hits

november 2013

Tragedien som samlet en splittet fotballby

- Jeg får det ikke ut av hodet. Jeg tenker på det hver dag. Det har gått seks år. Jeg drømmer mye, og da kommer alt tilbake. Det gjør vondt. Utrolig vondt. Jeg våkner ofte av den samme drømmen, det samme marerittet. Det er et mareritt som går i reprise. Da Antonio falt om løp jeg ned til garderoben. Der ble jeg møtt av keepertreneren som sa at jeg måtte beholde roen, og gå opp igjen på tribunen til moren min. Hun hadde besvimt, og hadde behov for hjelp og støtte. Det skulle hun selvsagt få av meg. Ikke lenge etterpå gikk vi ned igjen til området utenfor garderoben, i håp om få noen gode nyheter. Det var da det skjedde. De fem sekundene som repeteres igjen og igjen, som alltid kommer tilbake, som aldri forsvinner. Fra walkie-talkien til damen fra Røde Kors som hadde fulgt oss opp og ned fra tribunen kom en mannsstemme som sa "skynd dere til garderoben, nå!". Det gikk kalde gufs nedover ryggen min, og jeg kjenner dem komme igjen bare jeg prater om det nå. Seks år senere.

 

Sitatene kommer fra Raúl Puerta, storebroren til Antonio Puerta, og et intervju gjort med ABC de Sevilla i forkant av VI Trofeo Antonio Puerta - den årlige hyllestkampen til Antonio Puerta - i forrige uke. Avsparket i kampen ble tatt av Aitor Puerta, Antonios seks år gamle sønn. Sønnen han aldri fikk møte, men som likevel er som snytt ut av nesen av sin far. Han spiller fotball på Escuela de Fútbol Antonio Puerta, og har én drøm som står over dem alle - å en gang få aksle Sevilla-drakten med nummer 16 på ryggen.

 

Jeg er egentlig ikke spesielt fan av å kjøre reprise på blogginnlegg, men for en sjelden gang skal jeg gjøre et unntak - i en noe revidert utgave. Spansk fotball handler i stor grad om Barcelona, Real Madrid og landslaget, av naturlige årsaker, men i enkelte stunder rettes hovedfokuset faktisk andre steder.

 

Søndag kveld er en av disse stundene.

 

Sevilla - Real Betis er det heteste derbyet i spansk fotball som ikke har Real Madrid eller Barcelona som ingrediens, og de to siste sesongene har El Derbi Sevillano også vært det rivaloppgjøret i Spania som har bydd på mest underholdning. Forrige sesongs oppgjør på Ramón Sánchez Pizjuán endte 5-1 til Sevilla, mens det omvendte oppgjøret endte 3-3 etter at Sevilla ledet bortekampen med tre mål.

 

Utvisninger, utrolige comeback, utklassing, scoring etter 12 sekunder, keepertabber, glimrende enkeltmannsprestasjoner, flust av gule kort og 12 mål på to kamper; El Derbi Sevillano er hetere enn aldri før.

 

På banen.

 

På tribunen og utenfor stadion har det heldigvis roet seg kraftig de siste årene. Ikke i form av leven, spetakkel, sang, hyllest og stemning - men i form av bråk, sjikane, vold og tull.

 

Hvorfor?

 

Fordi det ikke alltid er slik at livet blir som man planlegger, eller håper at det skal bli. Tilfeldighetene rår. Ting vi ikke har kontroll eller bestemmelsesrett over kan skje over natten og forandre livet til en person, en familie, en slekt. Det kan forandre en hel by, et helt land. Tragedier som virker så uforståelige, så ubegripelige og så unødvendige at det kan rokke ved selv den mest usentimentale person.

 

Til helgen spilles El Derbi Sevillano mellom Real Betis og Sevilla. To lag fra samme by, med vidt forskjellige supportergrupperinger, interesser, standpunkter, verdier og historier. To lag som rett og slett hatet hverandre, i ordet korrekte forstand. Fedre turte ikke å gå på kampene i frykt for at de ikke fikk med seg barna helskinnet hjem. Det var et totalt kaos hver eneste gang lagene skulle måle krefter, og supporterne brydde seg vel så mye om gatekampene før og etter selve fotballkampen, som resultatet på banen.

 

For 13 år siden tapte Sevilla en hjemmekamp mot Real Oviedo med vilje, kun for å sørge for at Real Betis skulle rykke ned til nivå to - for å hevne seg på de grønnhvite som visstnok skulle ha gjort det samme noen år i forveien. I 2002 løp en Sevilla-supporter inn på banen og angrep Real Betis-keeper Toni Prats. I 2007 ble Juande Ramos truffet i hodet av en whiskyflaske kastet av en Real Betis-supporter, og de grønnhvite måte spille tre kamper for tomme tribuner.

 

Bystyret i Sevilla hadde flere ganger hatt møter med de to lags supporterledere, politiet, sikkerhetsvakter, delegater, representanter fra klubbene - til og med psykologer, kriseteam og prester var med på møtene. Hvordan kunne de få bukt med problemene?

 

- Det kommer aldri til å skje. Vi hater hverandre for mye.

 

Dette var det eneste som kom ut av munnen på en av supporterlederne som deltok på møtet. Så gikk han. Noen sekunder senere kom han tilbake, viste fingeren til den andre supporterlederen, skjelte ut moren hans på det groveste, og lovet mer bråk enn noen gang. Og bråk ble det.

 

Det var før.

 

Det er annerledes nå.

 

Rivaleriet lever, som det skal gjøre når to lag fra samme by møtes. Skjellsordene hagler, det yppes til bråk, det sjikaneres og hetses, men det er annerledes. Fedre kan igjen ta med barn på kamp, uten at risikoen er stor for at noe skal skje dem.

 

Sevilla by lever og ånder for fotballen. Og byen er i grove linjer delt i to. Den ene delen er grønn og hvit. Den andre er rød og hvit. Heliópolis mot Nervión. Arbeiderklassen mot middelklassen. Real Betis Ultras mot Biris Norte. Real Betis Balompié mot Sevilla Fútbol Club.

 

Ett av de første valgene man blir stilt overfor som ung, er hvilket lag man heier på. Om man ikke allerede har fått videreført fargene fra far eller mor, må man rett og slett bare velge. Enten blir man en bético, eller så blir man en sevillista. Det finnes ingen mellomting. Det er Roma eller Lazio. Det er Manchester United eller Manchester City. Det er Liverpool eller Everton.

 

Det er Real Betis eller Sevilla.

 

Men det er annerledes nå. Og det måtte dessverre noe annerledes til. En tragedie. En tragedie som samlet de største rivaler i sorgen. En tragedie som fikk grønnhvitt og rødhvitt til å gå hånd i hånd, gråte på hverandres skuldre, søke trøst hos hverandre ? vise at fotballen er mer enn 4-2-3-1, høyt press, langpasninger og offside.

 

Vi må tilbake til 25. august 2007. Kronprinsparet hadde seksårsjubileum for bryllupet sitt. En 20 år gammel meget spansk fotballinteressert jypling satt på hybelen i Oslo og så fotballkamp før han skulle ut og feire fødselsdagen med gode venner. Ole Gunnar Solskjær kunne gå 11 år tilbake i tid, på dagen, og tenke på debuten for Manchester United. Det spanske fotballsesongen 07/08 var drøye to timer gammel, Sevilla - Getafe var ikke mange minuttene gammel, og Antonio Puerta skulle endelig ta det siste steget inn i toppen av spansk og europeisk fotball.

 

Det ble dessverre de aller siste stegene han tok før han forlot en gravid kjæreste, en kjær familie, en klubb i følelsesmessig ruin, en by i sorg, et samlet fotball-Spania.

 

Antonio Puerta falt om kun noen få meter fra det ene målet på Ramón Sánchez Pizjuán. Lagkameratene Ivica Dragutinovic og Andrés Palop var de første som reagerte. Det medisinske apparatet løp så fort de kunne, "Drago" fikk lagt Puerta over i stabilt sideleie og sammen fikk de igjen liv i Puerta. Han gikk av banen for egen maskin, men kollapset på nytt i garderoben. Han ble kjørt i hui og hast til Virgen del Rocío-sykehuset i Sevilla, men livet stod dessverre ikke til å redde - klokken 14.30 den 28. august 2007 ble Antonio Puerta erklært død.

 

Sevilla-fødte Antonio José Puerta Pérez, oppvokst i Nervión-området hvor Sevillas hjemmebane ligger. Supporter fra sine første dager. Sevilla-canteraens nye perle. Fansens kjæledegge. Det spanske landslagets fremtidige landslagsback.

 

Borte. Han fikk bare feire 22 fødselsdager.

 

Det finnes ingen positive sider ved noe slikt. Ingen. Men en konsekvens av Puertas tragiske bortgang var at rivaleriet mellom Sevilla- og Real Betis-supporterne gikk fra å være usunt, voldelig og farlig, til å være fullt av respekt, sympati og empati.

 

Kun få minutter etter at tragedien ble kjent, samlet det seg tusentalls av mennesker utenfor Ramón Sánchez Pizjuán. Fotballsupportere stod side om side med Sevilla- og Real Betis-drakter med Puerta-trykk på ryggen, håndskrevne hilsener fra begge lags supportere ble lagt ved et stadig voksende blomsterhav utenfor stadion, grønnhvite og rødhvite tårer falt om hverandre. Atmosfæren endret seg fra minutt til minutt. Fra applaus til stillhet, fra supportersanger og hyllester til gråt. To supportergrupperinger gikk fra å være bitre fiender til å være hverandres støttespillere.

 

Antonio Puertas begravelse fant sted få dager senere. En rekke Real Betis-supportere stod utenfor kirken og sang Puerta-hyllester, hele Real Betis-laget deltok i begravelsen, og en rekke fotballpersonligheter var til stede for å ta et siste farvel. Sergio Ramos, Raúl, Guti, Carles Puyol, Júlio Baptista og Raúl Tamudo var noen få av de mange fremmøtte, mens bildene av gråtende lagkamerater som bar kisten ble stående igjen som et illustrerende bilde. Kepa Blanco gråt. Diego Capel gråt. Dani Alves gråt. Federico Fazio gråt. José María Del Nido gråt. Jesús Navas gråt. Alle gråt. Muren hadde falt. Følelsene tok overhånd. Igjen.

 

Sevilla ønsket i etterkant at Puertas drakt nummer 16 skulle fredes, men det ble ikke tillatt av det spanske fotballforbundet. Klubben bestemte seg dermed for at drakt nummer 16 kun skulle aksles av lokale spillere som er avlet opp i klubbens ungdomsavdeling - og har siden blitt brukt av David Prieto, Diego Capel, José Gómez Campaña og Antonio Luna.

 

I hver eneste hjemmekamp applauderes det gjennom det 16. spilleminuttet.

 

På treningsfeltet til Sevilla er det reist en statue av Antonio Puerta. Den ble innviet 27. april 2010 - på dagen fire år etter at Antonio Puerta scoret seiersmålet mot Schalke 04 i semifinalen av UEFA-cupen. Med "16 Puerta" på ryggen, står det skrevet foran:

 

"ANTONIO PUERTA

1984 - 2007.

 

Din venstrefot ga oss en drøm som forandret livene våre. Du startet en av de mest minnerike og stolte etappene i klubbens historie. Takk, Antonio".

 


Det diskuteres fortsatt høylytt hvem som har den beste spissen av Real Betis og Sevilla, hvem som har de beste supporterne, og hvilket lag som er størst og best i byen. Og det er fortsatt veldig definerende for en sesong om derbyene vinnes eller tapes. Det sjikaneres, mobbes og plages fra den ene siden til den andre, fra den ene kampen til den andre.

 

Men hatet vil aldri bli det samme igjen. For kjærlighet er mye større og kraftigere enn hat. Dessverre måtte det en tragedie til for å bli minnet på det.

 

Antonio Puerta

1984 - 2007

Eterno 16

Siempre estaras con nosotros

Siempre querido, siempre perdido

Descanza en paz

Nunca te olvidaré

Antonio Puerta

 

Sevilla - Real Betis, C More Fotball HD klokken 21.00 på søndag.

Kåring: De 25 største talentene i La Liga

Ny kåring! Denne gangen skal de 25 største talentene som spiller i La Liga kåres, og ikke uventet er det en voldsom konkurranse om plassene. Denne konkurransen og bredden er også en av grunnene til at spansk fotball fortsatt vil være med og dominere i årene som kommer - økonomisk uføre til tross. Forklaring;

 

De siste to årene har veldig mange spurt meg om La Liga kommer til å "falle gjennom" og merke en markant nedgang i kvalitet og status grunnet den økonomiske situasjonen i landet. Flere har sågar allerede dømt ligaen nord og ned. De aner ikke hva de snakker om (og ser i all hovedsak kun fotballkamper fra en helt annen liga hvor pengene flyter i langt større grad, men det får være en annen sak).

 

Det er et faktum at pengene rår som aldri før, og sannsynligvis bare vil bli viktigere og viktigere i årene som kommer. Det er nettopp derfor LFP (den spanske serieforeningen) kjører samtlige spanske klubber gjennom en knallhard, økonomisk hestekur. Om tre til fire år vil økonomien igjen være forholdsvis stabil og god dersom LFPs anslag og prognoser inntreffer (gjelden vil fortsatt være stor, men det er den overalt), og det er ikke tilfeldig at president Javier Tebas har satt inn støtet akkurat nå.

 

Punkt 1: Den generelle spanske økonomien er skral (dog en viss bedring de siste månedene), og fotballen rammes selvsagt av det. Punkt 2: Aldri før har scouting og talentutvikling stått sterkere i spansk fotball. 

 

Spanske fotballklubber har kuttet til beinet på så godt som alle utgiftsposter, med unntak av de to hellige postene; scouting og talentutvikling. Det spys ut fotballtalenter over en lav sko fra så godt som alle canteraer i Spania; skolert og opplært etter den samme suksessformelen som har gitt aldersbestemte landslag suksess på så godt som alle fronter de siste fem-seks årene, veiledet av tidligere toppspillere og UEFA-lisensierte fotballtrenere som setter utvikling av fotballspilleren og mennesket høyere enn løpskraft og muskulatur.

 

Spanske fotballklubbers gode relasjoner og bånd til søramerikanske fotballklubber er også en sentral del av suksessformelen. For søramerikanske fotballspillere er drømmen å komme seg til Europa, og i stor grad til Spania. Lite forandring når det kommer til språk, miljø og kultur, ganske lik måte å tenke og spille fotball, høyt nivå, og bedre økonomiske rammer er de åpenbare grunnene. Samtidig er det ikke til å komme foruten at hele det amerikanske kontinentet, fra nord til sør, står sterkere i fotballens verden enn noen gang - til VM i Brasil tar nemlig 10 lag fra Sør-, Mellom- og Nord-Amerika turen, det høyeste antallet noensinne (Brasil, Costa Rica, USA, Argentina, Colombia, Chile, Ecuador, Honduras, Uruguay og Mexico).

 

Så - over til selve kåringen;

72 spillere født 1. januar 1992 eller senere har fått spilletid i La Liga 2013/2014. Enkelte har fått mer spilletid enn andre, men det er imponerende og inspirerende å se hvor mye tillit de unge, fremadstormende guttene får i det som utvilsomt er en av verdens beste ligaer - kanskje også den aller beste (de lærde strides osv..).

 

De siste overgangsvinduene har det vært mye fokus på den spanske eksporten - naturlig nok, og slik vil det fortsette. Kanskje ikke så veldig mye i januar 2014 (sjeldent stor aktivitet midt i sesong), men kanskje vil man nå toppen sommeren 2014 og/eller sommeren 2015. Veldig mange av spillerne på denne topplisten vil være aktuelle for klubber i andre land i årene som kommer, men det er egentlig bare bra - om man legger bort følelsesaspektet ved at man helst vil beholde sine personlige favoritter i "sin" liga.

 

De spanske klubbene bedrer økonomien, og korter ned tiden til man har en forsvarlig økonomi - som igjen fører til at man kan forsterke troppen med annet enn unge spillere, leiesoldater og "scouting prospects" i et tøffere og tøffere marked. Det spanske landslaget styrkes i tillegg i form av at Vicente del Bosque (og fremtidige landslagstrenere) får en større miks av kvalitet og uforutsigbarhet.

 

I tillegg er det ingen som frykter konsekvensen av spillerflukten når noen av erstatterne, altså de som ikke nådde topp 25 på denne listen, heter Léo Baptistão, Carles Gil, Jeison Murillo, Pablo Sarabia, Casemiro, Haris Seferovic, Rubén García, Paco Alcácer, Javier Manquillo, Bryan Rabello, José María Giménez, David Costas og Fabrice Olinga. Wow, for en pakke - og de er ikke en gang topp 25! Legg til at det kanskje største talentet av alle er en svipptur hos Everton for å få kjøtt på beina (Gerard Deulofeu), og det er ekstremt lett å være positiv som La Liga-elsker med tanke på fremtiden.

 

Here it goes!

 

25. Fede Cartabia (Argentina, Valencia). Offensiv midtbane / ving, født 20. januar 1993.

Argentineren flyttet til Spania som 13-åring, og ble umiddelbart en favoritt hos trener Miroslav Djukic under oppkjøringen til inneværende sesong. Kom på mange måter fra intet, men har tatt utfordringen på strak arm. Har spilt 12 kamper og scoret to mål, og signerte ny kontrakt i august som varer til 2017 med en utkjøpsklausul på ?20M. Fede er en relativt hurtig og teknisk spiller som først og fremst er veldig kreativ, og som skaper masse uro hos motstanderen med sin uforutsigbarhet og bevegelse.

 

24. Sergi Darder (Spania, Málaga). Midtbanespiller, født 22. desember 1993).

En tidlig julegave for foreldrene for snart 20 år siden - en ren gave til Málaga fra Espanyol sommeren 2012. Etter fem år i katalanernes ungdomsavdeling ble han fortalt at hans sjanser til å slå gjennom ikke var spesielt store, og i likhet med Fede Cartabia var et trenerbytte det som skulle til. Bernd Schuster likte unggutten fra første øyeblikk, og Darder debuterte for Spania U21 foregående fredag. Han har spilt 11 av 13 kamper i La Liga denne sesongen, og signerte nylig sin første proffkontrakt som varer til juni 2017. Toveis midtbanespiller med stor motor, gode basisferdigheter, god posisjoneringsevne og bra taklingsstyrke.

 

23. Sebastián Cristóforo (Uruguay, Sevilla). Midtbanespiller, født 23. august 1993.

Ble kjent for omverdenen under U20-VM i sommer da han sammen med sine uruguayanske lagkamerater tok seg helt til finalen. Har allerede spilt nesten 50 kamper for Peñarol i en fysisk tøff hjemlig liga, og blir av mange sett på som en, med tiden, erstatter for Gary Medel i Sevilla. Skyr ingen midler i sin iver etter å vinne ball, og har også veldig gode ferdigheter til å behandle ballen når han har erobret den. Skrev femårskontrakt med Sevilla i sommer, og er neppe langt unna en plass i A-troppen til Uruguay med et nært forestående "generasjonsskifte". Har spilt 10 kamper for Sevilla denne sesongen.

 

22. Juan Bernat (Spania, Valencia). Venstreback / venstrekant, født 1. mars 1993.

Et nytt bilde på hvordan spanske backer utformes per 2013. I likhet med Jordi Alba og Alberto Moreno startet Juan Bernat karrieren som ving, men har det siste halvannet året blitt mer og mer formet som back. I konkurranse med Aly Cissokho, Jérémy Mathieu og Andrés Guardado har det likevel blitt 29 seriekamper for Valencia, og Bernat var med på å vinne U19-EM forrige sommer. Rask, bevegelig, pasningssikker og god én mot én.

 

21. Aymeric Laporte (Frankrike, Athletic Bilbao). Stopper / venstreback, født 27. mai 1994.

Den første franskmannen som spiller for Athletic Bilbao siden Bixente Lizarazu, og den andre utlendningen som har scoret mål for klubben siden Fernando Amorebieta ble den første for noen år siden - men det er de defensive egenskapene som er veldig spennende hos 19-åringen. Hodesterk, klok og rutinert i posisjoneringen, taklingssterk og har bra tempo i kroppen. Har spilt samtlige 13 seriekamper inneværende sesong.

 

20. José García (Spania, Osasuna). Offensiv midtbane, født 13. januar 1997.

Yngstemann på listen, og den yngste Osasuna-spilleren noensinne som har spilt i La Liga (i den offisielle statistikken står han som nummer tre, men de to som var yngre spilte utelukkende pga en streik som gjorde at juniorlaget stilte til kamp). At José García i tillegg er blodfan av Osasuna, og har stått som syngende supporter på El Sadar siden han var fem år gjør historien enda mer spesiell. Debuterte forrige seriekamp hjemme mot Almería, og snudde hele kampbildet med sin energiske inntreden. 16-åringen gikk til i alle dueller som en gal supporter som hadde rømt fra sin plass på tribunen, og viste i tillegg detaljer og egenskaper med ball som gjør ham svært spennende.


(Osasuna-fansens hyllest til José García under debuten forrige helg. Bilde fra Cuatro)

 

19. Jairo Samperio (Spania, Sevilla). Angriper, født 11. juli 1993.

Et aktivum som kan beklé fire forskjellige posisjoner med like stort hell. Jairo kan spille både som høyrekant, offensiv midtbane, venstrekant og som én av to spisser, og gir trener Unai Emery en rekke valgmuligheter. Har et driv med ballen som få andre på hans alder har, og har i tillegg begynt å utvikle spilleforståelsen igjen etter å ha stagnert den foregående sesongen i et Racing Santander i motgang. Hans overgang til Sevilla i sommer var blant de mest spennende i mine øyne, og etter 17 kamper, tre scoringer og fem målgivende pasninger så langt denne sesongen har 20-åringen tatt nivået umiddelbart.

 

18. Álvaro Vadillo (Spania, Real Betis). Ving, født 12. september 1994.

Kjent for de årvåkne i et par sesonger allerede. Høyrekanten var linket både hit og dit i begynnelsen av karrieren, men da han pådro seg en lei kneskade under en løpsduell med Sergio Ramos i oktober 2011 ble tålmodigheten og utviklingen satt på en reell prøve. To måneder i forveien ble han La Ligas nest yngste spiller gjennom tidene, men skaden satt han dessverre tilbake ganske mye. Nå er hurtigtoget så godt som fast inventar på Real Betis med 13 kamper og én scoring denne sesongen, og nå gjenstår det bare å finslipe detaljer og jobbe med den mentale biten før 19-åringen tar sats mot stjernene.

 

17. Santi Mina (Spania, Celta Vigo). Spiss, født 7. desember 1995.

Spissen ble Celta Vigos yngste målscorer gjennom tidene da han headet inn en scoring borte mot Athletic Bilbao - og absolutt ingen var overrasket. 17-åringen har hamret inn mål etter mål i klubbens ungdomsavdeling, og ble ubestridt toppscorer i det spanske mesterskapet for 18- og 19-åringer forrige sesong. I tillegg står han med svært imponerende 12 mål på 10 aldersbestemte landskamper for Spania, og mange Celta Vigo-supportere ser på Santi Mina som klubbens nye Iago Aspas og nasjonens nye David Villa.

 

16. Saúl Ñíguez (Spania, Rayo Vallecano). Stopper / midtbanespiller, født 21. november 1994.

Ett av mange store talenter med utspring i Atlético Madrids ungdomsavdelig, men helt klart den som kommer fra den største fotballfamilien. Hans to eldre brødre (Aarón og Jony) er begge flasket opp i Valencia, og førstnevnte spiller for Elche i La Liga denne sesongen - hvor faren Boria spilte på midten av 80-tallet. Genene er godt ivaretatt, og det er Saúl som har fått de fleste og beste fotballgenene. På aldersbestemte landslag har Saúl vært en ledertype i mange år, og som sentral midtbanespiller har han kvaliteter både offensivt (ballfordeler) og defensivt (ballvinner). På lån til Rayo Vallecano er han fast inventar på laget med startplass i 12 av 13 kamper ? de aller fleste som midtstopper.

 

15. Iker Muniain (Spania, Athletic Bilbao). Angriper, født 19. desember 1992.

Det evige talentet? Det begynner å bli smått surrealistisk å se Iker Muniain på en liste som denne, for det føles som at Bart Simpson-lookalike'n har vært en profil i La Liga i snart et tiår. Muniain ble tidenes yngste Athletic-spiller i juli 2009, og ble tidenes yngste målscorer i La Liga da han scoret mot Valladolid i oktober samme år. Fire år senere er Muniain oppe på 139 seriekamper og nesten 200 kamper totalt for Athletic Bilbao, og sammen med U21-landslaget jakter han en historisk trippel med tre EM-seire på rad, som første spiller noensinne.

 

14. Daniel Carvajal (Spania, Real Madrid). Høyreback, født 11. januar 1992.

Den hjemvendte sønn fra Leganés utenfor Madrid - en av få spillere som er hentet tilbake til Real Madrid etter først å ha blitt solgt unna. 2012/2013 var meget bra for Carvajal som tok store steg i Bundesliga for Bayer Leverkusen, og blir av mange sett på som Real Madrids fremtidige høyreback i mange år fremover - og kanskje også det spanske landslagets back inn mot EM i Frankrike i 2016. Kjemper en durabelig kamp mot Álvaro Arbeloa om plassen på Real Madrid, og den største forskjellen mellom de to er nettopp det som er Carvajals utfordring; modenhet, klokskap og råskap.

 

13. Suso (Spania, Almería). Offensiv midtbane / ving, født 19. november 1993.

En av de bedre overgangene for en spansk klubb i sommer står Almería for, og hele overgangen ligner en solid vinn-vinn-vinn-situasjon for alle parter. Liverpool får se hva Suso er god for med tillit over lengre tid, Almería drar nytte av å få tilgang til en spiller som hever nivået og kan være med på å avgjøre kamper til lagets fordel, og Suso får nyttig erfaring og sårt tiltrengt spilletid på høyeste nivå. Er ikke langt unna å ta en plass på det spanske U21-landslaget, og med samme type utvikling vil Suso - som for øvrig har et helt fantastisk navn (Jesús Joaquín Fernández Sáez de la Torre) - bli en nøkkelspiller for Spania U21 i EM i 2015, og også for Liverpool i Premier League allerede neste sesong. God teknikk, en meget presis venstrefot, bra driv med ball, og et kreativt fotballhode.

 

12. Rubén Pardo (Spania, Real Sociedad). Midtbanespiller, født 22. oktober 1992.

Da Asier Illarramendi forlot Real Sociedad til fordel for Real Madrid i sommer, var halve San Sebastián på vei uti Urumea Itsasadarra-elven som går gjennom byen med hodet først. Heldigvis rakk en forbipasserende å nevne navnet "Rubén Pardo". Som Asier Illarramendi (med tiden) fylte tomrommet etter Xabi Alonso, har San Sebastián nå satt sin lit til Rubén Pardo. Det er et ganske stort press å bære på sine unge skuldre, men i løpet av sine over 50 seriekamper for La Real har 20-åringen vist seg tilliten verdig. Rubén Pardo er både en ballvinner og en ballfordeler i en og samme kropp - en kropp som i større og større grad viser seg å være helt topp.

 

11. Alberto Moreno (Spania, Sevilla). Venstreback, født 5. juli 1992.

Sannsynligvis den på listen som har hatt den største graden av det man kaller en kometkarriere. For halvannet år siden spilte han venstreback for Sevilla Atlético på nivå tre i spansk fotball. Nå er han fast inventar på venstrebacken til Sevilla i La Liga, signerte sin første profesjonelle kontrakt for noen måneder siden, vant U21-EM med Spania U21 i sommer, og debuterte for det spanske A-landslaget for litt over en måned siden. I likhet med tidligere nevnte Juan Bernat, og litt eldre Jordi Alba, startet Alberto Moreno som kant, men trenerne så - heldigvis - et større potensial som back. Veldig hurtig, kanskje den beste backen i La Liga når det gjelder å takle, svært god én mot én, og har tatt store steg mentalt det siste året.

 

10. Sergi Roberto (Spania, Barcelona). Midtbanespiller, født 7. februar 1992.

Egentlig alt for god til å sitte på benken, og foruten José García og Jesé Rodríguez er det ingen som spiller like lite som Sergi Roberto denne sesongen. Forrige sesong fikk han jevnlig spilletid for Barcelona B i Segunda División, men i sommer ble han offisielt tatt opp i A-stallen. Kun fire innhopp senere kan man spørre seg om hvor lurt det var, kontra et utlån til en klubb i en annen serie - men ser man på hvordan Sergi Roberto leverer for det spanske U21-landslaget, hvor han er blant lagets beste i kamp etter kamp, forstår man også hvorfor Tata Martino vil ha ham i stallen.

 

9. Álvaro Morata (Spania, Real Madrid). Spiss, født 23. oktober 1992.

Real Madrid-supporternes hjertebarn. Av mange regnet som den nye Raúl - selv om han kanskje ligner mer på Fernando Morientes i spillestil, og godeste Morata er i ferd med å knuse scoringsrekorden på det spanske U21-landslaget med 12 mål på 10 kamper. Han ble toppscorer i U21-EM i sommer, som han ble det for U19 i EM to somre i forveien, og banker på døren for 'nte gang når det gjelder spissplassen i Real Madrid. Enn så lenge holder Karim Benzema seg et hestehode foran, men franskmannen skal ikke brenne så veldig mange flere sjanser før Álvaro Morata virkelig får en internasjonal scene å vise seg frem på.

 


8. Koke (Spania, Atlético Madrid). Midtbanespiller, født 8. januar 1992.

La Ligas unge Mozart. Som Mozart var komponist, fiolinist og pianist, er Koke den kreative kraften i suksessfulle Atlético Madrid med sine mange strenger å spille på og mange tangenter å trykke på. Hans partnerskap med Diego Costa har gjort brasilianeren til en av verdens heteste og beste spisser, og han utfyller den sentrale midtbaneduoen (Gabi / Mario Suárez) i Diego Simeones symfoni til det ypperste. Til nå denne sesongen har Koke spilt samtlige 19 kamper, og vist seg frem med to scoringer og ikke minst vært direkte involvert i 17 scoringer - hvorav ni som nest sist på ballen. Ekstrem til å finne rom mellom ledd både for seg selv og sine pasninger, og har en dødballfot få andre forunt.

 

7. Thibaut Courtois (Belgia, Atlético Madrid). Keeper, født 11. mai 1992.

Den eneste målvakten på listen (dog kun fordi Rubén Blanco ikke har spilt La Liga-fotball for Celta Vigo i 13/14 ennå), men til gjengjeld en soleklar kandidat. Kun 20 år gammel har belgieren ikke bare vunnet en plass på det belgiske, fremadstormende landslaget - men også vært en av de viktigste bidragsyterne til at Atlético Madrid har forandret maktsenteret i spansk fotball, i hvert fall for en periode, fra de to store til de tre store. 20-åringen har en enorm rekkevidde, en klar fordel i feltarbeidet med sine nesten to meter og en egen evne til å vinne avgjørende én vs én-dueller, og til tross for en noe hengslete kropp er han allerede bedre enn de fleste målvakter i fotarbeidet og med ballen i beina.

 

6. Rafinha (Brasil, Barcelona). Midtbanespiller, født 12. februar 1993.

Lillebror av Thiago Alcántara og sønn av Mazinho - Rafinha har litt av hvert å slekte på. De største meningsbærerne i og rundt La Masia mener også at lillebror er det største fotballtalentene av de to, og da forstår man i så tilfelle hvorfor forventningene er på grensen til skyhøye. Ble sendt på lån til Celta Vigo for å få bedre matching enn hva han hadde fått på nivå to for Barcelona B, og har vært blant de viktigste bidragsyterne for Luis Enrique i Celta Vigo. Han har vært involvert i 12 av 13 seriekamper inneværende sesong, og den éne kampen han ikke spilte var hans suspendert. Det forteller også litt om utviklingen Rafinha har hatt. En av hovedgrunnene til at han ble sendt på utlån var at han måtte jobbe med råskapen og fysikken, og etter 12 kamper står han med seks gule kort.

 

5. Jesé Rodríguez (Spania, Real Madrid). Angriper, født 26. februar 1993.

Av mange kalt en åtte år yngre utgave av Cristiano Ronaldo, men da bør han i så tilfelle begynne å levere snart. Rent personlig har jeg alltid hatt stor sans for Jesé Rodríguez, men stort mye lenger kan han ikke finne seg i å sitte på Real Madrid-benken. Ble mestscorende gjennom tidene for Real Madrid Castilla i Segunda División forrige sesong, og danner et fryktinngytende offensivt arsenal på aldersbestemte landslag sammen med Gerard Deulofeu og Álvaro Morata. Har et godt driv med ball, god teknikk og gode avslutningsegenskaper med begge bein, og scoret sitt første mål for Real Madrid i El Clásico i oktober i år - et godt omen for hva som kan være i vente.

 

4. Raphaël Varane (Frankrike, Real Madrid). Stopper, født 25. april 1993.

Kanskje det største stoppertalentet i verden. Ble hentet til Real Madrid sommeren 2011, kun 18 år gammel, og ble allerede da spådd en lysende fremtid. Zinedine Zidane er sitert på at han aldri før har sett en så moden spiller alderen tatt i betraktning, og det er ikke et så aller verst skussmål fra en spiller som har vært med på, og sett, litt av hvert. Huskes best fra sine kamper mot Manchester City, Barcelona og Manchester United forrige sesong, hvor han med sine 19 år så ut som at han var minst 10 år eldre. Har slitt med skader denne sesongen og ikke kommet opp på et like høyt nivå (kampen mot Juventus et godt eksempel), men blir en av attraksjonene i VM i Brasil i 2014 om hans landsmenn klarer å snu dobbeltoppgjøret mot Ukraina til sin fordel. Hvis ikke kommer det alltids et mesterskap på hjemmebane to år senere, og i Real Madrid vil han bli en bærebjelke i mange år fremover.

 

3. Isco (Spania, Real Madrid). Offensiv midtbane, født 21. april 1992.

Til og med her i Norge er Isco kjent for de fleste fotballinteresserte - ikke minst på bakgrunn av hvordan han leverte mot det norske U21-landslaget i semifinalen i EM i sommer. Sammen med Thiago Alcántara og Asier Illarramendi, som er ett år eldre, dannet han trolig den beste sentrale trioen et ungdomslandslag noensinne har sett. Sesongen i forveien var han Málagas store stjerne da Andalucía-laget var noen få overtidsminutter unna å nå semifinalen i Champions League, og starten på inneværende sesong var av det magiske slaget. Den siste halvannen måneden har Francisco Román Alarcón Suárez slitt noe mer med formen, men det forandrer ikke det faktum at Isco vil være en ledestjerne på den spanske og internasjonale himmelen i minst et tiår fremover.

 

2. Óliver Torres (Spania, Atlético Madrid). Midtbanespiller, født 10. november 1994.

Atlético Madrids gulljuvel - en type som dukker opp maks én gang i tiåret. Det er noe eksepsjonelt over Óliver Torres. Noe som ikke helt lar seg beskrive. Man må egentlig bare se og oppleve spilleren for å føle det magiske. Óliver Torres er den typen fotballspiller som alltid ser ut til å ha god tid. Som aldri lar seg stress. Som sjeldent mister ballen, og som enda sjeldnere slår en feilpasning. Som en slags krysning av Xavi og Andrés Iniesta er Óliver Torres det største spanske fotballtalentet sammen med Gerard Deulofeu, med en iboende genialitet som kun kan sammenlignes med Guti på sitt beste. At Óliver Torres for ikke mange ukene siden ble mannen som scoret Atlético Madrids raskeste mål i La Liga gjennom tidene (14 sekunder) danner egentlig et fint bilde om at Óliver Torres er hovedgrunnen til at Atlético Madrid vokser raskere enn noen gang tidligere.

 

1. Neymar (Brasil, Barcelona). Angriper, født 5. februar 1992.

Hvor stort er egentlig poenget med å begrunne denne 1. plassen? Talentpoolen i La Liga er større enn noen gang. Kvaliteten blant de unge spillerne er høyere enn noen gang. Å følge utviklingen til de fremadstormende er mer spennende enn noen gang. Men det var egentlig aldri spennende rundt hvem som skulle være nummer 1 på denne listen. Rangeringen fra 25-2 var vanskelig ? det samme var det å utelukke spiller nummer 26 og nedover. Men å sette Neymar som nummer 1 var like naturlig som å stå opp i dag tidlig. Og jeg står fortsatt ved at det ikke er noe poeng i å kaste bort tiden på å begrunne valget. Bruk heller tiden på å glede dere til neste gang Barcelona skal i aksjon, legg bort de grunnløse og teite fordommene og den fiendtlige innstillingen overfor Neymar, og la deg fascinere, glede, underholdende og begeistre over en av fotballverdens største artister - og med tiden verdens beste fotballspiller. Da gjør du deg selv en tjeneste.

 


For de spesielt interesserte, her er hele listen over de 72 spillerne med spilletid i La Liga 2013/2014, sortert etter årstall:

 

1992:
Ramon Azeez (Almería), Iker Muniain (Athletic Bilbao), Enric Saborit (Athletic Bilbao), Koke (Atlético Madrid), Thibaut Courtois (Atlético Madrid), Léo Baptistão (Atlético Madrid), Neymar (Barcelona), Sergi Roberto (Barcelona), Jon Aurtenetxe (Celta Vigo), Lévy Madinda (Celta Vigo), Carles Gil (Elche), Thievy Bifouma (Espanyol), Álex Fernández (Espanyol), Carlos Clerc (Espanyol), Pablo Sarabia (Getafe), Alexandre Coeff (Granada), Jeison Murillo (Granada), Álvaro García (Granada), Bobley Anderson (Málaga), Bartlomiej Pawlowski (Málaga), Lassana Bangoura (Rayo Vallecano), Johan Mojica (Rayo Vallecano), Adrián Embarba (Rayo Vallecano), Nono (Real Betis), Cedrick (Real Betis), Daniel Carvajal (Real Madrid), Casemiro (Real Madrid), Álvaro Morata (Real Madrid), Isco (Real Madrid), Haris Seferovic (Real Sociedad), Rubén Pardo (Real Sociedad), Marco Sangalli (Real Sociedad) og Alberto Moreno (Sevilla).

 

1993:
Suso (Almería), Guillermo Fernández (Athletic Bilbao), Rafinha (Celta Vigo), Richmond Boakye (Elche), Charlie l?Anson (Elche), Víctor Álvarez (Espanyol), Jhon Córdoba (Espanyol), Dimitri Foulquier (Granada), Rubén García (Levante), Juanmi (Málaga), Sergi Darder (Málaga), José Antonio Caro (Real Betis), Raphaël Varane (Real Madrid), Jesé Rodríguez (Real Madrid), Sebastián Cristóforo (Sevilla), Jairo Samperio (Sevilla), Israel Puerto (Sevilla), Juan Bernat (Valencia), Paco Alcácer (Valencia), Fede Cartabia (Valencia) og Zubi (Valladolid).

 

1994:
Aymeric Laporte (Athletic Bilbao), Óliver Torres (Atlético Madrid), Javier Manquillo (Atlético Madrid), Jonny Castro (Celta Vigo), Jason (Levante), Roberto Chen (Málaga), Saúl Ñíguez (Rayo Vallecano), Álvaro Vadillo (Real Betis), Bryan Rabello (Sevilla), Moi Gómez (Villarreal) og Pablo Íñiguez (Villarreal).

 

1995:
Kiu (Almería), José María Giménez (Atlético Madrid), Santi Mina (Celta Vigo) og David Costas (Celta Vigo).

 

1996:

Fabrice Olinga (Málaga).

 

1997:

José García (Osasuna).