hits

november 2014

Fantastiske Rayo Vallecano

- Det gjør oss stolt at Rayo ikke bare tenker på fotball, men også på menneskene rundt som virkelig behøver det.

 

- Jeg føler stolthet overfor laget, treneren, fansen og spillerne.

 

- Jeg er virkelig stolt av dem.

 

Dette sa tre Rayo Vallecano-supportere til spanske CANAL+ på vei inn til Estadio de Vallecas i forkant av Rayo Vallecano - Celta Vigo søndag formiddag. Hadde man spurt tre andre mennesker, hadde de svart akkurat det samme.

 

Inne på stadion var det som vanlig god stemning, og som alltid når Rayo Vallecano spiller, var tribunene fulle av bannere og slogans. Les mer om Rayo Vallecano-fansens påfunn her. Denne gangen var ikke budskapene bragt med humor, skråblikk eller sarkasme. Denne gangen var budskapet like klinkende klart som det var skrevet.

 

#Carmensequeda (Carmen skal bli)
"El rayismo contra los desahucios" (Rayismo mot utkastelser)
"Los desahucios de un estado enfermo, la solidaridad de un barrio obrero" (utkastelser av en syk stat, solidaritet av et arbeiderklassestrøk)

Carmen er 85 år gammel, og ett av mange ofre av den spanske økonomien. For mange år siden ble hun satt som kausjonist for huslånet til en av sønnene sine. Et huslån denne sønnen ikke lenger klarer å håndtere fordi han har mistet jobben sin. De siste 50 årene har hun bodd i en leilighet i Calle Sierra de Palomeras, cirka fem kilometer unna Estadio de Vallecas. Inntil forrige uke. Da kom innkreverne fra staten på døra, og gjorde Carmen husløs og hjelpeløs.

Så kom lørdag. Da kom Paco Jémez inn i Rayo Vallecanos presserom med et ansiktsuttrykk av langt mer alvorlig karakter enn normalt.

 

- Vi er alle i en vanskelig situasjon i dette landet. Det er mange familier der ute som har det veldig vanskelig, og jeg tror at det aller verste øyeblikket som finnes for en familie er når noen tar fra dem hjemmet sitt. Spesielt i dette tilfellet. Nå snakker jeg om en dame på 85 år, som har hjulpet sønnen sin hele livet, som nå har mistet hjemmet sitt.


Paco trenger en liten pause, før han fortsetter..

- Det er noe å tenke på. Noe å reflektere over. Vi (Rayo) kan dessverre ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe denne damen. Ikke bare jeg, ikke bare støtteapparatet, ikke bare klubben - inkludert spillerne, som var de første som tok initiativet. Vi strekker ut en hjelpende hånd, og vil hjelpe henne med et sted å bo, hjelpe henne til å leve et ordentlig liv, slik at hun ikke føler seg helt alene.

 

I timene og dagene etter spredte historien seg som ild i tørt gress. The Guardian, Gazzetta dello Sport, USA Today, NBC, Olé. Medier i land over hele verden plukket opp historien, og dagen etter skulle Rayo Vallecano altså møte Celta Vigo.

 

Definisjonen av karma er ifølge store norske leksikon:
"Grunntanken er at alle handlinger følges av et resultat".

Dagen etter at Paco Jémez og Rayo Vallecano fortalte Carmens historie, vant de 1-0 over Celta Vigo. Scoringen var ganske tilfeldig og heldig, mens Celta Vigo brant og brant. Michael Krohn-Dehli traff stolpen, Gustavo Daniel Cabral traff tverrliggeren og Rayo-keeper Cristian Álvarez leverte flere gode redninger.

Man skulle nesten tro at de fortjente hellet de hadde fått utdelt.

1-0 betød at Rayo hadde tatt sine første poeng på over en måned, men etter kampen var det ikke matchvinneren, tre poeng eller seier de ville snakke om. Én etter én kom de ut av garderoben. Først kaptein Roberto Trashorras, så Tito, deretter Nacho Martínez. Antonio Amaya og Javier Aquino også. Alle hilste på Mario og Hernán, to av nevøene til Carmen. Sesongkortholdere på Estadio de Vallecas, stoltere enn noen gang av klubben og spillerne sine.

Athletic Club-Espanyol 3-1 (Aduriz, Viguera, Iturraspe-Víctor Sánchez), Atlético Madrid-Málaga 3-1 (Tiago, Griezmann, Godín-Santa Cruz), Eibar-Real Madrid 0-4 (James Rodríguez, Cristiano 2, Benzema), Barcelona-Sevilla 5-1 (Messi 3, Neymar, Rakitic-selvmål), Deportivo La Coruña-Real Sociedad 0-0, Rayo Vallecano-Celta Vigo 1-0 (Bueno), Levante-Valencia 2-1 (Víctor Casadesús, Morales-Parejo), Elche-Córdoba 2-2 (Lombán, Jonathas-Fidel, Fede Cartabia), Villarreal-Getafe 2-1 (Mario, Gerard Moreno-Lacen), Granada-Almería 0-0.

 

Toppscorere:

20. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

11. Neymar (Barcelona)

10. Lionel Messi (Barcelona)

7. Carlos Bacca (Sevilla)

7. Joaquín Larrivey (Celta Vigo)

7. Karim Benzema (Real Madrid)

6. Léo Baptistão (Rayo Vallecano)

6. Alberto Bueno (Rayo Vallecano)

6. Jonathas de Jesus (Elche)

 

Målgivende pasninger:

8. Lionel Messi (Barcelona)

7. Koke (Atlético Madrid)

6. Toni Kroos (Real Madrid)

5. Cristiano Ronaldo (Real Madrid)

5. Karim Benzema (Real Madrid)

5. Nolito (Celta Vigo)

5. Pablo Piatti (Valencia)

5. Isco (Real Madrid)

5. James Rodríguez (Real Madrid)

5. Denis Cheryshev (Villarreal)

 

I kveld skal Barcelona fortsette jakten på gruppeseieren i Champions League borte mot APOEL Nicosia, mens Athletic Club spiller en viktig bortekamp mot Shakhtar Donetsk i kampen om nå Europa League-sluttspillet. I morgen kan Atlético Madrid sikre avansement med seier mot Olympiakos, mens Real Madrid og Cristiano Ronaldo jakter nye scoringer borte mot Basel. Torsdag kan både Villarreal og Sevilla sikre sluttspillsplass mot henholdsvis Borussia Münchengladbach og Feyenoord. Neste serierundes høydepunkt er utvilsomt Valencia-Barcelona søndag klokken 21.00, med studiosending på C More Fotball HD fra klokken 20.30.

Sees!

Der ingen skulle tru at nokon kunne spele fotball

Jeg har vært i Barcelona, Bilbao, Palma, Alicante, Gijón, Jerez de la Frontera, San Sebastián, Cádiz, Sevilla, Málaga, Huelva, Madrid, Valencia, Vila-Real, Castellón de la Plana og Zaragoza. Flotte byer, med Bilbao og Cádiz som små personlige favoritter, men for en liten stund ble de alle parenteser da jeg i slutten av september gikk ut av en buss og tok mine første steg i Eibar, Spanias 280. største by, hvor SD Eibar holder til.

F*cking Eibar. Jeg er helt sikker på at regissøren av F*cking Åmål var på inspirasjonsreise i denne schizofrene baskiske byen. Det er snart to måneder siden jeg og kollega Magnar Kvalvik var i Eibar, og jeg har fortsatt ikke klart å avgjøre om jeg synes byen er sjarmerende og fascinerende, eller rett og slett bare dritstygg. Trolig er sannheten midt i mellom, på samme måte som at byen er trykket ned i et dalsøkke mellom tre åskammer, midt mellom Bilbao og San Sebastián.

Oppover en av disse åskammene slynger det seg en vei med navn Mandiola Balle Aldea. Oppover en av disse åskammene kunne man en mandagskveld i slutten av mai se en 26 år gammel mann på joggetur. Scenen var som tatt ut av en film. Det regnet, selvsagt. Det var i ferd med å bli mørkt. Ingen biler eller andre mennesker å se. Men i denne historien kom det ikke en mann med Skrik-maske, øks eller motorsag. Nei, dette er en fin historie. Dette er historien om Jon Errasti.

Jon Errasti er den eneste Eibar-spilleren som er født i Eibar. Han er en ekte eibarrés, og den eneste av sorten. 26-åringen er vokst opp mellom fjell og daler, Ego-elven og børsemakere. Da han ble født i juni 1988 hadde SD Eibar nettopp rykket opp til nivå to i spansk fotball for andre gang i klubbens historie. Der ble de værende helt til 2006. Men da var ikke Jon Errasti å se noe sted i Eibar. I et halvt år hadde han tatt buss en drøy halvtime til San Sebastián for å trene med Real Sociedad. Nå hadde overgangen blitt gjort permanent.

Som så mange andre hadde Jon Errasti funnet ut at å forlate Eibar var nøkkelen til å kunne lykkes som fotballspiller. Som 15-åring ble han en del av Zubieta, Real Sociedads ungdomsakademi, og han vokste seg etter hvert frem til å bli kaptein for Real Sociedad B på nivå tre i det spanske seriesystemet. Han fikk dog ikke kontrakt med A-laget da kontrakten gikk ut sommeren 2012, og var veldig nære å takke ja til en overgang til USA og Philadelphia. Men det var én ting som stoppet ham. En telefon fra Gaizka Garitano, Eibars nyansatte trener.

39 år gamle Garitano spilte fire sesonger for Eibar mellom 2001 og 2005, og var det store forbildet for Jon Errasti. I 2001, 2002 og første halvdel av 2003 var nemlig Errasti en lovende midtbanespiller i Eibars beskjedne ungdomsavdeling, og man kunne jevnlig høre ham si at han skulle bli like god som Garitano. Det var den beskjedne drømmen, og det nøkterne målet han hadde satt seg.

Veiene deres hadde krysset i Real Sociedad også. Historien ville ha det til at Garitano ble hentet til La Real sommeren 2005, med Errasti som en av de mest lovende i Real Sociedads ungdomsavdeling. Helten og forbildet hadde fulgt etter Jon. Spille sammen fikk de aldri, men igjen fikk Jon se på nært hold hvordan Gaizka tenkte og utførte spillet sitt. Gaizka Garitano ble aldri en ordentlig stjerne i spansk fotball. Ingen landskamper, ingen troféer. Men han hadde hjerte, kløkt, vilje og innsats, og alle så på Garitano som et fremtidig treneremne. Da kontrakten med Real Sociedad gikk ut sommeren 2008, var hans siste replikk til Jon at de skulle møtes igjen som trener og spiller.

Gaizka så mye av seg selv i Jon. Lidenskapen. Viljen til å ofre tenner og bloddråper for å få det éne poenget, som kanskje ikke betyr noe som helst på tabellen, men som betyr alt for selvfølelsen, selvtilliten og identiteten. Gaizka fikk rett. Mot slutten av juni 2012 ble de to gjenforent. Som trener og spiller. Eibar hadde rykket ned til Segunda B tre år tidligere, og hadde blitt nummer 2, 1 og 3 i sin avdeling de tre siste sesongene. Opprykket hadde de snublet fra seg i playoff hvert år.

Tilbake i Mandiola Balle Aldea har 26-åringen nå stoppet opp ved en utkikkspost over byen. Mørket har kommet inn over dalen og sveipet unna nesten alle fargene i byen. Borte er de hvite kalkuttakene, de rubinfargede og smått falleferdige industribyggene langs Ego, de oransje byggeområdene og de grå satellittmottakerne på hvert eneste blokktak. Borte. Nå er de gule gatelysene, det store grønne skiltet på toppen av El Corte Inglés, og det hvite flomlyset på Ipurúa, fargene som ligger på fargepalettet.

Jon liker egentlig Eibar best når det er mørkt. Da blir stoltheten enda sterkere av å se Ipurúa lyse opp himmelen rundt seg, akkurat slik hans og lagets prestasjoner har lyst opp en hel by, et helt samfunn de siste to og et halvt årene.

- Vi har svettet, løpt, spydd, blødd og ofret mye for å komme dit vi er i dag. Denne gjengen har aldri stått fremst i køen. Vi har vært tålmodige. Vi har ventet på vår tur, og vi vet at vi er her på lånt tid. Men denne tiden skal vi nyte. Å få besøk av Real Madrid er noe helt spesielt. De er alt vi ikke er, og vi er alt de ikke er. Men når kampen sparkes i gang på lørdag er det 11 mot 11. Én ball, to mål, 22 spillere. Det er det herlige med fotball. To forskjellige verdener møtes. David mot Goliat, forklarte Errasti på lokalradioen.

Sommeren 2013 rykket Eibar opp fra Segunda B til Segunda División. Ni av spillerne i dagens Eibar-stall var med på opprykket. Laget ble tippet som dumpekandidat på nivå to. De hadde det minste stadionet, det laveste budsjettet og den minst rutinerte treneren. Men de hadde den største viljen, det største hjertet og den beste treneren. Alle forhåndstips ble gjort til skamme, og søndag 25. mai 2014 ble et nytt fotballmirakel til i spansk fotball - åtte dager etter at Atlético Madrid hadde blitt seriemester på Camp Nou.

Eibar hadde vunnet Segunda División, og for første gang skulle de spise kirsebær med de store. Skal man male et bilde av Sociedad Deportivo Eibar, må man nøye seg med restene som man finner bakerst i et slitt malerlokale. Et knekt staffeli, en brukt palett og et lerret med frynsete kanter. Malingen har størknet i tillegg, men om man behandler det lenge nok, med verdighet og kjærlighet, kan man til slutt lage kunst av det.

Forresten..

Kan du fortelle meg hva Arendal, Bergen, Bodø, Drammen, Fredrikstad, Hamar, Haugesund, Kristiansand, Moss, Oslo, Porsgrunn, Sandefjord, Sandnes, Sarpsborg, Skien, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Tønsberg og Ålesund har til felles?
Det bor flere mennesker der enn i Eibar.
Kan du fortelle meg hva samtlige 16 klubber i Tippeligaen 2014 har til felles?
De har en stadion som rommer flere mennesker enn Ipurúa.

Fotballklubben lever likevel sine glade dager, og får sine minutter i rampelyset. Vanligvis får kampreferatene til Eibar en plass mellom annonser og værmelding i riksmediene. Nå behandles de som en av de store. De har gått fra å møte B-lagene til Real Sociedad og Athletic Club, til å møte Real Madrid, Barcelona og Atlético Madrid. I morgen kommer førstnevnte på besøk til Eibar, og aldri tidligere har en klubbkamp i spansk fotball blitt spilt mellom lag med større forskjeller.

Real Madrid har vunnet La Liga i 1932, 1933, 1954, 1955, 1957, 1958, 1961, 1962, 1963, 1964, 1965, 1967, 1968, 1969, 1972, 1975, 1976, 1978, 1979, 1980, 1968, 1987, 1988, 1989, 1990, 1995, 1997, 2001, 2003, 2007, 2008 og 2012. De har vunnet Copa del Rey i 1905, 1906, 1907, 1908, 1917, 1934, 1936, 1946, 1947, 1962, 1970, 1974, 1975, 1980, 1982, 1989, 1993, 2011 og 2014. De har vunnet Supercopa de España/Copa Eva Duarte i 1947, 1988, 1989, 1990, 1993, 1997, 2001, 2003, 2008 og 2012. De har vunnet Copa de la Liga i 1985. De har vunnet serievinnercupen/Champions League i 1956, 1957, 1958, 1959, 1960, 1966, 1998, 2000, 2002 og 2014. De har vunnet UEFA-cupen i 1985 og 1986. De har vunnet UEFA Super Cup i 2002 og 2014, og de har vunnet Intercontinental Cup i 1960, 1998 og 2002.

Eibar har vunnet Segunda División én gang.

Den foregående halvannen uken har Iker Casillas, Raphaël Varane, Pepe, Sergio Ramos, Sami Khedira, Cristiano Ronaldo, Toni Kroos, Karim Benzema, James Rodríguez, Gareth Bale, Keylor Navas, Javier Hernández, Daniel Carvajal, Luka Modric og Isco representert sine respektive landslag som Real Madrid-spillere.

Eibar hadde 23 av 23 mann tilgjengelig på trening på mandag.

Real Madrid har 540.000.000 euro i budsjett for 2014/2015. Eibar har 16.000.000 euro.

Real Madrid kommer fra den spanske hovedstaden hvor 3.200.000 mennesker bor. Real Madrid spiller hjemmekampene på Santiago Bernabéu som rommer 81.044 mennesker. Real Madrid trener på Valdebebas, treningsanlegget som er 1,2 millioner kvadratmeter stort og blant annet huser helsesenter, sandvolleyballbaner, 12 treningsbaner og et stadion som har plass til like mange tilskuere som Ipurúa. Real Madrid signerte tidligere denne uken en avtale med Microsoft verdt over 200 millioner norske kroner. Real Madrid var klubben til Alfredo Di Stéfano, Ferenc Puskas, Fernando Hierro og Raúl González. Real Madrid trenes av Carlo Ancelotti.

Eibar kommer fra Baskerlands 15. største by med 27.000 innbyggere. Eibar spiller hjemmekampene på Ipurúa som rommer 6.000 mennesker. Eibar trener på et bittelite treningsfelt i Bergara. Eibars forrige inngåtte sponsoravtale var med Euskatel, og er neppe verdt mer enn én million. Eibar har hatt Xabi Alonso og David Silva i stallen, på et sesonglangt utlån. Eibar trenes av Gaizka Garitano.

I juni 2012 stod Gaizka Garitano overfor sin største oppgave. Foran ham lå et rammeverk i mange deler, slitte strenger i en umuligusknute, tangenter flytende på bordet. Litt etter litt har han reparert, regulert og justert, med fingerferdighet, nøyaktighet og tålmodighet. Nå har Eibar blitt et velfungerende, stemt piano, og Garitano komponerer et nytt mesterstykke hver eneste helg.

I Eibar spiller alle for én og én for alle. De er alle like mye verdt, men som i alle andre fotballklubber er det en rangstige og en enighet om hvem som drar lasset.

Den viktigste av dem alle er Jon Errasti.

I morgen møter han og de andre Eibar-spillerne Real Madrid, for første gang i historien i seriesammenheng. Kampen starter klokken 18.00, men C More har studio allerede fra 15.30, på dette oppgjøret og Atlético Madrid - Málaga.

Kilder: Diario Vasco, ETB, Marca, The Guardian.

Dette er din dag, Nolito

"Buenos dias. La lista es la siguiente: Casillas.. Iker Casillas, Kiko Casilla, David de Gea.. Y como jugadores del campo; Juanfran, Azpilicueta, Piqué, Albiol, Bartra, Sergio Ramos, Bernat, Jordi Alba, Busquets, Camacho (del Málaga), Koke, Fàbregas, Isco, Cazorla, Pedro, Callejón, Nolito, Morata, Raúl García y Alcácer."

 

Det er en ganske normal fredag formiddag på Las Rozas, hvor det spanske fotballforbundet holder til og trener i forkant av kvalifiseringskamper og treningskamper. Vicente del Bosque har nettopp avslørt hvilke 23 spillere som er tatt ut til kampene mot Hviterussland og Tyskland. I Torino, Málaga, Napoli og Vigo sitter fire spillere og mottar det glade budskapet på radio. Álvaro Morata, Nacho Camacho, José Callejón og Nolito har fått sin første A-landslagsinnkallelse. Morata har nesten 40 aldersbestemte landskamper, og ble toppscorer i U21-EM i 2013. Nacho Camacho var "det neste store" da han var kaptein for Spania U17 som vant EM og ble nummer 2 i VM i 2007. José Callejón hadde også spilt, og scoret, for det spanske U21-landslaget. Alle hadde tilbrakt en god del tid på Las Rozas allerede. Men ikke Nolito.

Kort tid etter at landslagsuttaket var kjent, vartet Celta Vigo opp med en pressekonferanse med Nolito som eneste representant. Smilende, rørt, stolt og glad. - Dette er en drøm som går i oppfyllelse. Jeg måtte ta en liten timeout før jeg møtte opp her. Samle tankene. Wow...

 

Manuel Agudo Durán tok ikke den raskeste og enkleste veien til topps. Langt derifra. Det har vært sportslige og personlige nedturer, omveier, store hinder i veien, avslag, vraking og skuffelser. Allerede som spedbarn kom det første tegnet. Moren hadde ikke alltid hatt den beste dømmekraften, og overlot ansvaret for Nolito til sine foreldre mens hun sonet en fengselsdom. Faren var over alle hauger. Mor og far ble byttet ut med bestemor og bestefar. Dolores og Manuel var de som lærte ham manerer, som videreførte sine verdier til ham, som ga ham mat på tallerkenen, som ga ham muligheten til å bli fotballspiller.

 

Oppveksten i Sanlúcar de Barrameda var ikke fylt av rikdom og muligheter, men heller ikke fattigdom og en følelse av å sitte fast. Bestefaren ble viktigere og viktigere for Nolito for hver dag som gikk, og om man noen gang spurte Nolito om hvem som lærte ham det og det, hvem som ga ham muligheten til det og det, hvem som kjørte han hit og dit, var svaret alltid det samme; mi padre. Det samme svaret de fleste spanske barn ville gi deg, men betydningen var ikke den samme. Manuel var ikke en far for Nolito. Han var den beste faren Nolito kunne ha. Bestefar.

Manuel kjøpte de første fotballskoene og den første fotballen til Nolito. Manuel var den som alltid hvisket ham i øret at han kunne bli så god han bare ville om han bare jobbet hardt nok. Manuel var alltid den som pushet ham til å yte det lille ekstra. Manuel kjørte ham til trening og kamp. Han sørget også for at Barcelona-sympatiene gikk i arv fra bestefar til guttunge, og at dét var gulroten som skulle drive Nolito fremover og oppover. Han skulle bli profesjonell fotballspiller for Barcelona.


- Av og til har jeg savnet å ha en mor og far på lik linje med de andre, men for meg har det alltid vært naturlig å kalle besteforeldrene mine for mine foreldre. Det er den eneste realiteten jeg kjenner til. Det er de som har utdannet meg som person. Det er takket være dem at jeg er den jeg er. De har lært meg å smile når livet er bra, og de har lært meg å jobbe hardt og beholde troen når livet ikke har vært like bra. Jeg ville ikke ha vært foruten nedturene jeg har opplevd. Nedturene har formet meg som person, og som fotballspiller.

Algaida de Sanlúcar og Atlético Sanluqueño var de to første klubbene Nolito spilte for, men med et seniorlag på nivå fire var det ikke optimalt å bli værende i hjembyen for å jakte drømmen. Drømmen om å kunne yte tilbake til familien som hadde gitt ham alt. Som 16-åring forlot han besteforeldrene, og flyttet til Valencia og klubbens ungdomsakademi. Oppholdet gjorde at han vokste som person, men ikke som fotballspiller. Han tok et langt steg mot å bli en selvstendig voksen person, men forble på stedet hvil med ballen i beina.

 

Turen gikk dermed videre til Écija. Nærmere familien i Sanlúcar de Barrameda, men et steg ned rent fotballmessig. Écija Balompié spilte på nivå tre i det spanske seriesystemet, og klubbens storhetstid var på midten av 90-tallet da de spilte to sesonger i Segunda División. Rafael Gordillo, Salva Ballesta og Pepe Mel hadde alle hatt korte opphold i klubben i løpet av sine karrierer, men å kalle klubben for et springbrett på veien videre til større klubber var å ta ganske hardt i. Nolito imponerte dog såpass i løpet av sine to sesonger på San Pablo (han scoret blant annet da Real Madrid kom på besøk i Copa del Rey), at hans første delmål, og bestefarens store drøm, ble en realitet. Telefonen fra Barcelona kom. Sommeren 2008 flyttet han til La Masía.

Han var 22 år gammel da han flyttet til Barcelona. Han spilte sammen med fem år yngre Thiago Alcántara, tre år yngre Alberto Botía, to år yngre Jeffrén Suárez, to år yngre Sergio Busquets og ett år yngre Pedro Rodríguez. Han hadde ikke tiden på sin side, men under Luis Enrique som trener tok han likevel steg som var så store at det på et tidspunkt var stor uenighet mellom Pep Guardiola og resten av trenerteamet om de skulle gi det aldrende talentet muligheten eller ikke. Det første, og eneste målet, han scoret for A-laget var hjemme mot Ceuta i Copa del Rey i november 2010. Et typisk Nolito-mål. Med rappe steg, høy frekvens, god teknikk og flott avslutningsteknikk. Lagkameratene stormet til. Publikum jublet og klappet. Nolito pekte opp. Tenkte på bestefaren. Dessverre pekte han ikke opp på tribunen, men opp på himmelen. 

 

Manuel ble gammel nok til å oppleve at barnebarnet signerte og debuterte for klubben som hadde vært favorittklubben hans siden han var i marinen som ung voksen, men han ble ikke gammel nok til å se ham score sitt første mål for A-laget. Hvert eneste mål Nolito har scoret siden desember 2008 har blitt dedisert til Manuel. Samtlige 50 scoringer.


Nolito slo aldri helt gjennom i Barcelona, og hele karrieren stod egentlig litt i stand by mellom 2009 og 2013. 12 mål på 35 kamper for Benfica i 2011/2012 var bra, men ikke mer. 17 kamper og tre mål for Granada i 2012/2013 var ikke nok til at Andalucía-laget ønsket å benytte seg av kjøpsopsjonen, men redningen skulle likevel komme. Om Manuel var farsfiguren i livet, og det var han, var Luis Enrique som en far for ham på fotballbanen. Lucho ga ham muligheten i Barcelona, og Lucho var den som ga ham en ny sjanse da ting så vanskelig ut sommeren 2013.

 

Nolito og Luis Enrique skrev under for Celta Vigo foran 2013/2014-sesongen, og utviklingen gikk hånd i hånd. Ting ble bedre og bedre etter hvert som tiden gikk, og i løpet av de 10 siste kampene scoret Nolito ni mål, deriblant to scoringer i tre kamper på rad mot Almería, Valladolid og Osasuna. Den sterke sesongen gikk ikke upåaktet hen for noen av dem. Luis Enrique ble tilbudt jobben i Barcelona, og tok den. Nolito fikk fremlagt en gullkantet avtale fra en Premier League-klubb, men tok den ikke.

Det har aldri blitt offisielt bekreftet hvilken klubb som gikk all in for Nolito i august, men mye tyder på at det var Everton. 28-åringen herjet nemlig med laget fra Goodison Park i en treningskamp hvor Celta Vigo vant 3-1, og Nolito scoret alle målene. I et radiointervju på Al Primer Toque forklarte Nolito hvorfor han ikke fulgte i fotsporene til Jesús Navas, Álvaro Negredo, Juan Mata, Diego Costa og Roberto Soldado - for å nevne noen.

 

- Det regner mye der. Det er kaldt, og maten smaker dårlig. Neida, fra spøk til alvor; hovedgrunnen er at jeg trives utrolig godt der hvor jeg er nå. Hvorfor skal jeg endre på noe når det går bra? Jeg tjener nok penger til å fø familien min. Jeg kommer fra en ganske fattig familie, så jeg krever ikke så mye i utgangspunktet. Grådighet river posen.

 

Nolito gjorde trolig det riktige. Vi får dog aldri vite hvordan et eventuelt Premier League-opphold hadde forløpt, men vi vet godt hvordan sesongen har vært til nå for Celta Vigo. Nolito ble kåret til månedens spiller i La Liga i september, og har notert seg for fem scoringer og fem målgivende pasninger på 11 kamper. Av samtlige spillere i La Liga er det ingen som egenhendig har skaffet flere poeng til sitt lag med sine scoringer i 2014/2015.

Historien vil gjerne ha det slik at personer med sterke relasjoner møtes igjen og igjen og igjen, uansett hvor mye ting forandrer seg i den enkeltes liv. 1. november møttes Luis Enrique og Nolito igjen på Camp Nou. Barcelona - Celta Vigo 0-1. Joaquín Larrivey scoret målet, men det var Nolito som fremprovoserte en feil av Daniel Alves, og det var Nolito som sendte sin argentinske lagkamerat alene gjennom mot Claudio Bravo med en genial hælklakk som satte Jérémy Mathieu og Sergio Busquets sjakk matt.

 

Et øyeblikks magi, men ingen tilfeldighet. Slike hælklakker har kjennetegnet Nolito som spiller helt fra han ble plassert på en parkett i Sanlúcar de Barrameda som 7-åring. Futsal med eldre gutter i ung alder ga ham råskapen, teknikken og trippestegene som gjør at han ligner en blanding av Santi Cazorla og Luis Suárez. Hvem som fikk ham til å begynne med futsal, lurer du kanskje på? Nei, det gjør du jo selvsagt ikke. Du vet at det var Manuel. Bestefaren. Den beste faren.

 

I kveld møtes Spania og Tyskland på Balaidos i Vigo. Det er selvsagt i Vigo kampen spilles. Hjemmebanen til Celta Vigo. Hjemmebanen til Nolito. Der skal han få sin landslagsdebut for Spania. Hele familien vil være til stede. Kona, datteren, bestemoren, fetterne og kusinene. Og den beste plassen av alle vil bestefaren ha. Han vil titte ned fra himmelens første benkerad og være stoltere enn noen gang.

 

"Den rikeste er ikke den som har mest, men den som behøver minst" - Nolito.


Kilder: Sid Lowe (The Guardian), La Voz de Galicia, Al Primer Toque, Mundo Deportivo, Moi Celeste, Faro de Vigo.

- Vi er i den syvende himmel, kompis..

Lorena og Juan er et kjærestepar i sin beste alder. De er litt over 30 år, bor i sentrum av Málaga, har mange venner, begge er i jobb, og fritiden brukes på forskjellige aktiviteter. Mandag kveld er det kunst som står i fokus, onsdag er det dansetime, torsdag spiser de alltid middag på La Reserva del Pastor sammen med venner, og fredag er fast kulturkveld når det er forestilling på Teatro Cervantes. Helgene tar de som de kommer. På vei hjem fra Jane Monheit-konsert fredag kveld går de over Puente de la Rosaleda, og får fotballstadion på sin høyre side.

 

Kø. Mange mennesker. Hva skjer? Juan vet at det ikke er Málaga-kamp i kveld. Han er sånn noenlunde gjennomsnittlig fotballinteressert. Kanskje litt under snittet når han tenker seg om. Han vet at Nordin Amrabat er den store stjernen, at Nacho Camacho ble tatt ut på landslaget for første gang tidligere denne dagen, og at forventningene ikke var allverdens denne sesongen. De ser på rekken av mennesker, blir nysgjerrige, og går bort til en kar med Málaga-drakt.

 

- Hva er det som skjer her i kveld?
- Det er ingenting som skjer i kveld. Jeg står i kø for å få billetter til kampen i morgen.
- I morgen.. Jeg trodde vi skulle møte Real Madrid først i slutten av måneden?
- Ja, det stemmer. Først Atlético Madrid borte, så Real Madrid hjemme. Det blir to tøffe kamper.
- Men vi har jo allerede spilt her mot Barcelona. Er det Sevilla vi møter da?
- Nei, Eibar.

- Eibar?

- Ja.

- Eibar?!
- Hehe, ja. Byen er jo i fyr og flamme om dagen!

 

Juan er som sagt ikke kjempeinteressert i fotball. Han får med seg det viktigste, tror han, men har åpenbart ikke fulgt nok med i det siste. Det har gått litt nedover med interessen og nyhetsstrømmen etter at Jorge, en god kollega, ble permittert og ikke lenger kunne oppdatere ham.

 

Juan og Lorena lar seg lett rive med, utadvendte og eventyrlystne som de er. De bestemmer seg for å kjøpe billetter de også. En knapp halvtime senere har de kommet 40 meter nærmere billettluken, og blitt mye klokere på hva som skjer i Málaga Club de Fútbol om dagen.

 

- Denne gløden og interessen som vi er omringet av nå, har jeg ikke opplevd siden vi spilte i Champions League. Vi er sultefôret på suksess. Vi fikk en smak av glitter og toppkamp da, vi var oppe og snuste på troféer. Vi fikk smake på maten fra en Michelin-restaurant, og har vært sultne siden. Den følelsen lengter vi etter. Hver eneste seier er en fest nå. Og når vi har fire på rad.. Faen.. Vi er den syvende himmel, kompis.

 

Øynene lyser opp. Kroppsspråket oser entusiasme. Det er en evig kamp mellom tunge og hode for å holde tritt med lysten. Denne aldrende mannen, vi vet fortsatt ikke navnet hans, snakker på innpust og utpust, og på et tidspunkt bekymrer Lorena seg for både blodtrykk og hjerterytme. Det har gått tre kvarter, og nå er det endelig deres tur.


- Nå har dere flaks.

- Ja?
- Det er tre billetter igjen.

- Er det utsolgt?

- Ja, enten kjøper dere de tre billettene som er igjen, eller så vil noen av de som står bak dere gjøre det. Tre billetter er alt som er igjen.

- Vi tar dem! Er du gal..

 

Slukøret måtte flere titalls personer innse at de hadde kommet for sent til festen. Juan og Lorena derimot, de skulle på sin første fotballkamp. I løpet av seansen hadde de blitt matet med informasjon, nyttig og unyttig, så de visste hva de gikk til. Málaga hadde vunnet fire strake kamper, og kunne tangere klubbrekorden neste kveld. Granada, Córdoba, Rayo Vallecano og Real Sociedad hadde forsøkt, men alle lå strødd på gressmatten ved siste pipeblås. 2-1, 2-1, 4-0 og 1-0. Jérémy Toulalan, Isco, Martín Demichelis og Santi Cazorla er byttet ut med Nacho Camacho, Nordin Amrabat, Juanmi og Sergio Sánchez.

 

Overdrevet for oss utenforstående og nøytrale? Så definitivt. Forståelig at Málaga-folket suger såpass hardt på karamellen at til og med papiret går ned i gapet? Så definitivt.

 

Å være tidlig ute er ikke noe som faller spanjoler naturlig. Våre venner i 30-årene følger normen, og finner plassene sine 10 minutter før kampstart. 21.50. Flomlys, tifo bak det ene målet, kjempestemning. La Rosaleda fylles mer og mer for hvert minutt som går. Lagoppstillingene annonseres over høyttalerne. Juan har gjort hjemmeleksene sine, og biter seg merke i at navnet til Sergio Sánchez ikke ropes opp.

 

- Var ikke han en av de beste?

- Jo, men han er skadet i dag. Vi mangler tre av våre beste menn i forsvaret i dag.

- Oi, det høres ikke bra ut.

- Nei. Rosales, høyrebacken, har spilt alle kampene. Antunes, venstrebacken, har spilt alle kampene når han har vært tilgjengelig. Og Sergio Sánchez, en av de to stopperne, han ble faktisk nevnt i forbindelse med landslaget etter kampen mot Real Sociedad.

- Amrabat spiller heldigvis, da..

- Ja, heldigvis. Han har vært fantastisk de siste kampene.

 

Kampen er i gang. Stemningen er god. To minutter ut i kampen får Eibar frispark ikke langt fra sidelinjen hvor våre tre musketerer sitter.

 

- Dette kan bli farlig. Eibar er et krigerlag. Mye hjerte, mye vilje. De scorer ganske mye på dødball, sier mannen fra køen.

 

Saúl Berjón slår et godt frispark inn i feltet, Eibar-spillerne løper mot Carlos Kameni som løpske godstog, og Raúl Navas får satt hodet på ballen. Scoring. Nei, annullert!

 

- Der var vi heldige.. Men vi har hatt en god del flyt i de siste kampene, og det sies jo at slikt ikke er tilfeldig. Gode lag har flyt og marginer, nærmest unnskylder kømannen seg med.

 

Kampen bølger frem og tilbake. Eibar er godt forberedt på hva som møter dem. Málaga får ikke gasspedalen ordentlig i gang når mulighetene byr seg, og sjansene kommer bare i ny og ne. Juanmi skyter over, Boka tester skuddfoten uten hell, Miguel Torres header like utenfor. Nordin Amrabat får ikke til like mye som normalt.

 

- Angeleri, en av de nye som kommer inn i dag, har faktisk fått rødt kort i de tre siste kampene han har spilt, blir Juan fortalt - like etter at argentineren har blitt meid ned av Eibars høyreback Lillo.

 

Gult kort. Kampens første.

 

- En av hovedgrunnene til at vi er i så god form om dagen er at vi har kunnet stille med det samme lag i flere kamper på rad. Spesielt bakover på banen har vi fått selvtillit av den grunn. Men i dag er altså tre av fire ute i forsvaret. Boka var god for 10 år siden, Angeleri blir utvist hver eneste gang, og Miguel Torres.. Vel, han spilte knapt i Olympiakos forrige sesong.

 

Sidemannen snakker nå med en nervøs og bekymret undertone. Det hadde jo egentlig vært typisk Málaga å snuble i denne kampen. De trives egentlig ikke spesielt godt med å være favoritter, og det var de i dag. Favoritter. En av fansens store favoritter er kaptein Weligton. Han har vært i klubben siden 2007. Det føles som at han alltid har vært der. Han var der da de spilte i Segunda División, han var der da de rykket opp, han var der da de spilte i Champions League, og han var der i kveld. Men han var ikke alltid på riktig sted. Etter 41 minutter blir han dratt litt for langt over mot sin venstre, og kan dermed ikke forhindre at Mikel Arruabarrena utnytter en tabbe fra Miguel Torres.

 

- Hva var det jeg sa, sukkes det fra venstre.

 

Stadion er stille i 10 sekunder. Eller, ikke helt stille. En gjeng baskere oppe i hjørnet jubler, danser seiersdansen og glemmer alt vondt i verden for et øyeblikk. Så våkner stadion igjen. Miguel Torres river seg i håret, faller ned på gresset, men ligger der kun i et brøkdels sekund. Opp igjen. Opp på hesten. Det er over en omgang igjen. Det kan virke som at scoringen har blitt annullert, men den har ikke det. La Rosaleda synger. La Rosaleda rister. La Rosaleda dytter laget fremover.

 

Ved pause er det derimot spredt piping mot lagene når de går i garderoben. En beskjed om at selv om laget støttes, forventes det mer etter pause. Men det ble ikke bedring med det første. Eibar skaper den første sjansen. Saúl Berjón viser frem venstrefoten etter en stygg feilpasning av Juanmi, men Carlos Kameni henger med i svingene. Kanskje var det dét som skulle til for at de skulle våkne?

 

Juanmi er i hvert fall full av revansjelyst i det han stiger til værs og utduellerer langt mer robuste og bebyggede Raúl Navas. Samuel García fanger stussen, legger ballen til rette på ett touch, fyrer av fra 18 meter og tvinger frem en retur. Juanmi er først på, får kontroll på ballen og banker inn utligningen. Tre mann løper inn i målet for å hente ballen. Málaga er ikke fornøyd med ett mål og ett poeng.

 

- Herregud! For en stemning, hvilket vell av følelser, roper Lorena. Hun lar seg fascinere av 50 år gamle menn som kaster fuglefrø i luften i ren glede, menn i 20-årene som klemmer og kysser vilt fremmede, bestemødre som spretter opp fra stolene.

 

Sidemannen er mye mer stille nå enn tidligere i kampen. Klokken går. Tiden er i ferd med å renne ut. Kun én gang tidligere har Málaga vunnet fem strake kamper i La Liga. Nå er de nære å klare det igjen. Én scoring er alt som skal til. Samuel García bommer. Nacho Camacho treffer ikke mål, Samu Castillejo får bare corner. Det deles ut kort etter kort. Eibar er også farlig frempå. Ricardo Horta har kommet inn, og tvinger Eibar-keeper Xabi Irureta i aksjon.

 

- Amrabat.. Du må melde deg på!

- Trekk innover, Luis!

- Kom igjen da, Marcos!

 

Kømannen har våknet. Supporterne bak målet synger. Men det ser ikke ut til å hjelpe noe som helst. 87 minutter er spilt. Det går mot slutten. Det går mot 1-1. Javi Lara har ballen inne på egen halvdel, og settes under press av Samu Castillejo. Nordin Amrabat stormer hjelpende til. Gjenvinning høyt i banen. La Rosaleda klamrer seg til hvert eneste lille halmstrå det er mulig å gripe fast i. Málaga kommer tre mot fire. Amrabat fører ball, tupper ballen videre til Ricardo Horta, Luis Alberto er neste spiller med ballberøring. Eibar har rukket å få fire mann til bak ballen, men det er Málaga som har momentet.

 

Én pasning, ett touch, én hands, ett fløytesignal, ett straffespark, ett jubelbrøl.

 

Maaange sekunder å vente....

 

Ett spark, ett mål, en seier, tre poeng. Fem strake seire, og deres beste sesongstart etter 11 kamper noensinne.

 

Tilleggstiden blir en eneste stor fest. Fansen synger. Alle står. Alle hopper. Sidemannen også, så klart. Navnet hans fikk de aldri. Men det er ikke så nøye. Minnene vil alltid være der.

 

Juan og Lorena har blitt hektet. Neste hjemmekamp er mot Real Madrid. Mandag formiddag stod de igjen i kø utenfor La Rosaleda. Den kampen skal de ikke gå glipp av.

 

Córdoba-Deportivo La Coruña 0-0, Almería-Barcelona 1-2 (Thievy-Neymar, Jordi Alba), Getafe-Elche 0-0, Real Madrid-Rayo Vallecano 5-1 (Bale, Ramos, Kroos, Benzema, Cristiano-Bueno), Celta Vigo-Granada 0-0, Málaga-Eibar 2-1 (Juanmi, Amrabat-Arruabarrena), Sevilla-Levante 1-1 (Vitolo-Víctor Casadesús), Espanyol-Villarreal 1-1 (Colotto-Mario Gaspar), Valencia-Athletic Club 0-0, Real Sociedad-Atlético Madrid 2-1 (Vela, Agirretxe-Mandzukic).

 

Toppscorere:

Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 18

Neymar (Barcelona) 10

Lionel Messi (Barcelona) 7

Carlos Bacca (Sevilla) 7

Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 7

Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 6

Karim Benzema (Real Madrid) 6

 

Målgivende pasninger:

Lionel Messi (Barcelona) 8

Koke (Atlético Madrid) 6

Toni Kroos (Real Madrid) 6

Karim Benzema (Real Madrid) 5

Nolito (Celta Vigo) 5

Pablo Piatti (Valencia) 5

Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 5

Isco (Real Madrid) 5

 

Landslagsopphold! På lørdag spiller Spania hjemmekamp mot Hviterussland i Huelva, og tre dager senere får de besøk av verdensmester Tyskland i Vigo. Neste serierunde spilles 21-24. november, og da er Barcelona-Sevilla, Atlético Madrid-Málaga og sjarmtrollet Eibar mot giganten Real Madrid høydepunktene.

David mot Goliat har sjeldent vært mer passende!

Verdens morsomste fans?

Jeg stiller spørsmålet, men jeg har ikke svaret. Men skal det noen gang kåres hvilke supportergrupper som er morsomst, mest oppfinnsomme, kreative og meningsbærende, vil jeg i det minste nominere Rayo Vallecano-fansen, Bukaneros.

 

Det foreløpig siste stuntet i rekken kom på mandag mot Eibar. Rayo Vallecano-fansen har alltid stått fremst i rekken av opponenter mot avsparkstidspunktene i Spania (og veldig mye annet), som ofte er veldig sene, og spredt fra fredag til mandag. De siste sesongene har Rayo Vallecano vært blant lagene som oftest har spilt på ugunstige tidspunkter for barn, familier og arbeidere. Deres tre siste kamper denne sesongen har blitt spilt fredag 21.00, søndag 12.00 og mandag 21.00, og i sistnevnte kamp benyttet de igjen anledningen til å vise hva de mener.

 

Metode?

 

Møt den spanske versjonen av The Simpsons!

 

Bukaneros står vanligvis bak målet til venstre på TV-skjermen, og de fyller tribunen stort sett hver eneste kamp - med mindre har bestemt seg for å protestere mot noe(n). Da Rayo Vallecano og Eibar kom gående ut av spillertunnelen under innmarsjen, var det derimot helt tomt på det midterste feltet. I stedet var det hengt opp et bilde av stuen til familien Simpson, og foran stod fire personer utkledd som Homer, Marge, Bart og Lisa.

 

I løpet av den første halvdelen av 1. omgang, kom fem forskjellige bannere opp med hvert sitt budskap:

 

1. Kent Brockman: "Siste nytt fra Vallekanfield; ny protest mot fotballforhandlinger".


2. (Mr.) Montgomery Burns: "Mer TV-rettigheter, mer penger i lomma. Glimrende."

3. Bart Simpson: "Moderne fotball. Multiplisér med null".

4. Kang: "Og dette er den beste ligaen på planeten? Hahahahahahahahahaha"

5. Helen Lovejoy: "Men er det ingen som tenker på barna?"

6. Ralph Wiggum: "Jeg liker fotball på mandager. Jeg er spesiell!"

24 minutter ut i kampen var protesten over, og tribunen var igjen fylt til randen av supportere. Klubben er stiftet i 1924 - timingen er selvsagt ikke tilfeldig. Dette er ikke det siste, og definitivt ikke det første, vi får se av denne type innslag på Estadio de Vallecas.

 

April 2012 mot Barcelona:
Rayo Vallecano bestemte i forkant at hjemmekampen mot Barcelona skulle være "Día del club". Det betyr at billettprisene er høyere enn normalt, og at sesongkortinnehavere må betale seg inn på kamp, selv om de er sesongkortinnehavere. Utrolig, men sant. Rayo-fansen svarte med å la kun et par mann betale seg inn for å brette ut to bannere med tydelig budskap: "Vi driter i denne f*cked up-ligaen" og "Er det slik dere vil se tribunen"?.

 

August 2013 mot Levante:
Avspark klokken 23.00 på en fredag. Leggetid for mange, inkludert Bernt og Erling. De første 24 minuttene var tribunen tom, igjen med et par hederlige unntak. Utkledd som de populære barne TV-figurene Bernt og Erling, kom to personer inn på tribunen da kampen startet. Med seg hadde de dyne og pute, og de la seg lagelig til på tribunen for å sove. Foran dem ble et banner reist med skriften; "Vennligst ikke forstyrr. Det er tid for å sove, ikke for fotball". Bak dem stod et banner med "er ikke fotballen i helgene?".

 

Oktober 2013 mot Valladolid:
Avspark fredag kveld betyr god anledning til en ny protest. Igjen av det kreative slaget. Bukaneros kledde seg i svart, svart og atter svart, én tok rollen som prest, andre bar på en kiste, noen holdt opp lys, mens resten holdt opp bannere hvor det stod "sporten har blitt drept av korrupsjon, business og crazy avsparkstidspunkt".


Mai 2013 mot Athletic Club:

Plassen i La Liga var sikret, så her var det bare å slippe jubelen løs. Bukaneros feirer på sin egen spesielle måte, og peprer banen med toalettpapir og konfetti. Kampen utsettes i flere minutter.

 

Er du litt usikker på hvilket lag du vil følge i Spania? Rayo Vallecano er et godt alternativ på flere måter. Fansen er trolig den aller beste grunnen. Neste hjemmekamp er Rayo-Celta søndag 23. november klokken 12.00.

Bilder fra bukaneros.org og futbolsapiens.com. 

Krise i Barcelona? Nei! Ikke ennå..

Det var krise i Real Madrid i begynnelsen av september. Det var krise i Atlético Madrid i slutten av september. Det er krise i Barcelona i begynnelsen av november. Det kan love godt. For Barcelona.


Felles for de to andre er nemlig at denne såkalte krisen var av det særdeles korte slaget. Real Madrid tapte mot Real Sociedad og Atlético Madrid, og lå seks poeng bak Barcelona etter tre serierunder. Laget virket ubalansert, og det var god grobunn for kritikk mot salgene av Ángel Di María og Xabi Alonso. Atlético Madrid spilte uavgjort mot Celta Vigo og tapte mot Olympiakos i Champions League, og forholdene lå til rette for dommedagsprofetier etter salgene av Diego Costa, Thibaut Courtois ("salg") og Filipe Luís.

 

Status to måneder senere er at Real Madrid er nummer 1 og på cruisekontroll i Champions League, mens Atlético Madrid er nummer 2 og i førersetet i sin Champions League-gruppe. Krisen var kortvarig, ja.

 

Nå er det Barcelona-supporterne, Barcelona-pressen og Barcelona-opposisjonen som er i krisemodus.

 

For halvannen uke siden var Barcelona ubeseiret, serieleder og uten baklengs. Luis Enrique hadde fått den beste sesongstarten som nyansatt Barcelona-trener noensinne. Neymar og Messi samarbeidet bedre enn tidligere, Rakitic hadde gått rett inn i Xavi-rollen og videreutviklet den, og fra La Masía kom både Munir El Haddadi og Sandro Ramírez og tok fansen med storm. Og i bakhånd lå Luis Suárez som en hund i bur - klar for å slippes løs. Ut i det fri.

 

Nå virker det som at alt dette er glemt. Tap i El Clásico. Tap mot Celta Vigo. Én scoring i løpet av 180 minutter. Lionel Messi målløs i to kamper på rad. Mathieu, Iniesta og Jordi Alba ute med skade. 4. plass i La Liga. Jeg skjønner at det er lett å være negativ i en sådan stund. Realiteten er at Barcelonas "krise" er en krise 997 av 1000 klubber gjerne ville ha vært i. Men Barcelona er Barcelona. Presset er stort, forventningene er høye, slingringsmonnet er lite.

 

Og det er absolutt faktorer og sider av Barcelona hvor ting ikke er på stell om dagen. Supportere skal få lov til å kritisere. Selvsagt skal de det. Pressen skal være kritiske og gravende. Det er jo jobben deres. Men å maksimere krisen allerede nå er bare tull. Et tap i El Clásico smerter mer følelsesmessig enn rent sportslig, selv om det selvsagt gjør vondt overalt. Hjemmetapet mot Celta Vigo vil jeg påstå er noe som skjer hver 50. kamp. Spill Barcelona-Celta med samme sjansestatistikk 50 ganger, og Barcelona vinner 49 av dem. Fire tverrliggertreff og Sergio Álvarez med sitt livs kamp. Enkelte ting kan man ikke gardere seg mot.

 

Skal virkelig forskjellen på (tabelltopp + glade dager) og (krise + 4. plass) være så sped og spinkel? Forståelig i en ren finale, hvor alt gjerne er svart/hvitt. Men ikke i begynnelsen av november, vel?

 

Poenget? Fotball er ferskvare, men vi som jobber med fotball konkluderer litt for ofte litt for kjapt, og tenker litt for mye i nuet. Det var ingen grunn til å hive seg på hylekoret i september for hverken Real Madrid eller Atlético Madrid, og jeg vil ikke hive meg på nå heller. Det skal spilles om 78 poeng. Luis Suárez har spilt to kamper. Det er godt mulig at Barcelona ender uten troféer i mai og at sesongen blir en skuffelse, men ikke ta sorgene på forskudd. Roper man for ofte om krise, blir det fort litt ulv, ulv.

 

Ellers kan den tiende serierunden egentlig oppsummeres med to ord; selvmål og treff i metallet. Fire selvmål og 13 treverktreff. Forrige sesong var bestenoteringen henholdsvis tre og ni. Statistikk er moro.

 

En annen ting som er moro er Valencias resultater denne sesongen. De har vunnet syv kamper denne sesongen, og de har scoret tre mål i alle. Tre mål = tre poeng. De har spilt to uavgjorte kamper denne sesongen, og de har scoret ett mål i begge. Ett mål = ett poeng. De har tapt én kamp denne sesongen, og da scoret de ikke mål. Null mål = Null poeng.

 

Og Eibar da, dere.. Øvre halvdel etter 10 kamper! Majestetisk!

 

Deportivo La Coruña-Getafe 1-2 (Postiga-selvmål, Lafita), Granada-Real Madrid 0-4 (Cristiano, James 2, Benzema), Atlético Madrid-Córdoba 4-2 (selvmål 2, Griezmann, Mandzukic-Ghilas 2), Barcelona-Celta Vigo 0-1 (Larrivey), Real Sociedad-Málaga 0-1 (Juanmi), Athletic Club-Sevilla 1-0 (Aduriz), Villarreal-Valencia 1-3 (Manu Trigueros-selvmål, Mustafi 2), Levante-Almería 2-1 (Barral, Víctor Casadesús-Jonathan Zongo), Elche-Espanyol 2-1 (Jonathas 2-Stuani), Rayo Vallecano-Eibar 2-3 (Léo Baptistão 2-Arruabarrena 2, Piovaccari).

 

Toppscorere: Cristiano Ronaldo (Real Madrid) 17, Neymar (Barcelona) 9, Lionel Messi (Barcelona) 7, Carlos Bacca (Sevilla) 7, Joaquín Larrivey (Celta Vigo) 7, Léo Baptistão (Rayo Vallecano) 6, Nolito (Celta Vigo) 5, Karim Benzema (Real Madrid) 5, Christian Stuani (Espanyol) 5, Jonathas de Jesús (Elche) 5.

 

Målgivende pasninger: Lionel Messi (Barcelona) 8, Koke (Atlético Madrid) 6, Toni Kroos (Real Madrid) 5, Karim Benzema (Real Madrid) 5, Nolito (Celta Vigo) 5, Pablo Piatti (Valencia) 5, Paco Alcácer (Valencia) 4, Isco (Real Madrid) 4, James Rodríguez (Real Madrid) 4.

 

Ingen hvile her i gården; i kveld skal de to hovedstadslagene i aksjon mot Malmö og Liverpool, mens Athletic Club og Barcelona møter Porto og Ajax i morgen. Torsdag er det Villarreal og Sevilla mot henholdsvis Zürich og Standard Liege, mens den 11. serierunden sparkes i gang fredag kveld. Høydepunktene er Valencia-Athletic og Real Sociedad-Atlético Madrid søndag kveld.

Dette er den største Ødegaard-misforståelsen

Like etter klokken 15 smalt det godt på nyhetsdesker fra Lindesnes til Nordkapp. En anerkjent Real Madrid-journalist (José Luis Sánchez, @JLSanchez78) twitret at Martin Ødegaard i dag hadde vært på Valdebebas (Real Madrids treningsfelt), og at Real Madrid -virkelig- ønsker å signere det som akkurat for øyeblikket må være fotballverdenens mest ettertraktede 15-åring.

 

Dette er en type kamp Real Madrid hater å tape, og elsker å vinne.

 

I kveld avslører VG at verdens største fotballklubb har fløyet "los Ødegaards" til og fra Madrid i privatfly. De mener alvor. Det burde det nå herske liten tvil om. Martin Ødegaard kan bli den første norske spilleren i Real Madrid. Kan, der altså. Pappa Hans-Erik er naturligvis ordknapp og lite villig til å bidra til spekulasjoner. Det er jobben hans. Som pappa/rådgiver/motivator/trener/altmuligmann sitter han med den kanskje viktigste oppgaven i norsk fotballs historie (i denne sammenheng). Real Madrid, Barcelona, Chelsea, Manchester United, Liverpool, Bayern München, Ajax. De nevnes alle i forbindelse med kronjuvelen, og etter utallige intervjuer, reportasjer, spørsmål og svar, er det én ting som har stått igjen som et formentlig krav for at en overgang skal skje;

 

- Uansett bør det være uaktuelt for Martin Ødegaard å gå til et akademi i utlandet (Tore Pedersen til VG, 7.10).
"Selv gjør en smørblid Martin Ødegaard det klart at det er helt uaktuelt å gå til et akademi i en europeisk storklubb (VG, 20.10)".

- Går han til et eller annet akademi, kan han like gjerne holde seg i Strømsgodset (Mini til VG, 14.10).


Spørsmålene jeg da sitter igjen med er; hva er, i denne sammenhengen, et akademi, og er det forskjell på akademier fra et land til et annet?

Jeg mistenker først og fremst at de første assosiasjonene vi nordmenn får når vi hører ordet "akademi", er reservelagsfotball, reservelagsserie, Development League, spillere under 21, juniorfotball, avdankede typer fra A-laget, spillere som jobber for å komme tilbake etter skade og slike ting. Og ja, slik er det i England og delvis i Norge (selv om det er bedring å spore). Men ikke i Tyskland, ei heller i Spania - som ser ut til å være veldig relevant for tiden.

Dette har selvsagt Hans-Erik og Martin full kontroll på etter diverse besøk rundt om. Og ved å si at "akademifotball" er utelukket, vil jeg hevde at spill for Real Madrid Castilla eller Barcelona B da på ingen måte er utelukket. Far og sønn har munnen ren, og ordene i behold.

 

Det er nemlig seniorfotball.

 

I Spania er B-lagene med i det nasjonale seriesystemet, og konkurrerer på lik linje med andre seniorlag, med to sentrale unntak. B-laget kan ikke spille på samme nivå som A-laget, og det er visse begrensinger rundt alder. Real Madrid og Barcelona er ikke kjent for å ha spillere over 21 år i troppen, og den eldste spilleren i de to troppene er Kiko Femenia, som er født i februar 1991. Mens det i England er et hav av avstand mellom A-lag og reservelag/akademi (ref Guillem Balague; "de snakker ikke engang det samme språket"), jobbes det tett og målrettet med og mellom A-lag og B-lag i Spania. Det er den viktigste relasjonen som finnes i klubbene. B-lagstreneren er ofte en del av A-lagets trenerteam. B- og A-trener snakker sammen daglig. Lagene trener ved siden av hverandre. De aller fleste deler garderobeområde, spiser sammen, snakker sammen, lærer av hverandre.

 

Det er en vanskelig oppgave å vurdere kvalitet opp mot hverandre på tvers av landegrenser og nivå, men Segunda División-lag er gode (nivå to). Det viser de i Copa del Rey sesong etter sesong. Lag som rykker opp til La Liga (nivå én) blir sjeldent eller aldri en kasteball. Se eksempelvis på Eibar, som for 17 måneder siden spilte i Segunda B (nivå tre). Nå er de nummer ni i La Liga, hvor nivået er udiskutabelt.

 

I de to nevnte B-lagene er det veldig mange svært lovende spillere. Adama Traore, Alejandro Grimaldo, Munir El Haddadi, Sandro Ramírez, Sergi Samper, Alen Halilovic, Derik Osede, Diego Llorente og Álvaro Medrán for å nevne noen. Flust av kvalitet. Spillere som jevnlig trener med A-laget, som får inspirasjon fra verdens beste spillere, som trenes av tidligere verdensstjerner / toppspillere (Zinedine Zidane / Eusebio Sacristán), og som kommer inn i miljøer som er kjent for å produsere toppspillere på løpende bånd.

Barcelona og La Masía er velkjent. Lionel Messi, Cesc Fàbregas, Xavi Hernández, Andrés Iniesta, Víctor Valdés, Carles Puyol, Gerard Piqué. De kan nevnes i fleng. Real Madrid var lenge kjent for ikke å bry seg filla om egne talenter, og Casillas, Raúl og Guti ble satset på rett og slett fordi de var ekstraordinære. De siste årene har ting endret seg i La Fábrica. Selv "Galácticos"-klubben fra hovedstaden har innsett nytteverdien av en god cantera. Denne sesongen er seks av 22 spillere fra egen stall. Ytterligere to spillere har fått spilletid på A-laget i 2014/2015. I tillegg skal det nevnes at både Raphaël Varane, Marcelo, Sergio Ramos, Isco og Asier Illarramendi alle ble hentet i U21-alder. Ting har endret seg.

 

Den økonomiske situasjonen i fotball-Spania har gjort at det har blitt flere og flere "akademispillere" (la oss kalle dem det..) som regelmessig spiller kamper for A-laget.

 

10. Sandro Ramírez (Barcelona), Munir El Haddadi (Barcelona), Juanmi (Málaga), José Luis Gayà (Valencia).

9. Sergi Darder (Málaga).

8. Isaac Success (Granada), Víctor Camarasa (Levante), Samu Castillejo (Málaga).

6. Ramon Azeez (Almería), Daniel Pinillos (Córdoba), Adrián Marín (Villarreal).
5. Unai López (Athletic).


For å gjøre en lang historie kort; "akademifotball" i Spania er ikke akademifotball. Det er seniorfotball. På et veldig høyt nivå. Som gir unge spillere muligheten til å komme så langt de bare kan. Alt vil til syvende og sist avgjøres av nivået til Martin Ødegaard.

 

Kamparena er bra. Treningsarena er bra. Motivasjonsfaktorer og inspirasjonskilder er bra. Gevinsten er enorm. Skulle man derimot ikke lykkes der og da, sjekk denne gjengen som heller ikke slo gjennom i Real Madrids ungdomsavdeling; Roberto Soldado (Tottenham), Álvaro Negredo (Valencia, på lån fra Manchester City), Borja Valero (Fiorentina), José Callejón (Napoli), Juanfran Torres (Atlético Madrid), Dani Parejo (Valencia-kaptein), Álvaro Morata (Juventus) og Esteban Granero (Real Sociedad).

 

Skulle Martin Ødegaard til slutt ende opp med å velge Barcelona eller Real Madrid, la oss slippe å høre dommedagsprofetier om akademier.

 

Martin Ødegaard kan bli så god som han bare vil. I utlandet, vel å merke.