hits

desember 2013

2013 i spansk fotball

2013 er snart ved veis ende, men som fotballår er det allerede over i Spania. Et nytt innholdsrikt år, det sjette i rekken hvor landslaget er verdens beste, og nivået i La Liga er det få som betviler - i så tilfelle lar vi romjulen komme dem til gode. Positive spanske opplevelser finnes det mange av, og noen av dem skal vi ta for oss i denne "Årets [..]"-kåring.  Det blir også morsomme, tragiske, etterlengtede og annerledes tilbakeblikk, faktisk ganske mange totalt sett, så la oss bare komme i gang.

 

Årets mål:
Her er det veldig mange gode kandidater, men i stedet for å ramse opp de andre kandidatene (ingen nevnt, ingen glemt), går jeg rett på vinneren. Jeg er svak for spilleren, jeg er svak for laget, jeg er svak for langpasninger som slås for en grunn (og ikke bare slås for å slås), jeg er svak for tekniske briljans, jeg er svak for volleyer og jeg er svak for temposkifter. Her er hele pakken i én og samme scoring. Se og nyt.

 


Antoine Griezmann, Real Sociedad mot Valladolid i mars.

 

Årets vinn-vinn:
I Spania har man et fenomen (eventuelt en uting) som kalles "Tarjeta Forzada". Det går ut på at spillere pådrar seg gule kort og karantener som passer den respektive spilleren/laget - som oftest når Real Madrid på Santiago Bernabéu eller Barcelona på Camp Nou står for tur. De minste lagene i Spania ser gjerne på slike kamper som en tapt sak på forhånd, og lar dermed spillerne sone karantene for 5/10/15 gule kort i de kampene - for så å ha dem tilgjengelig i neste "vinnbare" kamp, med fem gule kort til neste karantene.

 

Ferran Corominas stod med fire gule kort da Elche møtte Málaga på hjemmebane i siste seriekamp i 2013. Neste kamp for Elche er på bortebane mot Barcelona, ergo ante man at et Tarjeta Forzada var i emning. Klokken tikket og klokken takket, Elche jaget utligning (Málaga ledet 1-0), og Ferran Corominas fikk ballen inne i Málagas 16-meter. Med tre motspillere rundt seg så Coro sitt snitt til å skape en vinn-vinn-situasjon. Her skulle man forsøke å lure til seg en straffe. Enten ville dommeren la seg lure og gi Elche muligheten til å skaffe seg ett poeng fra straffemerket på overtid, eller så ville det gule kortet komme for filming. Coro la inn en ekstra svale i stupet, fikk gult kort og soner karantene borte mot Barcelona 5. januar.

 

Årets bom:
Ingen grunn til å skrive. Bare se:

 


Youssef El-Arabi, Granada mot Rayo Vallecano i desember.

 

Årets nordmann:
Vadim Demidov. 13 kamper. Den siste i april. Én av de 13 kampene endte med seier, og vinnermålet i den kampen kom etter at Demidov var byttet ut.

 

Ved årsslutt er det dessverre ingen nordmenn i La Liga. Stefan Johansen, kom igjen a!

 

Årets Ramos:

Sergio Ramos har gitt oss mange gode stunder utenfor banen. I et intervju etter bortekampen mot Lyon i 8-delsfinalen i Champions League i 2010 var han lei seg for at de ikke fikk med seg tre poeng hjem (det deles som kjent ikke ut poeng i cupspill). Twitter-meldingen fra Miami da han skulle se på NBA-kampen mellom Miami Heat og San FRANCISCO Spurs ga også en god latter, og amerikansk geografi er heller ikke Ramos' sterkeste side - i og med at han la ved et bilde av/fra Las Vegas da han skrev at han var klar for kamp mot Milan på Yankee Stadium i New York. Etter EM-kampen mot Irland i juni 2012 twitret han "España 4 - Irlandia 1. Sí señor". Problemet? Kampen endte 4-0. Vi glemmer vel heller ikke episoden da han mistet Copa del Rey-troféet under bussen i april 2011?

 

2013 har heller ikke vært flausefritt. Real Madrid skulle møte Granada på bortebane, og Sergio Ramos satt på hotellrommet sitt i den andalusiske byen. Tidlig på ettermiddagen twitret han følgende: "På tide å sove litt etter å ha sett det spanske kvinnelandslaget i vannpolo vinne [VM i Barcelona]. Gratulerer så mye, jenter". I utgangspunktet ikke noe galt i meldingen - foruten timingen. Ramos hadde nemlig ikke fått med seg at Teledeporte sendte en reprise av kampen som ble spilt intet mindre enn 24 dager i forveien. Vel, bedre sent enn aldri.

 

Vi gleder oss til et nytt Ramos-år!

 

Årets gjensyn:
Jordi Figueras og Juan Carlos Garrido. Velkomstklemmen var neppe av det varme slaget.

 

Årets smell:

Bayern München - Barcelona 4-0 og Borussia Dortmund - Real Madrid 4-1 i løpet av to dager i april. Denne tyske orkanen ble ikke vist på værmeldingen i Spania i forkant av kampen.

 

Årets bomtur 1:
Fra Madrid til Ekvatorial Guinea er det 4546 kilometer. Fra Ekvatorial Guinea til Johannesburg er det 3642 kilometer. Fra Johannesburg til Madrid er det 8111 kilometer. 16299 kilometer måtte det spanske landslaget legge bak seg i løpet av seks dager i november. Innholdet i turen? Sliteseier mot Ekvatorial Guinea, som ble overskygget av det politiske aspektet ved møtet, og annullert i etterkant fordi dommeren ikke var fra en nøytral nasjon. Juanfran scoret sitt første mål for landslaget, men det teller altså ikke. Mot Sør-Afrika ble det ikke en gang en sliteseier, men tap. Det folk snakket om i etterkant var uansett situasjonen som oppstod da Víctor Valdés ble skadet (og ikke spilte mer i 2013). Alle seks byttene var brukt opp, men Spania satte likevel inn José Manuel Reina. I etterkant ble det spekulert i at kampen ikke skulle bli tellende i FIFA-statistikken grunnet dommerfeilen, men heldigvis skjedde ikke dette. Dommeren ble dog avskiltet, og kommer ikke til å dømme en internasjonal kamp igjen.


Årets bomtur 2:

Lille Olímpic de Xátiva stod overfor den største dagen i klubbens historie da Real Madrid skulle utfordres på selveste Santiago Bernabéu i Copa del Rey i desember. Oppladningen ble dog litt annerledes enn hva de hadde sett for seg; bussjåføren klarte nemlig ikke å finne veien til hotellet de skulle innlosjeres på. I mer enn to timer kjørte de rundt i sentrum av Madrid før de omsider kunne sjekke inn. Turister.

 

Årets idiot:

Det var 139 dager siden forrige Galicia-derby. Det medfører 138 dager med skriverier i lokalpressen, og etter hvert rikspressen, om Iago Aspas og hans mildt sagt anstrengte forhold til Deportivo La Coruña. Født og oppvokst i Vigo, flasket opp i ungdomsavdelingen til Celta, enhver Celta Vigo-supporters helt - spesielt i forkant av Galicia-derbyene.

 

Derfor var det egentlig ingen overraskelse at Iago Aspas ble utvist før halvtimen var spilt på Riazor i mars. Spesielt overrasket ble man heller ikke over at offeret var Carlos Marchena. At varianten han ble utvist for var en springskalle var dog litt overraskende, og ikke minst idiotisk. Ikke bare måtte Celta Vigo jakte utligning mot en mann mindre i over en time (kampen endte 3-1) - toppscoreren deres ble også suspendert i fire kamper, noe som til slutt var en hårsbredd unna å koste dem plassen i La Liga.

 

Årets "ha det bra, og kom ikke tilbake":
Mannen, myten, legenden, gullkornprodusenten og oppvigleren José Mourinho holdt trykkerimaskinene i det ganske land i kontinuerlig drift fra mai 2010 til mai 2013. Skittkasting mot Manuel Pellegrini, korsfestelse av Pedro León, bøter fra UEFA for å få røde kort med vilje, konspirasjonsteorier mot dommere, UEFA, FIFA og LFP, vraking av Iker Casillas, finger i øyet til Tito Vilanova (eller Pito (penis) som han kalte ham for), stadige uteblivelser fra obligatoriske pressekonferanser før og etter kamp, og en hel del annet, overskygget de gode og imponerende tingene José Mourinho faktisk oppnådde i Real Madrid - blant annet å vinne La Liga foran det beste Barcelona-laget gjennom tidene.

 

På tampen av karrieren ble det sagt og gjort såpass mye demonstrativt av Mourinho at han neppe trener Real Madrid igjen senere i karrieren, og i Barcelona er det neppe aksept for Mourinho etter hans uttalelser og fortid. Ergo, Mourinho blir neppe å se i La Liga igjen.

 

Årets øyeblikk, subjektivt:

8. juni 2013. Fra tidlig morgen til siste minutt.

 


Årets øyeblikk, objektivt:

Det er ikke lenger kun Norge som feirer 17. mai. Den datoen feires også i den sørvestlige delen av Madrid, i området rundt Vicente Calderón.

 

Copa del Rey-finale. Santiago Bernabéu. Real Madrid. Atlético Madrid. Fantastisk ramme, fantastisk fotballkamp, fantastisk dramaturgi. Rett og slett fantastisk. Real Madrid tok ledelsen ved Cristiano Ronaldo etter 14 minutter. Ting gikk som ventet. Ting gikk som man trodde. Det var over 13 og et halvt år siden Atlético Madrid hadde vunnet mot Real Madrid. 4948 dager. 25 kamper. Dette var visst en umulig oppgave. Men under Diego Simeone er det ikke lenger noe som er umulig for Atlético Madrid. 1-1 ved Diego Costa etter 35 minutter, og 1-2 ved João Miranda mot slutten av den første ekstraomgangen.

 

Atlético Madrid hadde endelig slått Real Madrid, og de hadde gjort det da det betydde som mest for dem, i Real Madrids egen storstue. Et hegemoni var brutt. En epoke var over. Siden den gang har "de to store" blitt til "de tre store". Takk, Atlético Madrid.

 

Årets etterlengtede:
Fran Morales gråt sine modige tårer. Han hadde opplevd mye. 46-åringen hadde gått personlig konkurs to ganger, funnet kjærligheten - for så å miste den igjen i en trafikkulykke, funnet kjærligheten på nytt, mistet huset sitt i brann, og blitt far to ganger. Han var til stede på Martínez Valero i Elche i mai 1989 da Pizo Gómez og Osasuna scoret målet som sendte dem til Segunda División seks serierunder før slutt, og han hadde møtt opp på så godt som samtlige hjemmekamper siden. 17 sesonger i Segunda División og syv sesonger i Segunda B senere var Elche igjen tilbake i La Liga.

 

24. august 2013. Elche - Real Sociedad på Martínez Valero. Drøyt 24000 mennesker var på plass. Fran Morales var ikke en av dem. Den siste personlige konkursen hadde nettopp funnet sted, og 46-åringen hadde ikke en eneste euro til overs. Barna måtte ha mat, lån og regninger måtte betales, kemneren var hakk i hæl. Klokken 18.52 kom en eldre herremann bort til Fran som satt på en benk og gråt. I hånden sin hadde han en billett.

 

Fran Morales gråt gjennom samtlige 90 minutter.

 

Velkommen tilbake, Elche!

 

Årets savn:
Manolo Preciado. Daniel Jarque. Antonio Puerta. Miki Roqué. Minnene kan ingen ta fra oss.

 

Årets spiller:
58 kamper i 2013. 69 mål i 2013. 59 for klubblaget (personlig rekord) og 10 for landslaget (personlig rekord) - noe som har gjort ham til den mestscorende spilleren gjennom tidene for Portugal, sammen med Pauleta. Han har satt ny rekord i antall scoringer i gruppespillet av Champions League (9), han scoret i sin sjette strake El Clásico, han noterte seg for hat-trick mot Sevilla for FJERDE sesong på rad, og han scoret seg opp på 4. plass over mestscorende spiller i Real Madrid gjennom tidene.

 

Cristiano Ronaldo har vært ekstremt god i lang tid, men han har aldri bedre enn hva han har vært i 2013.

 

Årets Twitter-melding:
Barcelonas reservekeeper José Manuel Pinto er en artig skrue. I mixed zone blir han som oftest sett med knebukser, solbriller og rastafletter, og Ståle Solbakken kan sikkert si mangt om Pintos plystrekunster. På Twitter er han også en kunstner, hvor han i juni inviterte sine følgere med på joggetur på morgenkvisten.

 

"I morgen klokken 9.00 skal jeg på joggetur i Los Toruños (en park i El Puerto de Santa María, hvor José Manuel Pinto kommer fra, red.anm). Da vet dere det, om dere ønsker å bli med".

 

14 stykker ble med.

 


(Foto: José Manuel Pinto på Twitter).


Årets 52 plukk opp:

Jeg er ikke i tvil om hva jeg skal svare hvis jeg får spørsmål om hvem som er Spanias beste fotballdommer. Jesús Gil Manzano. Men selv JGM "mister det litt" i blant, for eksempel 17. mars på Los Cármenes. Granada - Levante.

 

Allan Nyom, Valdo, Loukas Vyntra, Pedro Ríos, Pedro López, Vicente Iborra, Mikel Rico, Guilherme Siqueira, Recio, Robert Acquafresca, Iñigo López, Sergio Ballesteros, Nolito, Nabil El Zhar, Yacine Brahimi og Gabriel Torje. Nei, det er ikke de to lags startellevere. Det er spillerne som fikk se det gule kortet i løpet av denne smått utrolige kampen. 16. I tillegg ble både Carlos Aranda, Toño, Vicente Iborra, Sergio Ballesteros og David Navarro rapportert til forbundet i etterkant.

 

Årets spyttklyse:


Antonio Amaya, Real Betis mot Atlético Madrid i La Liga i begynnelsen av februar. Lagene hadde nettopp møtt hverandre i et dobbeltoppgjør i Copa del Rey. I hjemmekampen hadde Atlético Madrid vunnet 2-0, og da det nærmet seg pause på Benito Villamarín var stillingen fortsatt 0-0. Det var altså et lite håp om at Real Betis kunne snu det hele til sin fordel, men helt på tampen av den første omgangen utnyttet Diego Costa en brøler fra Antonio Amaya, satte inn 0-1 og dermed spikeren i kista. På vei tilbake til midtsirkelen takket Diego Costa for scoringen, hvilket utløste et sinne hos Antonio Amaya som varte i halvannen uke. Etter den nevnte Copa del Rey-kampen innrømmet Amaya at han "ville drepe Diego Costa" akkurat da situasjonen oppstod.

 

Heldigvis nøyde han seg med å spytte.


Årets kjøleskap:

"Muñiz Fernández - el Rey de la nevera" (nevera betyr kjøleskap). Det debatteres om mangt innenfor fotballen i Spania, men en ting er de aller fleste skjønt enige om - Muñiz Fernández er den dårligste dommeren. Når en dommer blir sendt til/i "la nevera" (kjøleskapet) straffes han av fotballforbundet for svak dømming. Muñiz Fernández har fått til sammen fire slike i 2013, men slapp helt av - showet fortsetter i 2014.

 

Årets selvtillit:
Barcelona feirer seriegullet hjemme på Camp Nou foran egne fans, og lagkaptein Carles Puyol kommer gående med pokalen i hånda. En spesiell person skal hedres. Hvem kan det være mon tro?

 


Nei, det var ikke deg, Alexandre Song.

 

Årets kaosbamse:
Hvor enn han går, er det kaos. Det ryktes at han skallet ned jordmoren allerede i oktober 1988, for så å gråte litt selv i etterkant. På skolen skal han ha vært en typisk bråkmaker med mark i rumpa, markeringsbehov og stor munn. På banen (les: asfalten) spilte han med brede albuer og spisse knotter. Han ville egentlig ikke bli fotballspiller, men ble overtalt (les: kjøpt og betalt) av sin egen bestefar som så et latent talent liggende i denne litt brokete og keitete, men samtidig muskuløse og kraftige, kroppen.

 

Hadde jeg hatt navn og adresse, hadde jeg sendt et takkebrev til bestefaren til Diego Costa. For en spiller. For en mann. For en type. For et eventyr. For et kaos.

 

Jeg har alltid hatt et godt øye til Diego Costa. Jeg ga ham aldri opp. Heldigvis gjorde ikke Atlético Madrid eller Diego Simeone det heller. Utlån på utlån, forsøk etter forsøk, den ene skuffelsen etter den andre. Diego Costa var en rå pakke, som bare skulle finslipes og skoleres før han skulle slå ut i all sin prakt. Lettere sagt enn gjort, men omsider kom man dit. Det har kostet mange tårer, mye blod, enormt mye svette, mange ord og en god del penger. Men alt er verdt det.

 

47 kamper. 34 scoringer. Ni målgivende. Tre skaffede straffespark. 15 gule kort. 32 gule og fem røde kort er fremprovosert hos motstanderne. Han har blitt spyttet på av Antonio Amaya. Han har blitt tråkket på av Geoffrey Kondogbia. Han har fått Gary Medel til å sparke en stol sønder og sammen på sidelinjen. Han har vunnet stirrekonkurranse mot dommer Mateu Lahoz. Han har feiret provoserende mot supportere som tidligere var hans egne (Valladolid og Celta Vigo). Han har scoret ett av to mål i en Copa del Rey-finalen de vant mot Real Madrid - en turnering han ble toppscorer i. Han har scoret i 11 strake hjemmekamper, og leder an i kampen om Pichichi og Gullstøvelen sammen med Luis Suárez. Har har bommet og scoret på straffespark i samme kamp (Valencia). Han har scoret på brassespark mot Getafe. Han har sendt Real Zaragoza ned til Segunda División. Han har scoret i Champions League-debuten sin. Han har hisset på seg hele Brasil ved å velge Spania foran sitt eget fødeland. Han har latt Atlético Madrid-fansen glemme Falcao.

 

Elsk ham eller hat ham. Jeg valgte heldigvis å elske Diego Costa. Kaosbamsen.

 

Årets viktigste:
1. juni ble den siste serierunden i 2012/2013 spilt. Åtte av ti kamper inneholdt minst ett lag som hadde noe å spille for. Den klart viktigste kampen av dem alle ble spilt på Riazor. Hjemmelaget Deportivo La Coruña måtte vinne for å beholde plassen, gjestene Real Sociedad måtte vinne for å sikre en plass i kommende sesongs Champions League. Ni gule og ett rødt kort ble delt ut, syv av dem i løpet av ti siste intense minutter, men kun én scoring ble produsert. Det var likevel den viktigste av dem alle. Antoine Griezmann scoret målet som sendte Real Sociedad til Champions League og Deportivo La Coruña til Segunda División. En scoring verdt flerfoldige hundretalls millioner.

 

Årets sykeste:

De som betalte seg inn på Santiago Bernabéu denne onsdagen i oktober angrer neppe på det - uansett hvor mye de betalte. 1-0 Bale, gult kort Alberto Moreno, 2-0 Bale på frispark, 3-0 Cristiano fra straffemerket, gult kort Sergio Ramos, 3-1 Rakitic fra straffemerket, 3-2 Bacca og kamp igjen, 4-2 Benzema, gult kort M'bia, 5-2 Cristiano, 5-3 Rakitic og kamp igjen, gult kort Arbeloa, gult kort Khedira, straffebom Rakitic, 6-3 Cristiano og hans fjerde hat-trick mot Sevilla på fire sesonger, rødt kort M'bia, 7-3 Benzema og gult kort Perotti. Jeg blir nesten svett bare av å skrive dette.

 

Årets gris:

30 kamper. 14 gule. 3 røde. Víctor Sánchez, Espanyol.

Årets kulthelt, spiller:
Gaizka Toquero. Se neste Athletic Bilbao-kamp, og du skjønner hvorfor i løpet av det første kvarteret.

 

Årets mest elegante:
Juan Carlos Valerón. For attende året på rad. Nå i Las Palmas. Hvor det hele startet tilbake i 1996.

 

Årets supporter:

Rayo Vallecano-fansen er trolig den artigste gjengen i La Liga. De har alltid noe eller noen å protestere mot, og de gjør det ofte på utradisjonelle og morsomme måter. Klubben er lutfattig, supporterne likeså - og i en nasjon hvor det å reise på bortekamper ikke er spesielt vanlig, ser man ganske ofte relativt tomme borteseksjoner på stadioner rundt om i Spania.

 

Det stoppet likevel ikke en enslig Rayo Vallecano-svale å ta turen fra Madrid til Sevilla for å se bortekampen mot Real Betis i begynnelsen av desember. Sjekk etter 1.24 av videoen.

 

 

Årets far og sønn:
Det kunne i hvert fall ha vært det.. Da José Manuel García debuterte for Osasuna mot Almería i november var han 16 år, 9 måneder og 26 dager gammel. Han var neimen ikke langt unna å score i debuten heller. Mannen som måtte plukke frem en meget god redning var ingen andre enn Almería-keeper Esteban Andrés Suárez, som denne dagen var 38 år, 4 måneder og 12 dager gammel.

 

Årets trener:
Som i 2012 - Diego Simeone, Atlético Madrid. Han er også den kuleste treneren i La Liga, sammen med Paco Jémez, hva angår klesstil, frisyre og oppførsel. Hva han har oppnådd med Atlético Madrid er det bare å ta av seg hatten for, og måten han har oppnådd det på setter prestasjonen i et enda bedre lys. Kontroversielle uttalelser, dommerskjenn, overdrevet pengebruk og selvgodhet er ikke å se eller høre fra argentineren, som alltid opptrer diplomatisk - kanskje litt for diplomatisk til tider. At de er en gullkandidat vil han fortsatt ikke ha noe snakk av, men Diego - det er dere. Mye takket være din innsats.

 

Om jeg tror sitronen er ferdigskvist på Vicente Calderón? Nei, Simeone har fortsatt et jerngrep rundt den.

 

Årets kjærlighetssaga:
Dette er en fortsettelse fra kjærlighetssagaen som slo gnister for første gang i 2012. Rayo Vallecanos kantspiller Lassane Bangoura er både rask og teknisk, men han stod ikke først i køen da det ble delt ut spilleforståelse. Gutten er fortsatt ung og har mye å lære, og trener Paco Jémez ser ut til å ha gjort det til sin livsoppgave å gjøre Lass til sin beste utgave av seg selv. I hver eneste Rayo Vallecano-kamp roper og skriker Jémez mer til/på Lass enn på de resterende 10 spillerne, og dem roper han faktisk ganske mye til.

 

Foran hjemmekampen mot Real Madrid for litt over et år siden fikk Lass spørsmål om hva han fryktet mest. "Paco Jémez", kom det med én gang. Da var forholdet deres kun et par måneder gammelt. Mot Levante i slutten av august pådro han seg et idiotisk rødt kort, og Paco Jémez lekset ham opp foran et samlet pressekorps. Halvannen måned senere ble Lass tatt av banen ti minutter før pause mot Almería, tilfeldigvis ett minutt etter at han pådro seg et dumt gult kort. Uken etter startet han på benken mot Valladolid. Borte mot Celta Vigo i november ble han igjen satt i rampelyset av Jémez - omsider på en positiv måte.

 

- Av og til river jeg meg i håret jeg ikke har når jeg ser Lass spille fotball. Men i dag ble jeg forelsket på nytt.

 

Årets opptak til elektrolinjen på videregående:
De som (ikke) har kontroll på flomlysene på Balaidos og Ciutat de Valencia. Klok av skade etter hva som skjedde på Camp de Fútbol de Vallecas i september 2012 (Rayo Vallecano - Real Madrid ble utsatt til dagen etter fordi noen hadde kappet av strømledningene til flomlysene), skulle man tro at de fleste La Liga-lagene var forberedt på at noe igjen kunne ramme strømforsyningen til flomlysene. Den gang ei. Celta Vigo - Levante ble utsatt et kvarter i oktober, mens Levante - Granada ble stoppet i 10 minutter to uker senere. Forhåpentligvis har de fått nye batterier i julegave.

 

Årets kulthelter:
Rayo Vallecano eier knapt nåla i veggen, og det de faktisk eier er der gjerne på lånt tid. Spillere kommer og spillere går, og til sommeren er det igjen et tosifret antall spillere som enten har en kontrakt som går ut eller en leieavtale som er over. På sidelinjen står La Ligas best kledde og mest elegante trener i Paco Jémez, bak det ene målet er det en betongvegg med litt reklame på, bak det andre målet står La Ligas kuleste supportere, de røde og hvite draktene er de vakreste av dem alle, navnet er i særklasse kulest (Rayo betyr lyn), og spillestilen til Madrid-klubben gir underholdende kamper på rekke og rad.

 

Som eneste lag siden 2008 har Rayo Vallecano hatt ballen mer enn Barcelona i en offisiell kamp (september i år), og de nekter plent å slå langt bakfra. Uansett. Skulle keeper Rubén Martínez være så syndende at han av og til pælmer ballen av gårde når han settes under press, vanker det en skyllebøtte fra trener og publikum. Av den grunn har de sluppet inn flest mål av samtlige lag i La Liga, men også vunnet mange fotballhjerter. Til tider litt for naivt, men i langt flere tilfeller bare vakkert.

 

Rayo Vallecano lot også pressen, spillernes familier og hele støtteapparatet være med inn i garderoben for å være med på 12/13-sesongens siste peptalk hjemme mot Athletic Bilbao i juni.

 

Skal du besøke Madrid i 2014? Ta turen til Vallecas.

 

Årets hyggeligste bekjentskap:
Neymar. Hjertelig velkommen - vi skal ha det mye gøy sammen i årene som kommer. I 2014 vil også de mest skeptiske bli omvendt.

 

Årets gøyeste lag:
Vakre scoringer, kontringsfotball det slår gnister av, kombinasjoner som kan ta pusten fra deg, Carlos Vela, Antoine Griezmann, Rubén Pardo, Carlos Martínez, Iñigo Martínez. Tidlig Champions League-exit til tross, fotballåret 2013 har vært fantastisk i San Sebastián. 48 kamper i 2013 har gitt 22 seire, 15 uavgjorte og kun 11 tap, med 89 scoringer og 63 baklengs. At de kommer fra den vakreste byen i Spania gjør heller ingenting.

 

Årets derby:

Det ble ikke pokaler til Sevilla by i 2013 heller, men det beste, mest intense, mest underholdende og dramatiske byderbyet i Spania - det har de. Seks mål, 12 gule, to røde, opphenting fra 0-3 til 3-3 og utklassing med 4-0 var beholdningen i løpet av de to kampene i 2013. I 2014 kan det bli fem; én i Copa del Rey (finalen), to i Europa League (8-dels) og to i La Liga (vårparten 13/14 og høstsesongen 14/15 - om Real Betis holder plassen, vel og merke).

 

Årets lag:
Mange gode kandidater, men laget blir som følger: Víctor Valdés - Juanfran, João Miranda, Jordi Alba - Koke, Sergio Busquets, Gabi, Vela - Lionel Messi, Diego Costa, Cristiano Ronaldo.

 

Årets første og siste:
Det første gule kortet i 2013 ble delt ut til José Cañas og Real Betis, og den første scoringen stod Rubén Castro og Real Betis for. Álvaro González i Real Zaragoza fikk det første røde kortet, Alberto Bueno (Valladolid) scoret på det første straffesparket, Xabi Prieto scoret det første hat-tricket for Real Sociedad, mens Andrés Guardado og Valencia scoret det første selvmålet mot Real Madrid.

 

Álvaro Cejudo (Osasuna) fikk det siste gule kortet som ble delt ut i 2013, Jesé Rodríguez scoret det siste målet for Real Madrid, Levantes Juanfran fikk det siste røde kortet, Cesc Fàbregas og Barcelona scoret det siste straffesparket, lagkamerat Pedro scoret det siste hat-tricket, mens det siste selvmålet ble scoret av Lolo for Osasuna mot Celta Vigo.

 

Årets uheldigste:
De som ikke har fått sett spansk fotball i 2013. Og Felipe Mattioni, Espanyols høyreback, som har gått konstant skadet siden sommeren 2010.

 

Årets heldigste:
De av dere som har abonnement på C More og/eller C Sports, som får følge denne fantastiske, rare, spesielle, lidenskapelige, finurlige, historieskapende, stjernespekkede og lutfattige, men samtidig søkkrike, fotballen.

 

Vi ses og høres til Málaga - Atlético Madrid lørdag 4. januar fra klokken 15.55. Da blir det Diego Costa-show.

Kåring: De beste 10'erne!

Ny kåring! Denne gang er det spillerne med drakt nummer 10 som skal til pers, og rangeres fra best til dårligst. Igjen; kriteriene er en blanding av prestasjoner inneværende sesong og hvordan spillerne har gjort det ut fra forutsetninger og forventninger. Det er jo noe spesielt med 10'er-drakten, noe som forplikter, noe som bygger forventninger, og noe som gjør at presset kanskje blir litt større. Vi kjører en litt annerledes oppbygning i dette blogginnlegget for å spare på spenningen i både topp og bunn, og kjører følgende rekkefølge;

 

11-10-12-9-13-8-14-7-15-6-16-5-17-4-18-3-19-2-20-1.

 

11. Diego Perotti, Sevilla. Venstrekant.

Argentineren kom som et skudd fra ungdomsavdelingen i 2009/2010-sesongen, men den forventede utviklingen har dessverre uteblitt. Skadeplaget som få andre, ikke spesielt godt likt blant Biris Norte (Sevillas ultras), og de fleste tror at 25-åringen er inne i sin siste sesong i Sevilla-drakten. Har scoret fem mål på 16 kamper denne sesongen, fire av dem i Europa League.

 

10. Xabi Prieto, Real Sociedad. Indreløper, høyrekant.

Forrige sesong var La Reals supporter-ikon blant de bedre i sin posisjon i La Liga, men denne sesongen har det ikke helt tatt av for 30-åringen. Har startet 10 av 15 seriekamper og vært involvert i til sammen 21 kamper for Real Sociedad denne sesongen - men det har blitt kun én scoring. Kommer seg også for sjeldent i innleggsposisjonene han ofte serverer målgivende pasninger fra, men har fortsatt mange gode år igjen i kroppen.

 

12. Rodri, Almería. Spiss.

23-åringen har begynt å lukte på sitt gjennombrudd i spansk fotball, etter å ha ligget i vannskorpa helt siden den magiske kvelden i mai 2010. Da sykkelsparket han inn målet som sendte Sevilla til Champions League, men det tok aldri av for ham - hverken i Sevilla, Barcelona B, Sheffield Wednesday eller Real Zaragoza. I Almería har han derimot funnet seg godt til rette med et godt samarbeid med Suso, og har scoret syv mål på 14 kamper denne sesongen.

 

9. Óscar de Marcos, Athletic Bilbao. Indreløper, back, kant.

Skulle jeg ha meldt på én fotballspiller fra La Liga på et maraton, hadde jeg nominert løpsmaskinen til Athletic Bilbao før noen hadde rukket å si Grete Waitz. Utrettelig, energisk og sprudlende; de Marcos har løpt seg rett inn i hjertene til Athletic Bilbao-fansen. Manchester United-fansen husker han sikkert med skrekk og gru fra dobbeltoppgjørene i Europa League for halvannen sesong siden, men konkurransen er knallhardt på baskernes midtbane - han har kun startet seks seriekamper denne sesongen.

 

13. Óscar González, Valladolid. Offensiv midtbane.

31-åringen var blant Valladolids klart beste spillere forrige sesong, og så også frisk ut innledningsvis inneværende sesong - men fra midten av september av har Óscar gått kontinuerlig skadet. Konsekvensen av det er at Valladolid ligger under streken etter 15 serierunder, og jeg velger å tro at det ikke er tilfeldig. Skal være tilbake i trening rundt årsskiftet.

 

8. Joan Verdú, Real Betis. Sentral midtbane, offensiv midtbane.

En av sommerens mest spennende overganger i mine øyne var et faktum da Real Betis signerte Joan Verdú gratis fra Espanyol, men fortsatt har Real Betis-fansen til gode å se en 30-åring i nærheten av toppnivået sitt. Det begynner dog å komme seg, med scoring i to av de fire siste kampene, men i likhet med laget generelt har Joan Verdú slitt med å finne seg til rette. Kanskje kan ansettelse av ny trener, og comebacket til den skadeplagede spissen Rubén Castro, være med på å gjøre ting bedre for Verdú.

 

14. Pizzi, Espanyol. Offensiv midtbane, venstrekant.

Fikk rollen som erstatter for Joan Verdú i Espanyol, men foreløpig har han ikke vist seg som er verdig erstatter. Portugiseren var tidvis glimrende for Deportivo La Coruña forrige sesong, men har ikke funnet seg til rette i Barcelona. Har blitt henvist til benken de fire siste seriekampene, og har ennå ikke funnet veien til nettmaskene denne sesongen.

 

7. Roberto Trashorras, Rayo Vallecano. Sentral midtbane.

Blant de mest elegante og pasningssikre spillerne i La Liga, og på mange måter en godt skjult juvel som ikke får nok omtale eller ros. Drivkraften og hjernen i et Rayo Vallecano-lag som sjarmerer og tidvis imponerer med sin vilje og evne til å spille ballbesittende fotball, og var mannen som slo flest pasninger da Barcelona for første gang siden 2008 ikke hadde høyest ballinnehav i en tellende kamp. 32-åringen har startet samtlige kamper for Madrid-laget denne sesongen, og er det nærmeste man kommer en ren playmaker på sentral midtbane i La Liga.

 

15. Baba Diawará, Levante. Spiss.

I rekken av spisser som blir født på ny i Levante finner vi senegaleseren Baba Diawará, som er på lån fra Sevilla. Først var det Felipe Caicedo, deretter var det Arouan Koné, sist var det Obafemi Martins, og nå er det altså Baba Diawará. Det mangler dog det siste lille for at man kan karakterisere Baba som en suksess for Levante, men 25-åringen har allerede scoret like mange mål i Levante (på 10 kamper) som for Sevilla (på 30 kamper) - deriblant mot Real Madrid.

 

6. Nolito, Celta Vigo. Venstrekant, offensiv midtbane.

En av de mest spennende spillerne i La Liga denne sesongen er Manuel Agudo Durán, aka Nolito - eller Golito som han også kalles. Ekstremt god nærteknikk, bevegelig og dynamisk, og en nøkkelspiller for Luis Enrique og hans Celta Vigo. Tre mål på 14 kamper, en konstant trussel for motstandernes forsvar, og en profil de kommende årene i La Liga.

 

16. Francisco Puñal, Osasuna. Sentral midtbane.

"Røde Francisco" har blitt 38 år, men plukker fortsatt jevnt og trutt med kort - senest forrige helg med direkte rødt kort etter et drøyt kvarter. Midtbanespilleren debuterte for Osasuna helt tilbake i juni 1997 (og fikk gult kort selv om han kun spilte i 10 minutter), og er nå oppe i 546 kamper i sin profesjonelle karriere. 190 gule og åtte røde kort har det blitt, og Puñal er det nærmeste man kommer en levende legende i Pamplona. Men alderen tynger, og det går mot slutten for Patxi.

 

5. Yacine Brahimi, Granada. Offensiv midtbane, kantspiller.

Når vi snakker om teknikere i La Liga er det veldig lett å dra frem Andrés Iniesta, Lionel Messi, Cristiano Ronaldo, Isco og de store gutta. Men ser man på statistikken, er det en ganske så ukjent fransk-algerier som topper; ingen har fintet flere motspillere på ræva enn Yacine Brahimi denne sesongen. Forrige helg scoret han også sitt første La Liga-mål inneværende sesong, og husk denne bloggen om seks måneder - Brahimi kan være en skjult perle i VM i Brasil i 2014.

 

17. Jaime Gavilán, Getafe. Venstrekant.

Jaime Gavilán kom til kort mot blant annet David Silva da duoen kjempet om en plass i A-stallen til Valencia for seks-syv år siden, og siden har egentlig Gavilán kommet til kort i det aller meste. 28-åringen har en god venstrefot som kan slå briljante målgivende pasninger fra tid til annen, men "hauken" har ikke fløyet like høyt som man spådde at han kom til å gjøre for 10 år siden. Har kun fått starte to kamper for Getafe inneværende sesong.

 

4. Éver Banega, Valencia. Sentral midtbane, offensiv midtbane.

25-åringen er blant de mest frustrerende spillerne å ha et godt øye til i La Liga. Et skyhøyt potensial som han sjeldent eller aldri får ut, kombinert med tvilsomme sprell på fritiden, er ikke en vinnerformel - hverken på eller utenfor banen. Fra tid til annen skinner argentineren som få andre, som 2. omgangen mot Barcelona i september, men som regel får Valencia-supporterne se en Banega som ikke leverer i nærheten av hva som er forventet. I rekken av Villa, Mata, Silva og Soldado blir nok Banega den neste eksportvaren for Valencia - og kanskje får han omsider ut sitt fulle potensial i en annen liga?

 

18. Bobley Anderson, Málaga. Offensiv midtbane.

Ivorianeren har nok et av de kuleste navnene i La Liga, men det er også den eneste "kåringen" han er i nærheten av å nå toppen. 21-åringen kom til Málaga fra Wydad Casablanca i sommer, men har ikke klart å spille seg inn på laget foreløpig. Kun én kamp fra start er beholdningen så langt, og han har heller ikke gjort seg spesielt bemerket når han har kommet innpå mot slutten av kampene.

 

3. Rubén Cani, Villarreal. Venstrekant, offensiv midtbane.

Villarreal-fansen koste seg da det i går ble klart at Rubén Cani hadde forlenget kontrakten med den gule ubåten frem til sommeren 2017. 32-åringen kom til El Madrigal i 2006, og vil dermed ha akslet drakt nummer 10 i over 10 år om han fullfører kontrakten med klubben. Da TV2 sendte La Liga-fotball for siste gang i 2009 ble Cani kalt for "den dårligste 10'eren" av kommentator Morten Langli, og han hadde helt rett i det. Da. Siden den gang har det gått kun én vei for Rubén Cani, og på 15 kamper denne sesongen har han scoret to mål, spilt seks målgivende pasninger og vært direkte involvert i 14 mål denne sesongen.

 

19. Javi Flores, Elche. Offensiv midtbane.

Den eneste spilleren med drakt nummer 10 som ennå ikke har fått spilletid denne sesongen. I seriesammenheng har han heller ikke vært i kamptroppen én eneste gang, og i Copa del Rey-oppgjøret mot Villarreal forrige helg forlot han aldri benken - ikke en gang for å varme opp. 27-åringen hadde flere gode sesonger for Córdoba i Segunda División, men gudene må vite hva Elche tenkte på da de ga ham drakt nummer 10 sommeren 2012. Kun tre kamper har det blitt på snart halvannen sesong, og for Elche-renomméets skyld bør Javi Flores strippes for drakt nummer 10 ved neste korsvei.

 

2. Arda Turan, Atlético Madrid. Kantspiller, offensiv midtbane.

Sammen med resten av Atlético Madrid-mannskapet har Arda Turan tatt store steg de to siste sesongene, og tyrkeren er kanskje inne i sin beste periode av karrieren. Scoringen hans mot Sant Andreu foregående lørdag er rett og slett ren klasse, og 26-åringen har en ro med ballen som er beundringsverdig. Til nå denne sesongen har han vært direkte involvert i 12 scoringer for Atlético Madrid, og har vært deres beste offensive spillere sammen med Diego Costa og Koke.

 

20. Ingen, Real Madrid. En eller annen plass rundt om i verden. Kanskje i Monaco?

Hvordan en klubb som Real Madrid kan tillate seg å spille en halv sesong uten å ha en spiller med drakt nummer 10 er høyst kritikkverdig. Drakt nummer 10 er i mine øyne det største blant draktnumre, og Real Madrid er den største fotballklubben i verden. Enkel matte. Salget av Mesut Özil er det mange som har vært kritisk til. Jeg var ikke blant de største kritikerne til salget fordi det åpnet, og vil åpne for flere, andre muligheter rent spillemessig og profilmessig, men at ingen fikk arve drakt nummer 10 foran 2013/2014-sesongen er en feil på nivå med at Lassana Diarra hadde drakten i 09/10- og 10/11-sesongen. Jeg er klar over at Özil ble solgt på markedets siste dag, men de hadde likevel mulighet til å gi en av de øvrige spillerne i stallen drakt nummer 10. Isco? Modric? Morata? Forhåpentligvis kommer det inn en ny 10'er i januar.

 

1. Lionel Messi, Barcelona. Angriper.

Skadet, "langt under pari", "en skygge av seg selv". Høsten 2013 har vært uvant kost for Lionel Messi, både i form av antall scoringer og i form av hvilke adjektiver som har blitt brukt for å beskrive ham. Selv om han har prestert uendelig mye bedre enn 99,9% av resten av fotballspillerne i verden, får den lille argentineren kjeft for ikke å score hat-trick i hver bidige kamp. Han har uansett seg selv å skylde for dette forventningspresset, og vi har blitt bortskjemte av og med fantastiske prestasjoner fra 26-åringen. Når han returnerer fra skade etter nyttår er han forhåpentligvis "seg selv" igjen etter en høst plaget av skader, og som en aldri så liten trøst vinner han denne kåringen med overlegen margin - Cristiano Ronaldo spiller tross alt med drakt nummer 7.

En av fotballens utallige tilfeldigheter

I går kveld ble Pepe Mel sparket som Real Betis-trener. 10 poeng hadde disiplene hans maktet å skrape sammen i løpet av 15 seriekamper, og da går det som det ofte gjør - treneren får all skyld, og mister jobben.

 

Det var det ikke alle som var like fornøyd med. Utenfor stadion stod det flere hundre Real Betis-fans og sang støtteerklæringer til Pepe Mel, som hele veien har hatt et svært godt forhold til fansen. Inne på Benito Villamarín tok Pele Mel til tårene. På Twitter og i spanske sportsaviser raslet fotballpersonligheter med sablene overfor Real Betis-styret, som ble karakterisert som inkompetente udugeligheter med gullfiskhukommelse.

 

Hjemme i leiligheten sin satt Jordi Figueras og fulgte utviklingen. Spillerne var ikke informert om noe som helst, og i likhet med fans, journalister og utenforstående ble de fôret med informasjon på world wide web.

 

Jordi Figueras hadde hakket høyere puls enn de andre spillerne.


26-åringen er ny i klubben, og spiller nå for sin fjerde spanske La Liga-klubb. Celta Vigo, Valladolid, Rayo Vallecano og Real Betis. Han har også hatt utenlandsopphold i både Russland og Belgia. Røslig klar, skjeggete og fæl, mentalt sterk og en habil midtstopper. Til nå denne sesongen har han spilt 11 kamper - inkludert de seks foregående. På bortebane mot Málaga scoret han også et mål. Selv om det ikke gikk veldig bra for laget som helhet, var Jordi Figueras inne i en god stim. For første gang på et år.

 

Inntil søndag.

 

Real Betis - Rayo Vallecano. Bunnoppgjør. Potensielt avgjørende, med hjemmesupportere som krevde tre poeng av spillerne sine, og gjennom hele kampen var det en nerve som lå tykt over stadion, og i mange tilfeller også under drakten til spillerne.

 

Spesielt hos Jordi Figueras. Ved flere anledninger var klareringene av det paniske slaget, og han skapte farlige situasjoner for eget lag gang på gang. En svak kamp toppet seg på overtid, da han i stedet for å ta ut dybde og ha kontroll på et desperat Rayo Vallecano-forsøk, fokuserte alt for mye på ball, glemte motspilleren og lot Alberto Bueno innta bakrommet og målscorerrollen.

 

Mens Alberto Bueno jublet for scoring og et vunnet poeng, lå Jordi Figueras igjen på gresset med hendene foran ansiktet. To tapte poeng. Mot sin tidligere klubb. Et baklengs som til slutt ble dråpen som fikk begeret til å renne over for Real Betis-styret.

 

Så hvorfor var dette så skrekkelig for Jordi Figueras? Tabber skjer hele tiden. Det er ingen som gir 26-åringen skylden for at Pepe Mel fikk sparken. Og Jordi Figueras er fortsatt blant spillerne som er best likt blant fansen.

 

Men Jordi Figueras har en fortid. Og vi går tilbake igjen til fortellingen om karrieren hans. Han har nemlig to utenlandsopphold bak seg. Ett opphold i Russland, og ett opphold i Belgia. Vi skal dvele litt ved sistnevnte. Belgia. Club Brügge. Tom Høgli. I utgangspunktet er det intet spesielt ved det. Men fotballen er da engang slik at den kan forfatte de mest absurde historier og tilfeldigheter.

 

Overgangen til Club Brügge ble et faktum i januar 2012. Trener Christoph Daum hentet midtstopperen fra Rubin Kazan, og gjorde ham til en av klubbens viktigste spillere. 21 kamper fra start mellom januar og mai, og Figueras spilte sin beste fotball til nå i karrieren. Sommeren 2012 ble Christoph Daum erstattet på trenerbenken av Georges Leekens, men det gjorde fint lite for Jordi Figueras' vedkommende. Han var fortsatt fast på laget, og startet 14 av 15 seriekamper frem til midten av november. Da ble Leekens sparket, og en ny herremann troppet opp.

 

Denne herremannen var en spansk sådan, og hans navn var Juan Carlos Garrido. Det ble på starten på slutten for Jordi Figueras i klubben - stikk i strid med hva de fleste trodde. "En spansk midtstopper som har storspilt i nesten et år - så klart skal han være en bærebrikke" tenkte noe de fleste. Slik gikk det ikke. 26-åringen spilte kun én kamp til for Club Brügge, og ble deretter leid ut til Rayo Vallecano med en gang overgangsvinduet åpnet i januar 2013. Om det var en personlig feide eller crash mellom spillertype og spillestil har aldri kommet for dagen, men at Garrido og Figueras ikke sendte hverandre julekort i 2012 er rimelig klart.

Da Jordi Figueras signerte for Real Betis i sommer, satt han fire dager - fire hele dager (les: 96 timer) - på et hotellrom i Sevilla uten å snakke med noen. Med unntak av agenten. Med tre bøker, fire filmer, en PC og en TV var Jordi Figueras som forsvunnet fra jorden, for alle andre enn mannen som jobbet intenst for å skaffe klienten sin en ny start på fotballbanen. Club Brügge og Juan Carlos Garrido var et avsluttet kapittel. Real Betis og Pepe Mel ble redningen.

 

Se for deg at gamlesjefen din tropper opp på din nye arbeidsplass, ett år etter at du nærmest ble kastet ut med hodet først fra din gamle arbeidsplass. Se for deg at du bytter elektrikerfirma fordi elektrikeren var en inkompetent dust uten sosiale antenner, og blir stram og langt i maska når den samme elektrikeren dukker opp - fordi han har fått ny jobb i ditt nye elektrikerfirma.

 

Etter hvert som klokken tikket i går kveld, var det nettopp noe slikt Jordi Figueras så for seg. På Twitter ble ryktene sterkere og sterkere. "Pepe Mel destuido como entrenador del Real Betis. Suena Juan Carlos Garrido como sustituto" (Pepe Mel sparket som Real Betis-trener. Juan Carlos Garrido ryktes som erstatter). Jeg skal innrømme at jeg ikke kjenner Jordi Figueras godt nok til å vite hva som er favorittdrikken hans, men jeg er ganske sikker på at [sett inn Jordi Figueras' favorittdrikke] satt seg fast i halsen rundt klokken 22.00 i går kveld.

 

Da kom nemlig bekreftelsen. "Juan Carlos Garrido ny Real Betis-trener". Pepe Mel gråt. Fansen protesterte høylytt. Men ingen sov dårligere enn Jordi Figueras i natt.

 

Til syvende og sist på grunn av overtidsscoringen til Rayo Vallecano, hans gamle klubb, som kom grunnet en feil av..

 

.. Jordi Figueras!