilibar fikk sparken som Athletic Club-trener i oktober 2005 etter 1-3-6 på de 10 første kampene. Han fikk sparken som Valladolid-trener i februar 2010 etter én seier på de tolv siste kampene. Han fikk sparken som Osasuna-trener i september 2013 etter tre tap på tre kamper, og han fikk i går sparken som Levante-trener etter 1-2-5 og 4-20 i målforskjell på åtte kamper.

 

Sent mandag kveld begynte også en tredje fanskare å rope etter trenerens avgang. Eller, la meg presisere. Fanskaren ropte høyere enn noen gang. "Jagoba dimisión" og "Jagoba vete ya" hadde allerede gitt god gjenklang mellom de to toppene som ser ut som inngangsportalen til San Sebastián om man kommer sjøveien. Real Sociedad-fansen var lei. 1-0 ble snudd til 1-2 av Getafe. Fem poeng på åtte seriekamper. Eliminering fra Europa League mot den russiske middelmådigheten Krasnodar. Rubén Pardo på benken. Gorka Elustondo på banen. Intet engasjement. Ingen følelser. Ingenting av noe som helst. Real Sociedad-president Jokin Aperribay ser ut til å gjøre akkurat det samme. Absolutt ingenting.

 

Ellers kunne den åttende serierunden by på den tredje overtidsseieren i løpet av seks kamper mellom Rayo Vallecano og Granada. Alle til Rayo Vallecano. Alle med 1-0. Raúl Tamudo, Roberto Trashorras og Manucho. Den bød på en ny Cristiano Ronaldo-rekord, da han etter to scoringer mot Levante ble den første spilleren i La Liga-historien med 15 scoringer etter åtte serierunder. Og portugiseren har kun spilt syv av kampene. Hei, Liverpool. Hei, El Clásico.

 

Den åttende serierunden bød på en ny bekreftelse om at Nolito bør være landslagsmateriale for Spania. Fem scoringer og fire målgivende pasninger på åtte kamper for Celta Vigo er klasse. Ren og skjær klasse. Den bød på et nytt bevis på at man aldri kan senke guarden mot Barcelona når Messi og Neymar er i form. Og det er de nå. For andre serierunde på rad scoret de hver sitt mål med to minutters mellomrom. Hei, Real Madrid. Hei, El Clásico.

 

Den åttende serierunden bød på en kunstscoring av Samuel García for Málaga mot Córdoba, den bød på den første kampen hvor det ikke ble delt ut kort (Atlético-Espanyol), den bød på en forlengelse av Sevillas monsterrekke (50 poeng på de 22 siste seriekampene betyr at Unai Emery & co har plukket flest poeng av samtlige lag i nevnte tidsperiode), og den bød på scoring nummer 99 og 100 for Ikechukwu Uche i spansk fotball etter ankomsten til Racing Ferrol i 2002.

 

Og som vanlig beviser Atlético Madrid hvorfor de lever opp til sitt gamle navn; Atlético Aviación. Tiago Mendes headet inn 1-0 mot Espanyol. José María Giménez headet nesten inn 2-0 mot Espanyol - bare stoppet av lagkamerat Mario Suárez som stjal scoringen på mållinjen med venstrefoten. Never change a winning formula!

 

Granada-Rayo Vallecano 0-1 (Manucho), Levante-Real Madrid 0-5 (Cristiano 2, Chicharito, James Rodríguez, Isco), Athletic Club-Celta Vigo 1-1 (Aduriz-Nolito), Barcelona-Eibar 3-0 (Xavi, Neymar, Messi), Córdoba-Málaga 0-2 (Samuel García, Amrabat), Atlético Madrid-Espanyol 2-0 (Tiago Mendes, Mario Suárez), Deportivo La Coruña-Valencia 3-0 (selvmål, Lucas Pérez, Toché), Elche-Sevilla 0-2 (Bacca, Gameiro), Villarreal-Almería 2-0 (Uche 2), Real Sociedad-Getafe 1-2 (Hervías-Yoda 2).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 15, Neymar (Barcelona) 8, Lionel Messi (Barcelona) 7, Carlos Bacca (Sevilla) 6, Nolito (Celta Vigo) 5, Gareth Bale (Real Madrid) 4, Paco Alcácer (Valencia) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4, Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 4, Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 4, Christian Stuani (Espanyol) 4.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 8, Koke (Atlético Madrid) 5, Paco Alcácer (Valencia) 4, Nolito (Celta Vigo) 4, Isco (Real Madrid) 4, Toni Kroos (Real Madrid) 4.

 

I kveld skal Barcelona få besøk av Ajax, mens Athletic Club spiller på bortebane mot Porto. Midtukens godbit spilles derimot i morgen kveld med Liverpool-Real Madrid, og samtidig skal Atlético Madrid få besøk av Åge Hareide og Malmø. Torsdag er det Sevilla og Villarreals tur mot henholdsvis Standard Liege og Zürich i Europa League, før det braker løs i La Liga igjen med niende serierunde fredag kveld. Og på lørdag. Da. Da er det El Clásico.

 

Behøver jeg si mer? Nei.

Lucas Pérez' revansjetokt

Rúa Manuel Murguía er gaten som går langs hovedtribunedelen av Riazor i A Coruña. Kamerasiden, om du vil. Er du uheldig og har litt for stor fart inn i rundkjøringen i enden av gata er det gode muligheter for at du, og bilen du sitter i, havner i Atlanterhavet. Rúa Manuel Murguía er gaten som fylles av Deportivo La Coruña-supportere i forkant av hjemmekampene, hvor spillerbussen ankommer cirka to timer før avspark. Like før klokken 15.00 på søndag ankom Deportivo-spillerne stadion, og de tuslet ut av bussen og inn i garderoben. Alle mann. Haris Medunjanin. Álex Bergantiños. Isaac Cuenca. Alle sammen. Bortsett fra én.

 

Lucas Pérez gikk i stedet bort til menneskemengden, og ga en klem til tre mennesker i Deportivo-drakt. Moren, bestemoren og bestefaren. De tre viktigste personene i livet hans, og ledsagerne de mange andre gangene han hadde vært på Riazor.

 

Lucas Pérez Martínez er født i september 1988 i A Coruña. Som ung gutt gikk han rundt med de samme drømmene som alle andre unge lovende i nordre Galicia, og Lucas Pérez var faktisk en av dem med de beste kortene på hånda. Hans første lokale klubb var Victoria FC fra Santa Lucía i A Coruña (1 kilometer unna Riazor), hans andre lokale klubb var Atlético Arteixo (13 kilometer unna Riazor), neste ungdomsopphold ble i Deportivo Alavés (600 kilometer unna Riazor), før han returnerte til A Coruña og Montañeros CF (2 kilometer unna Riazor), og deretter SD Órdenes (47 kilometer unna Riazor). Mange klubbytter, men telefonen fra favorittlaget kom aldri.

- Det er ikke lett for en spiller fra Galicia å slå gjennom i Galicia. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg er ikke den første som forlater byen uten å ha fått muligheten til å vise meg frem for Deportivo, sa en da 19 år gammel Lucas Pérez til Depor Sport i 2007.

 

Lucas hadde tatt turen til Riazor mange ganger. Så godt som annenhver helg i hver eneste sesong fra midten av 90-tallet til et godt stykke ut på 2000-tallet. Han var der da seriegullet ble sikret mot Espanyol i 2000. Han var der da Miroslav Djukic brant straffesparket mot Valencia i 1994, da seriegullet glapp i siste serierunde. Han var der da Milan ble grisebanket og eliminert av Champions League i 2004. Han var der også da favorittlaget ble sendt til Segunda División av Valencia i mai 2011. De to verste minnene var altså mot Valencia.

 

Derfor var det ikke så veldig rart at 22-åringen hadde sin egen lille revansjetokt da nettopp Valencia kom på besøk denne søndagen. Et par dager i forveien hadde han fått beskjeden han hadde ventet på fra trener Víctor Fernández. Han skulle starte kampen. Han skulle endelig få debuten sin. Og den kom på Riazor. Mot Valencia. Perfekt.

 

Men veien dit har vært lang. Som 19-åring var han jaktet av mange klubber, deriblant Celta Vigo, Ponferradina, Racing Ferrol og Compostela. Alle i nabolaget, om man ser litt stort på det. Men ikke Deportivo. Lucas valgte i stedet å forlate mor og besteforeldre, og satte kursen mot hovedstaden og B-laget til Atlético Madrid. A-laget fikk han derimot aldri forsøke seg for, men angriperen ga ikke opp. Turen gikk videre til Rayo Vallecano i 2009. På B-laget utmerket han seg umiddelbart, og etter 25 mål på 44 kamper ble han tatt opp i A-stallen. Det gikk likevel ikke bra for Lucás, for akkurat i dét han var i ferd med å etablere seg for de røde og hvite fra hovedstaden, kom kreditorene og banket på døra. Rayo Vallecano ble satt under administrasjon, og Lucas Pérez ble en av de skadelidende.

 

Lucas gikk dermed inn i 2011 uten arbeidsgiver. Uten arbeid. Uten sine nærmeste støttespillere. Uten håp. Så ringte telefonen. Det var agenten.

- Hei. Jeg har pratet med en utenlandsk klubb. De vil signere deg. Nå. Kan du bli med på flyet til Lviv i morgen?
- Lviv?
- Ja. De tilbyr ikke så mye penger, men det er det eneste vi har per nå. Det er ikke så mange dager igjen av overgangsvinduet. Det kan bli spennende.
- Eh, ok... Når går flyet?
- 11.45. Jeg kan plukke deg opp med en taxi rundt halv ti.
- Greit. Hva var det du sa de het igjen?

- Lviv.

Lucas ble sittende og fundere litt. Han hadde tatt sjansen på å flytte fra A Coruña til Madrid. Det hadde ikke gått så veldig bra. Skulle han risikere alt på nytt? Dette kunne være siste mulighet. Siste tog. Siste stasjon.

Opp med PC-en. Åpne Firefox. google.es. Lviv. Lucas rynker på nesen. Ukraina?!

3353 kilometer unna Riazor. Lucas innser at drømmen om å få spille på Riazor svinner hen. Men han må ta denne sjansen. Den som intet våger, intet vinner. Å leve uten en ordentlig far hadde gjort ham mental sterk. Et år eller to i Ukraina skulle han klare.

 

Det ble to og et halvt år til slutt, men begynnelsen var tung. Veldig tung. Først i juli scoret han sitt første mål. 2011/2012 ble derimot en stor opptur for ham rent personlig, og han sørget for, nesten på egenhånd, at Karpaty Lviv ikke rykket ned til nivå to. 2012/2013 startet enda bedre, og etter åtte mål på 17 kamper ble han leid ut til toppklubben Dinamo Kiev i januar 2013. På samme tidspunkt var Deportivo La Coruña tabelljumbo i La Liga etter 21 serierunder. Lån ut sesongen med opsjon på kjøp. En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

 

De fleste er dog kjent med at det ikke er mye avstand mellom en drøm og et mareritt. Et halvt år senere kunne man lese i Marca om en 24-åring som beskrev oppholdet i den ukrainske hovedstaden som et mareritt. Ingen kamper. Ingen venner. Ingen glød. Ingen tro. Nesten ingen penger.

 

Det siste halvannet året i Karpaty Lviv gjorde likevel at agenten hadde bedre arbeidsvilkår på sin rundreise i Europa i håp om å finne en ny arbeidsgiver for sin klient. Han hadde forsøkt å selge ham inn for den sportslige ledelsen i Deportivo La Coruña, men det ga ingen respons denne gangen. Riazor-klubben hadde hatt følere ute for ham i januar 2013, men de ble ikke enige med Lviv. Nå hadde klubben rykket ned, og de måtte prioritere annerledes. I stedet gikk turen til Hellas og Saloniki, og han skrev under en treårskontrakt med PAOK, som han ironisk nok scoret sitt første Europa League-mål mot i august 2011.

 

Oppholdet i Hellas var av det suksessfulle slaget, og 2013/2014-sesongen endte med 50 kamper, ni scoringer, 14 målgivende pasninger, cupfinale og 2. plass i serien bak suverene Olympiakos. Samtidig hadde Deportivo La Coruña sikret opprykk til La Liga, og sommeren 2014 skulle drømmen til Lucas Pérez endelig komme et langt steg nærmere.

 

17. juli ble det offisielt bekreftet at angriperen ble leid ut til Deportivo La Coruña for 2014/2015-sesongen, og han skulle omsider få spille fotball på Riazor, som alle hans helter hadde gjort før ham. Fran, Donato, Mauro Silva, Bebeto, Naybet, Djalminha, Diego Tristan. Alle sammen. Nå skulle også Lucas Pérez' navn skrives inn den deportivske historieboken.

 

Syv år etter at han flyttet hjemmefra, var han tilbake i A Coruña. De syv årene hadde gjort ham klok, rik på opplevelser, mentalt sterk og til et bedre menneske, bedre rustet til å stå opp når det blåste - men det tok ikke lang tid før den første nedturen kom. En skade under sesongoppkjøringen skulle holde ham ute av spill i tre måneder, men Lucas Pérez hadde ikke reist fra A Coruña til Madrid, Lviv, Kiev og Saloniki og tilbake til A Coruña for å la en liten filleskade sette ham ut av spill. På rekordtid kjempet han seg tilbake i full trening, og Lucas Pérez fikk det grønne lyset av det medisinske apparatet akkurat da behovet for endringer, friskt blod, guts og nye tanker var som sterkest for trener Víctor Fernández.

 

Én seier, én uavgjort og fem tap. Åtte scoringer og 19 baklengs. Deportivo La Coruña var igjen tilbake på jumboplassen i La Liga, en "under streken-plassering" som de også hadde hatt ved sesongslutt i 2010/2011 og 2012/2013. Frykten og uroen hadde tatt et ballegrep om klubben. Historien har jo en tendens til å gjenta seg. Men ikke denne gangen.

 

19. oktober 2014 debuterte Lucas Pérez endelig for Deportivo La Coruña. Mot Valencia. Forbannede Valencia som hadde robbet ham for seriegull som seks år gammel supporter for 20 år siden, og som attpåtil hadde sendt favorittlaget hans ned en divisjon for litt over tre år siden.


43 minutter ut i kampen eksploderte Riazor. For andre gang i løpet av få minutter. 1-0 var blitt til 2-0. Men denne gangen var det enda mer ektefølt. Enda mer virkelig. Enda mer intenst. Enda mer fantastisk. Lucas Pérez var først på en stuss fra Ivan Cavaleiro, og avslutningen fra skrått hold gikk via hanskene til Valencia-keeper Yoel Rodríguez og i stolpen. Og inn. En karriere som tidligere hadde vært preget av stolpe ut, stolpe ut og stolpe ut, skrev et nytt kapittel med stolpe inn. Et lykkelig kapittel, som kanskje vil stå igjen som det gledelige kapittelet i sesongoppsummeringen, hvor alt snudde for Deportivo La Coruña, fra hvor de kun så seg oppover på tabellen.

 

Lucas Pérez scoret, sparket i stykker et reklameskilt, ble omfavnet av fansen bak målet, kysset klubblogoen på drakten, strakk armene i været, pekte opp mot tribunen på Rúa Manuel Murguía-siden av Riazor, hvor besteforeldrene og moren satt, som de har gjort siden tidlig 70-tall. Lucas Pérez felte en tåre, tørket den bort, og løp som en galeislave resten av minuttene han spilte. Han orket ikke mer enn en knapp time, men det var mer enn nok. Deportivo La Coruña ledet 2-0. Han hadde scoret i debuten. For første gang på gang på 63 år hadde en A Coruña-født spiller scoret i Deportivo-debuten. Drømmen hadde ikke bare gått i oppfyllelse. Den hadde overgått alle forventninger.

 

- Det var et vell av følelser som gikk gjennom kroppen. Da jeg sparket i reklameskiltet var det mye sinne og aggresjon som måtte ut. Alle vonde opplevelser i Kiev. Det første halve året i Lviv. De knuste drømmene som unggutt. De økonomiske problemene i Rayo. Skaden jeg pådro meg i august da jeg endelig var tilbake. Nå er det borte.

- Jeg har møtt mye motgang, men samtidig har det gjort meg sterkere som person og til slutt har jeg blitt en bedre fotballspiller. Dette målet scoret jeg for mine besteforeldre. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg ikke vært her. Jeg scoret det for mamma, som har vært et eksempel og et forbilde for meg. Jeg scoret det for kameratene mine, som sendte meg et tyvetalls tekstmeldinger tidligere i dag om at jeg kom til å score. Og jeg scoret det litt for meg selv også. Jeg må innrømme det
, sa en tydelig rørt og stolt 26-åring til lokalavisene i etterkant av kampen.

Fotballen fortsetter å skrive fantastiske historier. La dem komme.

 


Kilder: deportivo-la-coruna.com, Opinion de La Coruña, Cadena Cope, @pedritonumeros, Wikipedia.

En seier for sadofotballfansen

Fem lag i tittelkampen, tre knallharde La Liga-rekorder, sadofotballfansens seierskveld, 37 mål og seks røde kort. Dette var serierunde 7.

 

"Valencia og Sevilla var der oppe og yppet seg, og er der fortsatt - men i neste serierunde MÅ de slå tilbake umiddelbart om de skal henge med videre", var avslutningen på oppsummeringen av forrige serierunde. Vi kan trygt si at de tok oppfordringen, og at de slo tilbake umiddelbart. Sevilla kjørte over Deportivo La Coruña på hjemmebane med 4-1, mens Valencia viste seg fra sin aller beste side i løpet av et kvarter, og det var nok til å blåse regjerende seriemester Atlético Madrid av banen.

 

Det er forholdsvis mye man rekker å gjøre i løpet av åtte minutter. Man kan ordne bløtkokte og hardkokte egg, man kan kjøre nesten halvannen mil oppover E6 mot Gardermoen, og man kan score tre mål mot Atlético Madrid. Den siste oppgaven er hakket vanskeligere enn de to første, for å si det forsiktig. Faktisk så vanskelig at ingen andre lag har klart det i løpet av Diego Simeones tid i hovedstadsklubben.

 

Valencia kom ut med en bortimot hatsk innstilling, og trykket på alle Atlético Madrid-knappene det er mulig å trykke på. Trener Nuno Espírito Santo har vært klar og tydelig på at Mestalla er Valencias hjemmebane, og at ingen lag skal få lov til å føle seg komfortable på deres stadion. Sammen med et hjemmepublikum som er mer optimistiske og høylytte enn på lang tid, har de nå levert 3-0 mot Málaga, 3-1 mot Espanyol, 3-0 mot Córdoba og 3-1 mot Atlético Madrid på eget fort.

 

Et bakrom større enn evigheten

Det eneste som var større enn Valencias prestasjon denne lørdagen, var bakrommet på Nuevo Estadio de Vallecas. Rayo Vallecano-trener Paco Jémez er en sta mann, og noen ganger er han for stå for sitt eget beste. Han er klokkerklar på hvordan han ønsker at laget hans skal fremstå, og tre sentrale punkter kan ringes rundt; høyt press, høy forsvarslinje og kortpasningsspill. Punkt én og tre fungerte noenlunde bra mot Barcelona, mens de tapte kampen på punkt to. Gang på gang på gang fikk Barcelona (potensielle) muligheter med nesten en hel banehalvdel for seg selv, og de to var slik de to målene til Messi og Neymar kom. De to bakromspasningene ble slått av stopperne Gerard Piqué og Marc Bartra, for å poengtere enda litt mer.


Rekordbonanza

Barcelonas 2-0 seier betyr ikke bare at de beholder 1. plassen i La Liga, men de ble også det eneste laget gjennom La Liga-historien som har holdt nullen i de syv første seriekampene. Hverken Elche, Villarreal, Athletic Club, Levante, Málaga, Granada eller Rayo Vallecano har maktet å overliste chileneren i buret. Bravo, Claudio! Stor applaus også til Cristiano Ronaldo. Igjen. Hans tredje hattrick for sesongen er hans 22. i rekken i La Liga, og han troner på toppen av den listen sammen med Telmo Zarra og Alfredo Di Stéfano. Gooooooooooooooooool. Den siste La Liga-rekord som ble slått/tangert denne serierunden var av det litt mer tvilsomme slaget. Málagas forsvarsspiller Marcos Angeleri ble utvist i serierunde 35 og 37 forrige sesong (og var dermed suspendert i runde 36 og 38), og argentineren fikk pinadø det røde kortet også i sesongdebuten mot Granada lørdag kveld. Alle gode ting er tre!

 

Dommerbaluba

Akkurat den dommeravgjørelsen var av det korrekte slaget, altså å vise Angeleri det røde kortet. Men trolig skulle Velasco Carballo ha pekt på straffemerket og ikke gitt frispark fra 16,6 meter. 1.
Senere i kampen ga han Málaga et straffespark for en mildt sagt tvilsom hands fra Manuel Iturra. 2.
Alessio Cerci ble utvist av Fernando Teixeira Vitienes for en tvilsom hands på Mestalla. 3.

Jonathas de Jesús ble utvist av Del Cerro Grande under Almería-Elche for en tvilsom hands. Hørt det før? 4.
Mateu Lahoz viste to Rayo Vallecano-spillere det røde kortet. 5.
På Ipurúa fikk Eibar en scoring feilaktig annullert, og Levante scoret mens en Eibar-spiller lå nede med hodeskade - noe Velasco Carballo tidligere i kampen hadde stoppet et farlig Eibar-angrep for. 6 og 7.

 

Apropos Eibar-Levante, var det en kamp jeg i forkant ville karakterisere som en kamp for sadofotballfansen. Det kom til å gjøre vondt. Å komme fra Valencia-Atlético og Rayo-Barcelona til Eibar-Levante. Øynene ville vende innover. Man skulle ønske at man aldri falt for denne rare sporten hvor 22 spillere løper etter en ball. Det stinket 0-0 og dueller. I stedet ble det rene fyrverkeriet, og en av de fineste kampene i La Liga på lang tid. Levante tok ledelsen før to minutter var spilt, og det var selvsagt forrige sesongs Eibar-leiesoldat José Luis Morales som scoret. Like før pause ble ledelsen doblet. Like etter sidebyttet kom reduseringen etter et selvmål, mens utligningen kom på fantastisk vis ved Saúl Berjón. Deretter ventet både feilaktig annullering for Eibar, nevnte hodeskade da Levante tok ledelsen, og en siste scoring tre minutter på overtid i styrtregn på et falleferdig Ipurúa som gikk fullstendig bananas. Fotball er vakkert, dere!

 

Getafe-Córdoba 1-1 (Baba-Ekeng), Valencia-Atlético Madrid 3-1 (selvmål, André Gomes, Otamendi-Mandzukic), Rayo Vallecano-Barcelona 0-2 (Neymar, Messi), Eibar-Levante 3-3 (selvmål, Saúl Berjón, Piovaccari-Morales, Camarasa, Víctor Casadesús), Almería-Elche 2-2 (Verza, Hemed-Víctor Rodríguez, Jonathas), Málaga-Granada 2-1 (Santa Cruz, Antunes-El Arabi), Sevilla-Deportivo La Coruña 4-1 (Mbia 2, Bacca, Vitolo-Medunjanin), Celta Vigo-Villarreal 1-3 (Larrivey-Moi Gómez 2, Mario Gaspar), Espanyol-Real Sociedad 2-0 (Lucás V, Stuani), Real Madrid-Athletic Club 5-0 (Cristiano 3, Benzema 2).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 13, Neymar (Barcelona) 7, Lionel Messi (Barcelona) 6, Carlos Bacca (Sevilla) 5, Gareth Bale (Real Madrid) 4, Paco Alcácer (Valencia) 4, Alberto Bueno (Rayo Vallecano) 4, Nolito (Celta Vigo) 4, Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 4, Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 4, Christian Stuani (Espanyol) 4.

 

De kommende dagene er preget av landslagsfotball, og haugevis av La Liga-profiler skal i aksjon for landslag rundt om i verden. Spania skal til Slovakia og Luxembourg for å kjempe om viktige poeng i EM-kvaliken, mens La Ligas åttende runde sparkes i gang fredag 17. oktober.

 

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves..